Bør journalister stemme ved valg?

Er det problematisk at norske journalister og redaktører stemmer ved politiske valg? Kanskje ikke. Men er det problematisk at norske journalister og redaktører ikke ser ut til å reflektere over at det kan by på utfordringer å avgi en stemme?

La oss ta det første først: I spalten Valgpraten, som Journalisten har publisert de siste to ukene, svarer norske redaktører og politiske kommentatorer blant annet på spørsmålet: Stemmer du ved politiske valg?

Med ett unntak har svaret vært ja. Og sistemann synes også at det er greit å stemme, men stemmer vanligvis ikke selv som et «opprørsk statement» om å ikke bidra til å bekrefte det etablerte systemet.

Ingen problemer?

De som er intervjuet i denne spalten kan på ingen måte sies å være representative for norske journalister og redaktører. Samtidig er de ganske forskjellige og med høyst ulik bakgrunn. Det overrasker meg derfor litt at ingen av dem ser ut til å mene at dette er problematisk.

Når det er sagt opplever jeg at de alle argumenterer godt for sitt standpunkt.

Selv synes jeg ikke dette er like lett. I løpet av mine snart tre tiår som redaktør og journalist har jeg stemt ved alle valg med unntak av ett. Og vi kan også legge til en EU-avstemning. Valget jeg valgte bort, var et lokalvalg for noen år tilbake, og årsaken var at jeg hadde flyttet fra kommunen og ikke rukket å melde flytting til min nye. Det var med andre ord ikke det prinsipielle som stoppet meg.

Samtidig synes jeg ikke dette er så lett som det enkelte av mine kolleger ser ut til å mene. I stillingen jeg har nå, som redaktør for Journalisten, er det rimelig uproblematisk å stemme i lokalvalg. Og mediepolitikk handler i liten grad om hva ett parti mener, så valgets kvaler kommer kanskje heller ikke om to år.

Den man elsker tukter man

Men jeg har bakgrunn som lokalavisredaktør, og der kjente jeg på dette. Ikke minst i perioder hvor jeg måtte skrive fem ledere, redigere debattsidene og ideelt sett bidra med en lørdagskommentar i løpet av én uke.

Og ikke nødvendigvis at den eller de partiene jeg stemte på fikk noen ekstra gleder av at akkurat jeg hadde denne stillingen. Det forsøkte jeg å være bevisst på. Men det kunne like gjerne slå andre veien, at jeg uten å egentlig tenke nøye igjennom det var ekstra kritisk mot disse partiene fordi de ikke levde opp til mine forventninger. Når jeg leste noen av sakene på nytt i ettertid kan enkelte av dem kanskje tolkes slik. Det er ikke bare uproblematisk det heller.

– Å mene at journalister ikke skal stemme, er å innbille leserne at vi er uten verdier, ståsted og holdninger, sier politisk redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten.

Flott formulert. For egen del – og som sikkert for de fleste andre – går verdier og holdninger på tvers av de politiske partiene. Ved å gi et av dem min stemme, gir det en ekstra binding til en «samling meninger og holdninger», og en binding som ingen andre enn jeg vet om. Problematisk? Kanskje, kanskje ikke. Men i hvert fall en problemstilling.

Tok aldri stilling

Denne debatten er ikke ny. Den er heller ikke spesiell for Norge. Men jeg synes den er verdt å reflektere over.

Leonard Downie jr., Washington Post-redaktøren som avløste Watergate-legenden Ben Bradlee, var tydelig på at han aldri stemte – og hevder selv at han som redaktør aldri tok stilling til hvem som burde vinne valg. De færreste er så disiplinerte som ham.

Mike Allen, som i dag er redaktør og en av gründerne av Axios, jobbet sammen med Downie i Washington Post. I en artikkel på nettstedet i Politico (som Allen også var en av gründerne bak), refererer han et nettmøte med Downie, hvor sistnevnte begrunnet sitt ståsted:

«Jeg bestemte meg for å slutte å stemme da jeg ble den ultimate portvokteren for det som er publisert i avisen. Jeg ønsket å holde et helt åpent sinn om alt vi dekket og ikke ta en beslutning, selv ikke i mitt eget sinn eller alene i valgboden, om hvem som skulle være president eller ordfører.»

Allen gjør som sitt forbilde. Han stemmer ikke. Han vil også ha et åpent sinn. I tillegg har det praktiske sider. Hvis kilder spør hvor han står politisk, kan han svare: «Jeg stemmer ikke».

Den praktiske siden ved dette skal jeg ikke mene så mye om, men jeg liker ideen om å ha et åpent sinn.

Velge bort noen valg

I kommentarfeltet under Politico-artikkelen fant jeg også noen interessante refleksjoner. Forfatteren av dette innlegget peker på at han mener journalister bør stemme. Ikke minst fordi hvis journalister offentlig går ut og sier at de ikke stemmer, kan andre oppfatte det som en oppfordring til å holde seg hjemme på valgdagen.

Men videre foreslås det at journalist kanskje bør vurdere å unngå å stemme i valg som de selv dekker. Oversatt til norske forhold: dekker du stortingspolitikerne, bør du kanskje ikke stemme ved stortingsvalg. Er din oppgave å følge kommunepolitikken, kan du kanskje vurdere om din stemme der vil påvirke hvordan du gjør jobben din som journalist.

Jeg sier ikke at dette er fasiten. Men jeg synes det er et interessant innspill. I tillegg må vi selvsagt ikke glemme at for en veldig stor gruppe journalister og redaktører blir dette en ganske virkelighetsfjern debatt. For det er jo ikke sånn at alle norske journalister dekker politikk.

Godt valg!