Maren Sæbø, Verdensmagasinet X. Foto:Kathrine Geard
Maren Sæbø, Verdensmagasinet X. Foto:Kathrine Geard

Gjennom gluggen

KOMMENTAR: Vi kan komme til å se mindre av verden i norske medier etter høstens valg.

Publisert Sist oppdatert

Forsvinner vårt vindu til verden etter valget? Jeg skulle gjerne sagt selvsagt ikke, verden er jo der, og det er jo bare å se. Men det som er alt mer klart, er at utenriksjournalistikken kan stå ovenfor en dramatisk endring, om de to partiene lengst til høyre danner regjering, og gjennomfører sine valgløfter.

Tidligere i sommer gikk diskusjonen om akkurat hvor mye pressestøtte, og til hvem, henholdsvis Høyre og Frp ville kutte. I klartekst synes det som om de virkelig ønsker de meningsbærende avisene til livs, og de standpunktene de representerer. Men de meningsbærende avisene er også bærere av en god del av utenriksstoffet i norsk presse. Spesielt for oss som er opptatt av hva som skjer bortenfor Europa og USA, er Dagsavisen, Klassekampen og Vårt Land viktige kanaler. Tabloidene er jo bare sporadisk i langfart, og de store regionavisene trykker jo mye av det samme stoffet. Eller oversetter syndikert stoff. Dekning av land i Asia, Latin-Amerika og Afrika er dyrt, ikke minst om man selv skal foreta noen reiser. Ved store kutt i støtten til disse avisene er det god grunn til å frykte at nordmenn vil se mindre til verden.

Nå tar også Høyres bistandspolitiske talsmann Petter Gitmark bladet fra munnen og hogger løs på en annen budsjettpost, nemlig den såkalte infostøtten, Norads informasjonsstøtteordning for organisasjoner. Dette kan høres mystisk ut, og det har det visst også vært for Gitmark, som ser ut til å tro at denne støtten går til høyt betalte PR-rådgivere i bistandsorganisasjoner (- og organisasjonen Attac som han tror kjemper med tyngdekraften, hva de driver med skal vi komme tilbake til).

Informasjonsstøtten er ikke en pressestøtte, det er heller ikke en PR-støtte til bistandsaktører. Infostøtten skal være en ordning for å stimulere til debatt utviklingsfeltet og norsk utviklingspolitikk. Litt flåsete har man snakket om at dette er Norads ordning for å finansiere sine egne kritikere. Større og mindre beløp går til store og små organisasjoner, ofte med utspring i solidaritetsmiljøer eller kirkesamfunn. Felles for dem er at de driver opplysningsarbeid om områder som har liten plass i norsk mediedekning. Magasinet jeg selv er redaktør for, drives av en stiftelse som mottar slik støtte, men er altså redaksjonelt uavhengig i forhold til både Norad og stiftelsens eget styre. Andre organisasjoner som mottar støtte er blant annet Fellesrådet for Afrika og Attac. Dette er jo ikke store bistandsaktører hvis formål er å samle inn penger til gode formål, dette er organisasjoner også er viktige kilder for journalister, gjennom blant annet å frembringe og presentere informasjon som ellers kan være vanskelig å oppdrive i den journalistiske hverdagen. Fellesrådet produserer blant annet en årbok med oversikt og analyser over alle afrikanske land, fast inventar i bokhylla da jeg jobbet som utenriksjournalist i Klassekampen (denne blir nok digital i neste omgang, men informasjonen skal jo fortsatt innhentes og redigeres). Fellesrådet satser digitalt, og en av mine favoritter siste året har vært en database med oversikt over norske selskap i afrikanske land, nyttig i en tid næringsliv er i ferd med å bli viktigere enn bistand i forhold til det kontinentet. Attac skriver rapporter om blant annet kapitalflukt og skatteparadiser, og hvilke virkninger dette har på svake økonomier.

