Late som in­gen ting

Da­gens Næ­rings­liv span­der­te for­ri­ge uke to si­der på Norsk Sty­re­nett­verk, som skrøt på seg 3.500 med­lem­mer. Fore­lø­pig er ini­tia­ti­vet knapt er mer enn en sam­ling nys­gjer­ri­ge på LinkedIn.

Til­sy­ne­la­ten­de blot­tet for mot­fore­stil­lin­ger, gjen­ga DN vid­løf­ti­ge på­stan­der uten sær­lig fak­ta­kon­troll, ut­over den som skjed­de via si­tat­sjekk. In­for­ma­sjo­nens opp­havs­mann lot glad­sa­ken være som den var.

Fi­nans­avi­sen luk­tet lun­ta og kun­ne to da­ger se­ne­re for­tel­le at nett­ver­ket i vir­ke­lig­he­ten bare had­de 112 med­lem­mer. Dess­uten av­dek­ket avi­sa en på­fal­len­de ama­tør­mes­sig drift. Kon­tin­gen­ten hav­net på en pri­vat­kon­to. Opp­fø­ring i Brønn­øy­sund­re­gist­re­ne mang­let og det ble sendt fak­tu­ra­er i strid med in­vi­ta­sjo­nen.

Det­te er fak­ta Da­gens Næ­rings­liv som re­gel ikke har sær­li­ge van­ske­lig­he­ter med å fin­ne fram til.

Da er det vel at DN be­kla­ger fa­de­sen og for­kla­rer sine le­se­re hvor­for den skjed­de? Nei, langt ifra. I en usig­nert ar­tik­kel to da­ger se­ne­re, nøy­er avi­sa seg med å gjen­ta Fi­nans­avi­sens av­slø­rin­ger av det be­skjed­ne bygg­ver­ket man selv had­de fram­stilt som et her­skaps­hus.

Me­di­ene er ikke ful­le av feil, men de er man­ge. Det lig­ger i ny­hets­me­die­nes na­tur, en­ten de ut­gis dag­lig el­ler fort­lø­pen­de på nett, at gode og dår­li­ge sa­ker opp­trer side ved side. Slik har det all­tid vært, den som drøm­mer om en for­tid el­ler fram­tid der slurv, mis­for­stå­el­ser og dår­lig hånd­verk er ut­ryd­det, gjør nett­opp det.

Alle jour­na­lis­ter og re­dak­tø­rer vet at det er sånn. Le­ser­ne, lyt­ter­ne og se­er­ne vet kan­skje også. Det bur­de ikke være så vondt å for­hol­de seg til.

Men engs­tel­sen gri­per til­sy­ne­la­ten­de man­ge re­dak­sjo­ner hver gang en fa­de­se blir på­pekt. Da tyr man til ut­fluk­ter el­ler taus­het, hel­ler enn å inn­røm­me fei­len. Ret­tel­ser kom­mer mot­stre­ben­de, el­ler ute­blir, og det leg­ges langt mer ar­beid i bort­for­kla­rin­ger enn i lyt­ting.

Hver avis og ka­nal kan selv­sagt selv vel­ge hvor­dan den vil hånd­te­re egne feil. Den­ne gan­gen valg­te DN å gi inn­trykk av at den PR-pre­ge­de om­ta­len bare skyld­tes Nett­verk for sty­re­med­lem­mer, ikke eget ar­beid. Det er an­ta­ke­lig ikke så lurt som det kan vir­ke.

Kra­vet om trans­pa­rens kan ikke bare gjel­de myn­dig­he­ter, or­ga­ni­sa­sjo­ner og ol­je­sel­ska­per. Det er på tide at me­di­ene fin­ner ut av hvor­dan de selv skal an­ven­de åpen­het. Slik Ber­gens Ti­den­de gjor­de med leserombudet sjef­re­dak­tø­ren nå har av­skaf­fet, og Fæd­re­lands­ven­nen da Hans-Chris­ti­an Vad­seth in­tro­du­ser­te en fast spal­te for ret­tel­ser, in­spi­rert av Guardians Corrections and Clarifications. VG har mo­bi­li­sert le­ser­ne til å pir­ke i språ­ket. Men Tor­ry Pedersens til­tre­del­ses­bud­skap om at VG-jour­na­lis­te­ne nå må lære seg på hol­de kjeft, er hel­ler et sig­nal om mind­re åpen­het.

Det er ri­si­ka­belt. Nå gjel­der det å byg­ge om­døm­me og til­lit i en vir­ke­lig­het der me­di­ene ikke len­ger eier den of­fent­li­ge sam­ta­len. Om­velt­nin­ge­ne ska­per et opp­styk­ket og mer tro­løst mar­ked for re­dak­sjo­nelt inn­hold. Men det er sam­ti­dig et åp­ne­re land­skap der svakt ar­beid lett kan må­les mot godt. Ett av sva­re­ne er høyt kva­li­fi­ser­te og per­son­lig ty­de­li­ge jour­na­lis­ter som står for det de gjør. Og re­dak­tø­rer som ikke kvi­er seg så vel­dig for å inn­røm­me feil.