NRKs Berlin-korrespondent Guri Norstrøm fikk mareritt av Dagsrevyen som barn

«Landa på Tegel nå. Venter på bagasje. Må hjem og skifte før Kanzleramt».

Klokken er 08.54 og NRKs Berlin-korrespondent Guri Norstrøm (37) har vært oppe siden klokken fem. Hun våknet i Düsseldorf, der hun har tilbragt de siste dagene med å lage en reportasje om delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen. Tilbake i Berlin må hun omstille hodet og bytte antrekk, før hun skal rapportere fra NATO-sjef Jens Stoltenbergs møte med Tysklands forbundskansler Angela Merkel.
 

Drømte tidlig om å være journalist

Guri Norstrøm var tilkallingsvikaren som ble korrespondent, og dermed fikk fast jobb i NRK. Snøballen begynte å rulle i 2014. Da ble hun sendt til Donetsk for å rapportere fra krisen mellom Russland og Ukraina. Men etter drøye to uker på reise rundt i landet ble hun kalt tilbake, fordi situasjonen tilspisset seg og hun ikke hadde sikkerhetskurs. Norstrøm satt på flyplassen i Kiev og grein.

Men historien om utenriksjournalisten begynner egentlig mye før. Som barn så Norstrøm Dagsrevyen fra farens fang – eller barne-tv for de voksne, som han kalte det.

– Jeg hadde mange mareritt opp gjennom barndommen, kan du si, ler Norstrøm. – Men jeg var oppslukt av nyheter, og jeg drømte allerede da om å få jobbe med det.

Da hun var 16 år begynte hun å skrive for Smaalenenes Avis i Askim. Hun jobbet også som journalist i Glåmdalen, i TV2 og ved NRKs distriktskontor i Østfold, Nordland og Finnmark, parallelt med russisk-studier i Bergen og studier i journalistikk og spansk på Universitetet i Nordland. Da Norstrøm var 28 år, oppdaget hun at det fantes en verden utenfor journalistikken. Hun dro til London for å ta en ettårig master i sammenlignende politikk på London School of Economics (LSE). Fra London gikk ferden til Kasakhstan, og jobben som praktikant ved den norske ambassaden. I Oslo ble Norstrøm ansatt som kommunikasjonsrådgiver i UDI. Fire år klarte hun å holde seg unna journalistikken. Men på et møte med andre kommunikasjons-medarbeidere, fikk Norstrøm et «wake-up call».

– Jeg forsto at dette ikke var min flokk, og at jeg måtte tilbake til journalistikken igjen.

Hun forlot fast jobb og god inntekt, og ble tilkallingsvikar i NRK. Siden har hun ikke sett seg tilbake.

Forberedelser

I leiligheten i bydelen Mitte, bare et steinkast unna det politiske hjertet i Berlin med riksdagsbygningen og kanslerbygningen, står Norstrøm foran speilet og legger et diskret lag rouge. Hennes første møte med live-sending på TV satte spor; Det er 2014 og tilkallingsvikar Norstrøm står i Kiev og rapporterer til Dagsrevyen fra et åsted hvor mange mennesker er drept. Den eneste tilbakemeldingen hun får fra seerne, er at hun har for mye rouge i ansiktet.
 

– At det er den tilbakemeldingen man får som ung kvinne er et irriterende paradoks. Noe lignende ville aldri skjedd mine safarivest-kledde, mannlige kollegaer, mener Norstrøm, og fortsetter: – Da skjønte jeg at hvis folk skal høre på det jeg har å si, må jeg være nøytralt kledd og bra sminket. Hun ba om et kurs hos sminkeavdelingen i NRK.

På andre rad

Pressekonferansen med Jens Stoltenberg og Angela Merkel dekker Norstrøm sammen med kameramann Ilja Levintov. Stoltenberg og Merkel forteller om det gode samarbeidet mellom Tyskland og NATO, forberedelsene til toppmøtet i Brüssel i slutten av måneden, og opptrapping av innsatsen i Afghanistan. Levintov filmer og sender live til nrk.no. Etterpå skal Norstrøm rapportere på radio og lage et innslag til Dagsrevyen.
 

– Allsidigheten fikk jeg gjennom å jobbe som tilkallingsvikar for ulike avdelinger og med alle medier. Kollegaer fra de store tyske mediehusene ler av meg når jeg skal gå live på TV, sende radio, sende bilder til nett og kanskje legge ut et bilde på sosiale medier. Selv kommer de med store team, forteller Norstrøm.
 

