Hildegunn Fallang, student HIOA og rammet fra Utøya. Foto:Kathrine Geard
Glad for å starte skolehverdagen
Journaliststudent Hildegunn Fallang overlevde massakren på Utøya. Hun reagerer på medienes jakt etter mulige politifeil.
– Det er en del av pressens rolle å ettergå systemer og bidra til gode rutiner. Men nå har det blitt altfor mye spekulasjoner om alt politiet skulle og burde gjort. Husk at dette var en helt ekstrem situasjon, som ingen kunne være forberedt på. Det er veldig lett å være etterpåklok og kritisere, sier Fallang, som selv har en far i politiet. Og som ser at jakten på feil ved politiets innsats er en stor belastning.
– De opplever det som at pressen prøver å ta politiet på alt.
Hun er også skuffet over at mediene har brakt usanne opplysninger eller lettvinte påstander. Som å slå fast at et helikopter kunne vært ved Utøya på bare åtte minutter. Eller være skråsikre på at politiet burde operert fra ferjeleiet ved Utvika.
– I den situasjonen visste de jo nesten ingenting. Det kunne være bomber der eller flere gjerningsmenn.
Evaluere
Fallang understreker at det er viktig at kommisjonen evaluerer alt som skjedde, og ser på hva man eventuelt kunne gjort bedre. Men sier medienes ordbruk og saumfaring er en ytterligere belastning for folk som jobbet hardt for å redde liv. Og som har vært gjennom store påkjenninger ute på øya.
Journaliststudenten er en av flere overlevende som støtter facebookgruppa ” Vi som er skuffet over medienes heksejakt på politiet”. En gruppe som for en uke siden hadde drøyt 21.000 medlemmer.
Fallang er en ivrig tvitrer og reagerte sterkt på selvskrytet blant VG-medarbeidere om bildene av gjerningsmannen tilbake på Utøya.
– De godtet seg og gledet seg over nyheten de satt på. Det så jeg på som en hån. Det var fryktelig vondt for meg og alle andre rammede. Det kunne de spart seg.
At Anders Behring Breivik har dominert utallige forsider, er hun mindre opptatt av.
– Bildene har faktisk ikke påvirket meg. Jeg så ham aldri der ute, jeg har ikke noe forhold til ham.
Ufint
Sist uke begynte Fallang på sitt andre år som journalistikkstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA). Første dagen fortalte hun sin overlevelseshistorie fra Utøya til klassekameratene. Det syntes hun var greit. De fikk svar på det de lurte på og hun fikk fortalt om sin situasjon nå til alle på en gang. Et spørsmål var hvordan hun opplevde mediepresset rett etter massakren.
– Siden jeg hadde mistet mobilen min fikk jeg ikke så mange henvendelser. Og de jeg fikk var fine og ordentlige. Men venner av meg var utsatt for ufint press fra enkelte aviser som var ute etter navn på foreldre til savnede og ikke minst ville ha tak i bilder. Og de ga seg ikke selv om folk ba om å få være i fred.
– Du og mange andre overlevende har akkurat begynt på skolen igjen. Føles det bra?
– Ja, for meg gjør det. Jeg er glad for å starte opp, komme inn i vanlige rutiner, sammen med folk jeg trives med. Vi har et veldig godt klassemiljø. Andre orker fortsatt ikke og er sjukmeldte, men dette er min måte å takle dette på.
Fallang, som opprinnelig er fra Hadeland, forteller at hun var tilbake på sommerjobben i Oppland Arbeiderblad etter bare tre dager.
– Jeg trengte å komme ut og treffe andre mennesker. Det gikk bra.
Delte historie
Avisa stilte absolutt ingen krav til innsats, hun valgte selv å dele sin egen historie med leserne, fem dager etter ugjerningen. Her er utdrag:
«Vi fortsatte å løpe langs Kjærlighetsstien på baksiden av øya. En badeplass lå ikke så langt unna og jeg vurderte om jeg skulle svømme. Idet vi nådde et av de høyeste punktene på øya, så vi åtte-ti kropper, kanskje flere, foran oss. Den nærmeste jenta, hadde mørkt langt hår som lå over ansiktet. I hodebunnen var det rødt. Alle var falt om på stedet og det så ut som om han hadde skutt dem ned mens de løp på rekke, for å unnslippe kulene.
(…) Noen stoppet i sjokk foran likene, andre spurte seg selv høyt i vantro om de var døde. Jeg valgte ikke å se nøyere på dem, i frykt for å se noen kjente. Det var da jeg bestemte meg for at jeg måtte vekk. Jeg løp på oversiden av de døde, uten å se og fortsatte ned mot badeplassen.
(..)Jeg veivet alt jeg kunne med armene til båten. Den plukket først opp noen andre, mens jeg fortsatte å svømme. Til slutt så de meg, kom bort til meg og dro meg oppi. Der satt to andre jenter. Vi holdt rundt hverandre, gråt og skrek. Jeg hører fortsatt min egen hysteriske stemme gjenta om og om igjen «Det ligger døde mennesker på øya.»