Man kan være rasende uenig med Attac, slik Gitmark åpenbart er, men en del av informasjonen de har samlet om skatteparadis burde være interessant for langt flere enn en liten klikk i Dagens Næringsliv som er opptatt av ”å følge pengene”. En liten del av informasjonsstøtten går også til de store bistandsorganisasjonene, de med PR-rådgivere og profesjonelt innsamlingsapparat, og her er jeg enig med Gitmark, denne støtten kan gjerne kuttes. I boka ”Verdens skapes hjemmefra” viser Elisabeth Eide og Anne- Hege Simonsen hvordan vår dekning av Asia, Afrika og Latin-Amerika er farget av vårt eget norske selvbilde. Mens man på i første halvdel av forrige århundre så på verdens langt borte med misjonsbriller, overtok bistandsbrillene på sekstitallet. På åttitallet ble Norge for alvor den gode hjelper, vi reddet verden ved å synge sammen for livet. Men bildet av Godhetsregimet – denne betegnelsen stammer fra historiker Terje Tvedt, slo sprekker igjen på nittitallet mener Eide og Simonsen. Journalister og redaksjoner tok et oppgjør med sponsede turer inn i katastrofeområder og til norske utviklingsprosjekter. Afrikanere, asiater og latinamerikanere dukket alt oftere opp som selvstendige kilder. Man fikk også et mer kritisk blikk på norsk bistand. Dette er viktig å opprettholde, men det fordrer kunnskap og ressurser både i redaksjonene (som i de meningsbærende avisene) og i samfunnet ellers. Her mener jeg at organisasjonene som mottar informasjonsstøtte er en viktig ressurs. Man skal selvsagt være kritisk til disse også, som til alle kilder. Men snarere enn å være en gjeng godt betalte PR-rådgivere, er informasjonsarbeiderne i disse som oftest små organisasjonene, en motvekt til de større organisasjonenes mer glatte kommunikasjonsavdelinger. De er en motvekt til godhetspropagandaen, og de unyanserte bildene av blant annet afrikanere, som passive mottakere av vår godhet.

Så kan man godt si at også vi som dekker Afrika, Asia eller Afrika, eller norsk utenriks- jeg og bistandspolitikk, må kunne selge sakene våre som alle andre.  Og at både pressestøtte og informasjonsstøtten kan brukes mer effektivt, at man skal ta digitalisering og endrede medievaner på alvor. Jo, det er jeg da veldig enig i. Men verken det å jobbe i en av de meningsbærende avisene, eller motta støtte gjennom inforordningen er særlig lukrativt (Jeg har gjort begge deler). Dette er et felt man velger å jobbe med fordi det opptar en, man er engasjert. De fleste av mine kolleger er drevne søkere av ekstern støtte, ikke minst hos Fritt Ord, for å få endene til å møtes. Vi skulle gjerne hatt andre muligheter, som det amerikanske Pulitzer Center, men i et lite språkområde, som jo Norge er, har ingen så langt hatt finansielle muskler til å sponse prosjektbasert utenriksjournalistikk (kanskje med unntak av alt nevnte Fritt Ord. Ikke minst skulle man hatt mulighet til å nettopp satse på nye plattformer. Men i kampen for å overleve, må jeg innrømme at det kan bli vanskelig.

Selv har jeg kunnet virke som journalist og redaktør de siste ti årene takket være de ovennevnte støtteordningene. Det er ikke fordi jeg er lite omstillingsdyktig eller fordi jeg ikke skjønner at journalistikk også må generere inntekter. Jeg jobber med de feltene jeg jobber med fordi jeg faktisk mener at de å gi en bredere og bedre dekning av verden bortenfor er en viktig men utsatt del av samfunnsoppdraget. Jeg mener det er viktig at nordmenn forstår verden utenfor, ikke minst for å muliggjøre en mer kritisk debatt om utenriks- og utviklingspolitikken. Og man kan gjerne legge til debatt om nærings- og handelspolitikken også. Dekningen, og dermed kritikken vil ha dårligere kår med de kuttlovnadene som så langt er gitt fra Høyre og Frp. Jeg tror mange av oss har brukt sommeren på tenke på hvilke alternativer vi har. Jeg har så langt kommet fram til en ting, å stenge døra til resten av verden er ikke et av de.

Maren Sæbø er redaktør i det redaksjonelt uavhengige tidsskriftet Verdensmagasinet X, som mottar informasjonsstøtte fra Norad, tidsskriftet holder seg ellers flytende på abonnementsbetaling. Informasjonsstøtten er foreslått halvert av Høyre. Hun er også spaltist i Dagsavisen, og har blant annet jobber i Klassekampen, begge de sistnevnte kan miste deler av sin produksjonsstøtte etter høstens valg