Det byr ikke Mimir Kritjansson imot å yppe til diskusjon. Han ønsker flere kommentarartikler uten forbehold. Foto: Martin Huseby Jensen
Det byr ikke Mimir Kritjansson imot å yppe til diskusjon. Han ønsker flere kommentarartikler uten forbehold. Foto: Martin Huseby Jensen

Mímir Kristjánsson slipper roman om VG-journalist som heter Versto

Bråkmakeren fra Klassekampen synes journalister våger for lite.

Publisert   Sist oppdatert

Det er ennå noen uker igjen til Mímir Kristjánsson fyller 30. Angsten har ikke tatt tak, han mener den egentlig var verre for et par år siden. Men så er jo 30 de nye 20-årene.

Ulempen ved snart å krysse denne aldersgrensa er at han ikke lenger kan unnskyldes med å være ung og fremadstormende. I noen tilfeller har nok det vært en fordel.

Et kjapt overblikk på artikler Journalisten har publisert om Klassekampens nyhetssjef forteller om en som refser den voldsomme omtalen av David Bowies bortgang. Som er kritisk til medienes dekning av gjeldskrisen i Hellas. Eller kaller Olav Versto en kødd. Og som tidlig i karrieren meldte seg opp til fag på Blindern for å få studentrabatt.

Litt dårlig impulskontroll har han. Av den ungdommelige sorten, sier han selv. Det er noe han jobber med. Samtidig tror han det er en av grunnene til at folk leser ham.

Med en rød tråd

Journalisten møter ham ikke lenge etter returen fra fotball-EM i Frankrike hvor han fram til Islands skjebnekamp mot Frankrike deltok idet synkrone trampeklappet. Han innrømmer at han først famlet litt. Når var det klappet skulle skje? Men så oppdaget han tromma.

Jeg har gjort meg
noen tanker hvordan
politikere med innvandrer-
bakgrunn må ha det

– Kampen mot England var det klare høydepunktet. Den står i en særposisjon for norske og islandske fotballsupportere. Stillheten blant de engelske supporterne etter utligningen var spesiell. Du kunne høre en knappenål falle.

Han holder på den røde tråden han er kjent for. Allerede i januar betalte han for billettene til mesterskapet. Et svindelaktig opplegg, kaller han det, hvor noen kunne sette disse inntektene inn på en høyrentekonto i et halvår.

Han trodde Island skulle gå videre etter gruppespillet, men å slå England levnet han ikke store sjansen. Som halvt islending ble han også oppringt av flere redaksjoner for å uttale seg.

– Det er klart det er skummelt, og gøy, som halvt islending å snakke på vegne av islendingene. Jeg har gjort meg noen tanker hvordan politikere med innvandrerbakgrunn må ha det.

Fra tribunen i EM-kampen mellom England og Island<br>i den franske byen Nice. Foto: Privat
Fra tribunen i EM-kampen mellom England og Island
i den franske byen Nice. Foto: Privat

Hårsåre journalister

Selv om det er politikken som ligger ham nærmest, er han også opptatt av mediekritikk. Han kaller det en yrkesskade for folk som jobber i mediebransjen. Derfor liker han en god rant på Facebook. Det leder ofte til at han blir kalt inn til Dagsnytt 18, eller at Journalisten ringer.

Les også: Ble det for mye David Bowie i VG?

Kristjánsson undrer på hva redaksjonene har igjen av begeistring for de store artistene den dagen Bob Dylan dør, og viser til dekningen av bortgangen til både David Bowie og Prince. Han tilhører riktignok ikke generasjonen som vokste opp med Bowie, men synes uansett det er rart å se hvilken patos de store redaksjonene bruker i sin omtale. Selv om det er snakk om store artister, så er de ikke norske og på et vis ikke «våre».

– Du fikk tyn for det utspillet.

– Ja. Det var en gøyal debatt som ikke var så viktig kanskje, men som nok ble veldig personlig for dem som følte seg truffet. Mange journalister er for hårsåre.

Akkurat hårsårheten tror han også ligger til grunn når kommentatorene skriver. Han opplever at det er for mange forbehold. Meningsløse forbehold. Derfor etterlyser han også mer åpne konflikter og standpunkt i kommentarene. Kanskje skyldes det sosiale medier. Kanskje skyldes det vennskap og kjennskap og frykten for å skuffe noen. Han er usikker.

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 

Hverdagsjournalistikken lider

I 2014 ble han kåret til Norgesmester i Dagsnytt 18 sammen med Kjetil B. Alstadheim. Antall deltagelser i 2014 er godt over passert i år, men så var han tross alt i utlandet halvparten av 2014 og mente den gang han burde fått bonuspoeng.

