Flyktningene vet at mediene venter dem på Lesbos

Gjennom nesten 40 dager på reisefot har Espen Rasmussen fulgt flyktninger fra Middelhavet og gjennom Europa. Vi tok heisen i Akersgata og satte oss ned i et møterom for å slå av en prat.

– Jeg tror de vet hva som venter dem. At mange har fått beskjed om at mediene venter på dem når de kommer i land på Lesbos, sier Rasmussen, bildesjef i VG Helg. Han utbroderer sitt utsagn fra fotodebatten i OJ-regi torsdag i forrige uke. Da sa han at dette ikke er en situasjon hvor han spør om det er greit å ta bilder først. Han tar dem og spør heller senere.

– Noen er veldig tydelige på at de ikke vil tatt bilde av og sier no pictures mens de holder hånden opp mot fotografen. Det høres kanskje brutalt ut. Men jeg er forsiktig rundt barn. Gråter de og er redde trekker jeg meg litt tilbake, mens andre kanskje er helt oppi dem. Det har jeg prøvd å unngå.

Lørdag publiserte VG dokumentaren «Krigsstien» på glanset papir. Ikke lenge etter kom den digitale versjon «Flukten fra krigen». Flere bilder, video og langt mindre tekst. Tirsdag kom oppfølgeren om hovedpersonene, de syriske brødrene Abdulah og Mohammed.

Fram til da har Rasmussen tilbragt nesten 40 døgn på reisefot for å dokumentere flukten til de to brødrene, deres reisekamerater Ismail og Ehsan.

Trekker seg gjerne litt unna

Arbeidet begynner tidligere i år, i mai. VG Helg drøfter hvordan de kan dekke strømmen av flyktninger som risikerer livet ved å krysse Middelhavet i gummibåt. Fra krigen i Syria og over havet fra Tyrkia til Hellas, og så den lange ferden til Sentral- og Nord-Europa.

La oss utstyre noen av flyktningene med et videokamera for å dokumentere reisen, foreslår Rasmussen. Sammen med journalist Harald Berg Sævereid begynner de å legge planer for dekningen.

Siden den gang har Rasmussen vært to ganger på Lesbos og en gang på Kos. Den første gangen på Lesbos var han helt alene. Den andre gangen var det flere fotografer der. Vi er tilbake til innledningen.

– Det er forskjell på 20 centimeter og to meter fra ansiktet til et barn, sier Rasmussen. Han forteller at når båtene kommer, stopper de som regel tre, kanskje fire meter fra land. Selv står han da i vannkanten. Når flyktningene har gått ut av båtene og begir seg mot land, har han trukket seg tilbake.

Bildene av menneskene som kommer i land, har han tatt tidligere. Dette er bilder alle tar. Rasmussen forteller han gikk bort fra vannkanten for å finne andre perspektiv når det kom en båt inn. Like ved sto de to innpakket i varmefolie og så båten komme inn. Fotografen huket seg ned og motivet ble fanget (se oppslagsbildet).

Han sier han ikke knipser, slik mange av oss gjør i frykt for å gå glipp av de gode motivene. Enten tar han bildet eller ikke. Men han erkjenner at han selvfølgelig også har massevis av bilder på minnebrikken som ikke nådde opp. Som kanskje ikke ble akkurat slik han hadde håpet.

Fotografen innrømmer at det også er bilder han gjerne skulle tatt. Men det kommer vi tilbake om litt.

Fortelle mer enn én historie

På reisen gjennom kontinentet med de fire guttene har han hele tiden vært på bevisst jakt etter motivene. Fotografen som har ti års fartstid i VG forteller han liker at det skjer flere ting i bildene hans. At det er flere historier som skal fortelles i motivet. Det skal ha dybde og dynamikk.

– Og så kan det være at jeg tenker det kanskje ikke er det beste bildet jeg har tatt, men det betyr ikke at det ikke er godt for leserne. For dem er dette nytt.

