Hildegunn Fallang, student HIOA og rammet fra Utøya. Foto:Kathrine Geard
Hildegunn Fallang, student HIOA og rammet fra Utøya. Foto:Kathrine Geard

Glad for å starte skolehverdagen

Jour­na­list­stu­dent Hil­de­gunn Fal­lang over­lev­de mas­sak­ren på Utøya. Hun re­age­rer på me­die­nes jakt et­ter mu­li­ge politifeil.

Publisert Sist oppdatert

– Det er en del av pres­sens rol­le å et­ter­gå sy­ste­mer og bi­dra til gode ru­ti­ner. Men nå har det blitt alt­for mye spe­ku­la­sjo­ner om alt po­li­ti­et skul­le og bur­de gjort. Husk at det­te var en helt eks­trem si­tua­sjon, som in­gen kun­ne være for­be­redt på. Det er vel­dig lett å være et­ter­på­klok og kri­ti­se­re, sier Fal­lang, som selv har en far i po­li­ti­et. Og som ser at jak­ten på feil ved po­li­ti­ets inn­sats er en stor be­last­ning.

– De opp­le­ver det som at pres­sen prø­ver å ta po­li­ti­et på alt.

Hun er også skuf­fet over at me­di­ene har brakt usan­ne opp­lys­nin­ger el­ler lett­vin­te på­stan­der. Som å slå fast at et he­li­kop­ter kun­ne vært ved Utøya på bare åtte mi­nut­ter. El­ler være skrå­sik­re på at po­li­ti­et bur­de ope­rert fra ferjeleiet ved Utvika.

– I den si­tua­sjo­nen viss­te de jo nes­ten in­gen­ting. Det kun­ne være bom­ber der el­ler fle­re gjer­nings­menn.

Eva­lue­re

Fal­lang un­der­stre­ker at det er vik­tig at kom­mi­sjo­nen eva­lue­rer alt som skjed­de, og ser på hva man even­tu­elt kun­ne gjort bed­re. Men sier me­die­nes ord­bruk og saum­fa­ring er en yt­ter­li­ge­re be­last­ning for folk som job­bet hardt for å red­de liv. Og som har vært gjen­nom sto­re på­kjen­nin­ger ute på øya.

Jour­na­list­stu­den­ten er en av fle­re over­le­ven­de som støt­ter face­book­grup­pa ” Vi som er skuf­fet over me­die­nes hek­se­jakt på po­li­ti­et”. En grup­pe som for en uke si­den had­de drøyt 21.000 med­lem­mer.

Fal­lang er en iv­rig tvit­rer og re­ager­te sterkt på selv­skry­tet blant VG-med­ar­bei­de­re om bil­de­ne av gjer­nings­man­nen til­ba­ke på Utøya.

– De god­tet seg og gle­det seg over ny­he­ten de satt på. Det så jeg på som en hån. Det var fryk­te­lig vondt for meg og alle and­re ram­me­de. Det kun­ne de spart seg.

 At An­ders Beh­ring Brei­vik har do­mi­nert utal­li­ge for­si­der, er hun mind­re opp­tatt av.

– Bil­dene har fak­tisk ikke på­vir­ket meg. Jeg så ham ald­ri der ute, jeg har ikke noe for­hold til ham.

Ufint

Sist uke be­gyn­te Fal­lang på sitt and­re år som journalistikkstudent ved Høg­sko­len i Oslo og Akers­hus (HIOA). Før­s­te da­gen for­tal­te hun sin overlevelseshistorie fra Utøya til klas­se­ka­me­ra­te­ne. Det syn­tes hun var greit. De fikk svar på det de lur­te på og hun fikk for­talt om sin si­tua­sjon nå til alle på en gang. Et spørs­mål var hvor­dan hun opp­lev­de me­die­pres­set rett et­ter mas­sak­ren.

– Si­den jeg had­de mis­tet mo­bi­len min fikk jeg ikke så man­ge hen­ven­del­ser. Og de jeg fikk var fine og or­dent­li­ge. Men ven­ner av meg var ut­satt for ufint press fra en­kel­te avi­ser som var ute et­ter navn på for­eld­re til sav­ne­de og ikke minst ville ha tak i bil­der. Og de ga seg ikke selv om folk ba om å få være i fred.

–  Du og  man­ge and­re over­le­ven­de har ak­ku­rat be­gynt på sko­len igjen. Fø­les det bra?

– Ja, for meg gjør det. Jeg er glad for å star­te opp, kom­me inn i van­li­ge ru­ti­ner, sam­men med folk jeg tri­ves med. Vi har et vel­dig godt klas­se­mil­jø. And­re or­ker fort­satt ikke og er sjukmeldte, men det­te er min måte å tak­le det­te på.

Fal­lang, som opp­rin­ne­lig er fra Ha­de­land, for­tel­ler at hun var til­ba­ke på som­mer­job­ben i Opp­land Ar­bei­der­blad et­ter bare tre da­ger.

– Jeg treng­te å kom­me ut og tref­fe and­re men­nes­ker. Det gikk bra.

Del­te his­to­rie

Avi­sa stil­te ab­so­lutt in­gen krav til inn­sats, hun valg­te selv å dele sin egen his­to­rie med le­ser­ne, fem da­ger et­ter ugjer­nin­gen. Her er ut­drag:

«Vi fort­sat­te å løpe langs Kjær­lig­hets­sti­en på bak­si­den av øya. En ba­de­plass lå ikke så langt unna og jeg vur­der­te om jeg skul­le svøm­me. Idet vi nåd­de et av de høy­es­te punk­te­ne på øya, så vi åtte-ti krop­per, kan­skje fle­re, for­an oss. Den nær­mes­te jen­ta, had­de mørkt langt hår som lå over an­sik­tet. I ho­de­bun­nen var det rødt. Alle var falt om på ste­det og det så ut som om han had­de skutt dem ned mens de løp på rek­ke, for å unn­slip­pe ku­le­ne.

(…) Noen stop­pet i sjokk for­an li­ke­ne, and­re spur­te seg selv høyt i van­tro om de var døde. Jeg valg­te ikke å se nøye­re på dem, i frykt for å se noen kjen­te. Det var da jeg be­stem­te meg for at jeg måt­te vekk. Jeg løp på over­si­den av de døde, uten å se og fort­sat­te ned mot ba­de­plas­sen.

(..)Jeg vei­vet alt jeg kun­ne med ar­me­ne til bå­ten. Den pluk­ket først opp noen and­re, mens jeg fort­sat­te å svøm­me. Til slutt så de meg, kom bort til meg og dro meg oppi. Der satt to and­re jen­ter. Vi holdt rundt hver­and­re, gråt og skrek. Jeg hø­rer fort­satt min egen hys­te­ris­ke stem­me gjen­ta om og om igjen «Det lig­ger døde men­nes­ker på øya.»

Powered by Labrador CMS