Vegrer seg for å skrive om de betente temaene: – Frykter å bli drept

MEDELLÍN, COLOMBIA:

Pascual Gaviria smiler bredt og snakker engasjert, i sterk kontrast til møtestedet han har valgt for intervjuet med Journalisten. Klokka er halv fem på ettermiddagen, og det er mørkt i den lille kirken San José de El Poblado. Det sitter kun noen få kirkegjengere på benkene i det Gaviria kommer halsende inn i våpenhuset.

– Noen venner av meg har en bar i nærheten, skal vi dra dit, sier han før han raskt leder an gjennom de fredagstravle gatene i Medellín.

By og land

Etter fredsavtalen mellom colombianske myndigheter og geriljagruppen Farc i 2016, der Norge stilte som garantist, har volden mot menneskerettighetsaktivister og sosiale ledere økt i Colombia. I flere områder der geriljagruppen stod sterkt har paramilitære grupper, den marxistiske geriljagruppen ELN og kriminelle grupper rykket inn.

Konfliktene i Colombia rammer uforholdsmessig hardt journalistikken i de rurale strøkene. De store byene er imidlertid skånet for mye av problematikken.

– Jeg tror det er relativt bra her. Ute i regionene, der både mafia og militæret er tilstede, er man presset til å holde kjeft. Det gjelder ikke bare for pressen, men for resten av sivilsamfunnet også, sier Gaviria, før han bestiller to øl.

Han er journalist, redaktør, humorist, populær radiovert og spaltist i landets eldste avis, El Espectador.

I en årrekke har Gaviria vært en kjent medieskikkelse i Colombia, særlig i Medellín. Han har selv mottatt trusler på grunn av jobben sin, men sier risikoen for journalister i storbyene i Colombia er ganske lav.

– Det var noen som ringte kontoret en gang og sa at «den jævelen Gaviria» skulle holde kjeft, hvis ikke kom det til å skje ting. Det var en veldig atypisk hendelse for en journalist i Medellín, sier han og avfeier det hele.

Sinte privatpersoner sier så mangt, sier Gaviria, og vil ikke gjøre noe nummer ut av truslene.

Journalister utenfor byene opplever langt verre, mener han. I noen måneder etter telefonen mottok han likevel beskyttelse fra myndighetene.

Mangler sikkerhet

Gaviria får støtte av Marta Barrios, som er professor i journalistikk ved Universidad Del Norte i den karibiske byen Barranquilla. Det er nemlig ute i distriktene illegale og bevæpna grupper står sterkest i Colombia, og det er følgelig her pressen sliter mest.

Etter fredsavtalen har rundt 3000 av de tidligere Farc-soldatene tatt opp våpnene igjen, og hundrevis av mennesker er blitt fordrevet. Rundt 130 sosiale ledere og menneskerettighetsaktivister ble drept i 2022 som følge av konfliktene, og journalistene som dekker temaene løper stor risiko.

– Sikkerhet og vold i Colombia har mye å si for journalistikken i praksis. Det mangler garantier for sikkerheten til journalister. Mange som jobber i soner og regioner der staten ikke er sterk, må ofte rømme til de store byene. Det er ødeleggende, rent personlig, og ikke minst for arbeidet deres, sier Barrios når Journalisten møter henne i Barranquilla.

Hun har forsket på journalistikk i konfliktsoner og forteller at mange lokalmedier har begynt å forsvinne etter fredsavtalen og pandemien, ofte på grunn av overtakelse av kriminelle grupper, dissidenter fra FARC, ELN eller paramilitære grupper.

– Andre endrer bare agendaen sin på grunn av presset. Tidligere jobbet de kanskje med nyheter, og nå begynner de med myke nyheter. Snakker kun om sosiale begivenheter og den slags.

I skyggen av Pablo Escobar

Pascual Gaviria bestiller to nye øl, og forteller engasjert om hvor man må dra for å se det «ekte» Medellín. Turismen har blomstret i byen de seneste årene, og nå må man lete for å finne bydeler der det ikke er gringoer og hårreisende priser, sier han.

Selv om utviklingen har vært god, ble enkelte steder omskapt til «mini-Miami» over natta da turismen omsider kom, etter flere år med vold og uroligheter, forteller Gaviria.

Situasjonen for journalister nå er betraktelig bedre enn ute i distriktene, og det vil være en underdrivelse å si at det var verre før. Pablo Escobars narkoimperium og militarisme ble nemlig født rett utenfor Medellín, og særlig tidlig på 90-tallet drev Escobars narkokartell regelrett krig mot myndigheter, politikere, domstoler og pressen.

– Det var grusomt for alle. Jeg jobbet jo ikke der da, men det gikk av bomber hos El Espectador, fordi de var ganske harde mot Escobar. Flere mediehus ble også bombet, og de drepte jo redaktøren i El Espectador. Den volden diskriminerte ikke, for å si det sånn, sier Gaviria.

En total mafiakrig mot alt og alle, er hans beskrivelse av situasjonen i Medellín tidlig på nittitallet. Alle som opplevde den tiden er påvirket av det, sier han.

– Man kan ikke sammenligne truslene mot pressen nå med det som skjedde på 90-tallet, og heller ikke tidlig på 2000-tallet, da de paramilitære var veldig sterke.

