Hjertestans ved Universitetssykehuset i Tromsø. Foto: TVNorge

Fikk full åpenhet i Helse-Norge

– Patos var fy-fy, sier Erlend Røeggen. 50 team har dokumentert ett døgn i norsk helsevesen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Dersom noe gikk galt, så skulle vi kunne filme det. Det skulle foregå på våre premisser, det var viktig, sier prosjektleder Erlend Hernø Røeggen i TVNorge. Han har ansvaret for serien «På liv og død» som går på luften mandag kveld.

Stort apparat

I alt har 50 team vært i sving for å dokumentere det som skjer gjennom et døgn i Helse-Norge, men sier han, selv om flere operasjoner og lignende er identifisert på forhånd, er det likevel ikke snakk om å jage ambulanser.

Det er så langt man kommer fra shock-doc som kanalen en gang sendte, sier Røeggen.

Gjennom seks programmer får TVNorges seere innblikk i hva som skjedde i helsevesenet 1. oktober i fjor gjennom seks programmer av 43 minutter. Ved noen av mottakene eller operasjonsstuene er det kanskje en person som gjør alt alene for tv-produksjonen, andre steder tre. Og alle er ikke nødvendigvis journalister som stiller spørsmål. Men en stor andel er dokumentarister, og i forarbeidet som begynte allerede i april ble spørsmål og tema for de forskjellige stedene kameraene er til stede identifisert.

– Utfordringen med prosjektet er at folkene har andre jobber. Så vi tok kontakt med vennene våre i bransjen, og særlig de som jobber med prosjekter for TVNorge, for å få hjelp. Vi gikk spesielt etter folk med erfaring som dokumentarfilmskapere. Vi ønsket ikke en søndagsrevy.

Ett døgn

Alle historiene skjer gjennom ett døgn. Og med unntak av ett intervju, er ingenting filmet etter kalenderen bikket over i 2. oktober.

– Det var viktig for oss at vi kom oss på lufta ganske fort. Derfor ble det laget en smørbrødliste på forhånd over det vi trengte. Slik at vi visste hvem vi skulle sende hvor. For eksempel om noen er særlig gode med barn. Det var et stort klareringsarbeid.

– Tiden har vært den største utfordringen vår. Generelt opplever vi arbeidet med helsesektoren som positivt. Det har vært viktig for oss at vi har kunnet lage et program på vårt premiss. Jeg forstår at helsevesenet generelt ønsker kontroll på pressen, men fra dag én var det veldig klart at vi fikk kontrollen. Men vi har fått til en god dialog hvor de har sluppet til mye.

Ambisjonen var ifølge Røeggen å fortelle hva som skjer gjennom én dag. Det handlet ikke om å grave etter feil, men dersom feil oppsto , skulle de heller ikke utelates.

– Det er på godt og vondt.

Lite fjernet

Det har ikke vært noen sensurkrav fra helsevesenet underveis i produksjonen. Men noe er blitt fjernet på ønske fra menneskene som ble filmet.

Røeggen forteller at alle som har vært med har fått mulighet til en slags totrinns klarering for benyttelse av historien deres. De fleste har gitt klarsignal ved første trinn, mens noen av dem som kom inn bevisstløse mens det ble filmet, har brukt lengre tid på å vurdere hva de vil.

– Dette er et prosjekt som er bra for åpenheten. Vi snakker om en stor institusjon som åpner opp for media. Det har vært viktig for oss ikke å farge fortellingen. Patos fra vår side har vært fy-fy. Patos klarer seg helt fint på egen hånd uten at vi trenger å legge på triste toner fra et piano i forkant for å provosere fram følelser. Det er musikk og andre dramaturgiske virkemidler i «På liv og død», men det er nennsomt brukt.

Powered by Labrador CMS