Hun sitter klar på andre rad med blokk, penn og øretelefoner med oversettelse av pressekonferansen fra tysk til engelsk. På slutten åpnes det for tre spørsmål fra salen. Norstrøm er klar med sitt spørsmål om hva Stoltenberg mener om at Tyskland ikke har oppfylt forpliktelsene sine med å bruke 2 prosent av landets samlede verdiskapning, brutto nasjonalprodukt (BNP), på forsvar. Men mikrofonen gis til de store tyske og internasjonale mediene. I utlandet betyr ikke Norsk Rikskringkasting like mye.

Provisorisk radiostudio

I skyggen av et tre utenfor kanslerbygningen sitter Norstrøm med mobiltelefon og notatblokk. Pressekonferansen er over, og hun kobler seg på Skype og ringer til radioredaksjonen i NRK for å oppsummere.
 

– Lytterne og seerne skulle bare visst hvor man av og til rapporterer fra, smiler korrespondent, som ofte jobber alene. På kveldstid kan hun sette opp kameraet foran Brandenburger Tor, men sørger for å holde seg i nærheten av sikkerhetsvaktene ved den amerikanske ambassaden. Det har skjedd at de måtte gripe inn og jage bort fulle forbipasserende som stiller seg bak henne i bildet, sekunder før hun skal sende live. Norstrøm er takknemlig når hun kan jobbe sammen med kameramann Ilja Levintov. En god fotograf gjør henne trygg.
 

Foran kanslerbygningen vaier det tyske flagget side om side med NATO-flagget og EU-flagget. Turister rusler forbi og tar bilde av hverandre, og seg selv. Midt i blant dem står Norstrøm uanfektet og skal rapportere til det norske folk. Hun er ikke nervøs. Teknikken hun har lært seg, er å si til seg selv: «Nå skal dere høre her! Nå har jeg noe å fortelle!» At det kan være over en million seere på Dagsrevyen, er ikke noe hun tenker på der hun står og snakker inn i det lille kameraet.

– Guri er super å jobbe med. Hun er profesjonell, avslappet og vet akkurat hva hun vil ha, skryter Levintov.

– Et folkeopplysningsoppdrag

På hjemmekontoret til Norstrøm redigerer de innslaget til Dagsrevyen. Norstrøm har fått intervju med Jens Stoltenberg, og nå gjelder det å få budskapet komprimert til maks 01.45 minutter. På kontorveggen henger et kart over Tyskland, korrespondentens 10 bud, kart over undergrunnsbanen og en oversikt over partirepresentantenes plassering i Forbundsdagen. Pluss en mengde gule post-it lapper med ideer.
 

– I går snakket jeg med stålarbeidere i en liten industriby i Nordrhein-Westfalen, og i dag er jeg tilstede når det skrives historie her i Kanzleramt, sier Norstrøm. Å være tett på historiske hendelser, å kunne følge politikken fra hendelse til konsekvens, er noe som motiverer henne. Hun tenker tilbake på da hun var tilkallingsvikar og sto midt oppi krisen i Ukraina. Tre år senere dekker hun politikk som har blitt til på grunn av nettopp krigen der. Å se sammenhenger og helhetsbildet er viktig.

– I Berlin er jeg midt oppi det, og kan følge utviklingen dag for dag. Å vise konsekvensene av storpolitikken for den «lille mannen» er et folkeopplysningsoppdrag.
 

Som korrespondent står 37-åringen ofte midt oppi det. En fot som stikker ut fra et båreteppe i jordskjelvrammede Amatrice i Italia. Pårørende i bunnløs fortvilelse, over å ha mistet det kjæreste de har i togulykken i Bari. Spedbarn som sover på gaten i en europeisk hovedstad under migrantkrisen. Frustrasjonen og håpløsheten i flyktningeleiren Calais i Frankrike. Terrorangrep på et julemarked hjemme i Berlin.

Evig unntakstilstand

Kvelden 19. desember i fjor var Norstrøm hjemme i leiligheten. Hun snakket med moren sin på telefonen da hastemeldingene begynte å tikke inn. Norstrøm tok kamera og kastet seg i en drosje. 30 minutter etter at det smalt, var hun på plass på Breitscheidplatz. De neste dagene rapporterte hun kontinuerlig for både NRK og SVT.

– Etter å ha dekket terrorangrepene i Nice og Paris var det så deilig å komme til Berlin, men så skjer det her. Det var bunnløs sorg. Men jeg er ikke redd, bare fokusert.

Og beredt. Koffert og kamerabag står alltid pakket og klart. Hjemmet er i orden, slik at hun kan reise av gårde på kort varsel.
 

– Å være utenrikskorrespondent er å være i en kontinuerlig unntakstilstand, hvor jobben alltid kommer først og man er på vakt hele tiden. Men det er også en jobb jeg alltid har drømt om, men som jeg aldri trodde jeg skulle få.