Sven Egil Omdal sa under Norsk Journalistlags landsmøte i fjor at nå er journalistikkens gullalder. På én måte er Kristjánsson enig med ham i det. Selv om det er ingen tvil om at finansieringen av journalistikken er i en krise.

Klassekampens nyhetssjef mener at gravejournalistikken er inne i en gullalder. Særlig berømmer han Dagbladet for deres arbeid. Men hverdagsjournalistikken mener han lider under kutt og nedbemanninger. Altså den løpende dekningen av allmenne nyheter.

Hvem skal holde
landet samlet om
ikke mediene gjør det

– Da jeg begynte som politisk journalist i Klassekampen var redaksjonene til stede på alle partienes landsmøter. Under Senterpartiets landsmøte i Haugesund i fjor var for eksempel ikke Dagens Næringsliv til stede med journalist. Det er et eksempel på hvordan den dårlige økonomien i mediene skader dekningen.

VG er klart Norges beste nyhetsavis, men det er sjelden de kjører mer enn én stor sak av gangen. Men når de så gjør det legger de så stort trykk på den at de blir overtrufne. Ulempen med å fronte de store sakene og ikke den løpende dekningen mener han er at det underminerer lojaliteten leserne har til mediene. For da shopper de sakene, ikke mediet. Det er igjen negativt for den helhetlige samfunnsdiskusjonen.

Lokalavisene gjør det. De følger sakene løpende. Og så gjør Klassekampen det. At hans avis dekker kirkemøtet oppfattes kanskje som unaturlig for noen, men samtidig er det en viktig del av den løpende dekningen av allmenne nyheter.

– Hvem skal holde landet samlet om ikke mediene gjør det.

Stilen hans er halsbrekkende og sprø, men Mímir Kristjánsson tror han er mer seriøs nå enn før.<br>Foto: Martin Huseby Jensen
Stilen hans er halsbrekkende og sprø, men Mímir Kristjánsson tror han er mer seriøs nå enn før.
Foto: Martin Huseby Jensen

Navleorientert bransje

I vår ble han nominert til årets meningsbærer av Oslo Redaktørforening. Og selv om en slik pris kanskje ikke betyr så mye i det stor bildet erkjenner selv Kristjánsson at han ble glad da nominasjonen kom, og tilsvarende sur da han ikke vant. Utmerkelsen gikk til Susanne Kaluza. Han hadde gledet seg til utdelingen - og håpet levde.

Det er vanskelig å disiplinere seg slik at fokuset mot egen bransje ikke blir for stort. Det er et misforhold mellom hvor kjente mediefolk selv mener de er og hvor kjente de faktisk er. Folk er mer opptatt av politikken enn politiske journalister og kommentatorer. Han bruker Aslak Sira Myhre som eksempel. Selv om Myhre har vært i mediene mange ganger som daglig leder ved Litteraturhuset og direktør for Nasjonalbiblioteket, er det som leder av Rødt og RV folk ser på ham. Politikken har et større nedslagsfelt enn kultur- og mediedebatten.

Men så lar journalistikken ofte seg sjokkere over ting som egentlig handler om uenighet

– Hvor mange vet hvem jeg er … Se på avsløringen av @fruhjorth. Hvor mange er opptatt av den? Det er naturlig at Medier24 eller Journalisten dekker saken, men VG? Det er en uting at vi har et så sterkt fokus på oss selv. Det er en ikke-sak for folk flest.

– Men så lar journalistikken ofte seg sjokkere av ting som egentlig handler om uenighet. Særlig på nett, sier han og legger til at med økende produksjonspress er det heller ikke unaturlig å ta tak i saker som er lett å sette i gang og så blåse dem opp.

Klassekampen er stedet han ser for seg å bli værende i overskuelig fremtid. Det er hans prosjekt.

– Og du, skriv at jeg kommer med bok til høsten. Helten er journalist i VG, heter Vidar Versto og ruller opp en stor skandale. Det er en satire over norsk politikk og mitt bidrag til litt sunn politikerforakt. Og så får vi se hva som skjer i VGs kommentaravdeling når Bob Dylan dør, sier han og ler godt.

Romanen Vestkanttroll har også Jonas Gahr Støre, Trond Giske, Karl Eirik Schjøtt Pedersen og Geir Lippestad i persongalleriet, har forfatteren selv røpet.

Bråkebøtta Mímir Kritjansson der altså.