6640 færre drap

Men selv om den ekstreme volden har minsket i Medellín er det fortsatt kriminelle grupper tilstede, og en drøy times biltur utenfor byen står flere av landets bevæpna grupper sterkt. På spørsmål om journalister i Medellín kan tenkes å være mindre påskrudd, og å sensurere seg selv fordi situasjonen er såpass forbedret, sier Gaviria at det godt kan være mulig.

– I fjor var det 360 drap her. Det er for mange i en by på tre millioner, men i 1991 var det over 7000 drap, sier Gaviria og gestikulerer.

– 7000 drap!

Det er mulig at journalistene er blitt vant til en illegal makt, og så lenge den er stille og mindre voldsom, så er det også mer ro og orden, sier Gaviria.

– Kanskje vi ikke bryr oss like mye, fordi det er færre drap, og det er mulig man holder seg unna å dekke vanskelige temaer.

Selvsensur

Det er i de fattige strøkene av Medellín den organiserte kriminaliteten fortsatt står sterkest. Gaviria tror mange journalister tenker seg om to ganger før de dekker mafiavirksomheten, men mener det handler vel så mye om at det er vanskelig, som at de faktisk frykter reaksjoner.

Det samme gjelder for flere deler av den colombianske offentligheten, tror Gaviria.

– Mange journalister opplever det nok som umulig å få god tilgang på kriminelle miljøer, i militæret og hos statsadvokaten. Men det er selvsagt et element av selvsensur der også, sier han.

Grunnloven og domstolene i Colombia står ikke tilbake for andre land når det kommer til pressefrihet og ytringsfrihet, sier Gaviria.

– Lovene er liberale og demokratiske, domstolene fungerer, men i vårt land er virkeligheten for en journalist i distriktene noe fullstendig annet og selvsensur kan være nødvendig for å overleve.

Selvsensur er også blant temaene Marta Barrios forsker på. Hun mener det er blant de aller største problemene for pressen i Colombia. Mange medier i landet er eid av familier og politikere, og de er gjerne også partipolitiske, men det er likevel hvilke temaer som dekkes, som avgjør hvor stor risikoen er for journalistene.

– I min forskning har vi funnet ut av at gravejournalistikk om korrupsjon i privat sektor, internt fordrevne, ulovlig gruvedrift, narkotikatrafikk, konflikten og om drap på sosiale ledere er veldig sensitivt. Det vegrer journalister seg for å skrive om, og det er fordi de frykter å bli drept, sier Barrios.

Modige journalister

På tross av risikoen er det flere journalister som er uavhengige, og til og med har etablert egne plattformer. Det er mange som har gått lei av redaksjonell sensur og press utenfra, og har funnet måter å finansiere dette på, sier Barrios, blant annet med støtte fra internasjonale organisasjoner.

– Det har fungert godt for å bevare en slags balanse, og god journalistikk i Colombia, sier hun.

Selv om mange lokalmedier har forsvunnet den siste tiden, har det kommet nye, mer uavhengige medier på banen. En av strategiene til nyoppstartede medier er å spre risikoen. Dersom journalisten må dra til et farlig sted, samarbeider mange med andre medier og drar sammen. Da må man nedprioritere skupet, men være opptatt av å lage god journalistikk og å holde seg trygg, sier Barrios.

– De signerer ofte som «redaksjonen» i byline. Det er én måte å gjøre undersøkende, god journalistikk på her i Colombia, uten å bli drept.

«Det var alt fra sporten. Drittland!»

Pascual Gaviria insisterer på å betale regningen og spør om intervjuet kan fortsette i en park i nærheten. Det er i parkene man må være fredag kveld i Medellín, sier han.

Utenfor de små kioskene som selger alkohol, og som ofte kun er hull i veggen.

Gaviria forteller om det han mener var bunnpunktet for pressefriheten i Colombia, mens han kjøper øl fra en kiosk på et hjørne ved parken. Nittitallet var nemlig storhetstiden til TV- komikeren, journalisten og satirikeren Jaime Garzón.

Han hadde blant annet et program der han spilte en skopusser, og gjorde intervjuer med politikere mens han pusset skoene deres i rollen som Heriberto.

– Han ble respektert av hele landet, og alle journalister elsket han. Politisk var han nok et stykke til venstre, men drev politisk satire med hele spekteret. Samtidig var de paramilitære i gang med å sloss mot geriljaene på denne tiden, og til slutt beskyldte de Garzón for å stå i ledtog med ELN eller Farc.

Til slutt beordret de paramilitære drapet på Garzón, og på vei til jobben i 1999 ble han skutt fem ganger og drept.

– For oss i pressen var det enormt smertefullt. Jeg tror også for hele landet. Det er kanskje det største såret i colombiansk pressehistorie, og var den siste dråpen for landet med tanke på all volden, sier han.

Drapet på Garzón skapte også et av de mer kjente øyeblikkene i pressehistorien i landet, da sportsankeret på kanalen Noticentro CM&, César Augusto Londoño, samme kveld som drapet introduserte en minnekavalkade til ære for Garzón.

«Det var alt fra sporten», sa Londoño før han la til: «Drittland!» og slo i pulten foran seg.

Det oppsummerte på mange måter hvordan hele landet følte det, sier Gaviria.

– For noe dritt. Drittland. Det var et slag i magen. Så når jeg sier at ting var verre for journalister før, så var det mye verre.

Journalistens reise til Colombia er delvis finansiert med prosjektstøtte fra Fritt Ord.

LES OGSÅ:

– Hvorfor vil du drepe meg?