Ved grenseovergangen fra Syria til Tyrkia, etter at syriske myndigheter hadde stengt grensen, er det stille helt fram til en varebil med noen hjelpemidler dukker opp. Folk flokker seg rundt bilen i håp om å få vann, eller såpe. Rasmussen går rundt på andre siden, krabber inn i bilen og fotograferer. Resultatet blir oppslagsbildet (Bildet under red. anm).

Under de gjentatte turer for å dekke flyktningestrømmen, som opptar han sterkt, har han også møtt hindringer. Særlig den første gangen han var ved Middelhavet. Grenseovergangene mellom Hellas og Makedonia, Makedonia og Serbia er steder han har måttet være ekstra forsiktig. Den første gangen var det ingen andre fotografer til stede. Da ble er det lettere for politiet å ta pressen.

Ville ikke skille seg ut

– Men jeg har ikke vært redd. Men jeg har vært bevisst på å ta hensyn til gutta. Jeg vil jo ikke at min fotografering av dem skal tiltrekke politiets oppmerksomhet. Da de reiste gjennom Serbia, hadde de ikke reisepapirer. Da var jeg forsiktig med å fotografere dem. Og ved grenseovergangene. Når de har krysset inn i et nytt land. Da har jeg sørget for ikke å bruke blitz. Det har gått i blender 1.4 og 20.000 ISO.

På reisen fra Hellas og nordover med brødrene hadde Rasmussen bare en liten sekk. Han forsøkte ikke å skille seg ut fra de andre. Med en datamaskin. Noen ekstra batterier, minnekort. Kamerahus og kanskje et par lyssterke objektiver. Fastlinser på 24, 35 og 50 mm på ryggen.

Han forteller at mens brødrene og deres venner krysset grensene ulovlig, kunne ikke han. Når syrerne tok seg over, måtte han gå tre timer alene for å finne til fram til den lovlige grenseovergangen. Deretter gjøv han løs på sosiale medier. Det har vært avgjørende for å holde kontakt. Facebook og appen Whatsapp som mange av flyktningene bruker.

Særlig ett motiv skulle han ønske han fikk fotografert. På en togstasjon i Makedonia lå et stort antall flyktninger og sov på perrongen mens de ventet på toget. Idet toget kommer løfter Rasmussen kamera og leter fram motivene. Så blir han stoppet av politiet som ender med å plassere ham i en egen vogn i toget, med en egen konduktør som skulle passe på ham. I de andre vognene, de flyktningene brukte, ble mennesker stuet til taket. Det lå folk på hattehyller. At et slikt motiv blir liggende på netthinnen, men ikke foreviget er vanskelig for en dokumentarist .

Så hva med hjemme?

– Inntrykket en kan stå igjen med er at mange av de flotte og premierte pressebildene er tatt i utlandet. Hva med her hjemme. Lar motivene seg fange like lett?

– Jeg vil ikke si det er et problem. Riktignok ikke har man ikke det samme drama som i store konflikter eller naturkatastrofer. Men en av forskjellene, og fordelene, er at man snakker samme språk. En serie jeg er særlig fornøyd med er en jeg gjorde sammen med Ronny Berg var De siste bygdeoriginalene. Da fotograferte jeg oppstilte portretter.

Fotojournalistikkens rammevilkår i VG karakteriserer han som svært gode. Når de går for prosjektet så lar de deg ta den langt, forklarer han. Han viser til tiden som er gått til dette prosjektet, og at hans egen jobb som billedsjef måtte ha en vikar.

– Generelt satses det mye i VG, både i featureredaksjonen og i nyhetsavdelingen. Det er klart det nok vil gis forskjellige svar fra nyhetsavdelingen. I resten av bransjen er det nok kanskje  mer varierende. Jeg blir overrasket når mediehusene sender reportere til store hendelser uten å sende med dem fotografer.

Tilbake til Middelhavet. En annen ting som har endret seg fra første til andre gangen han var på Lesbos, er at flyktningene får mer hjelp nå. De får tørre klær, vann og kanskje noe å bite i. Men turen på 6 mil er det ennå ikke særlig hjelp til å få gjennomført for flyktningene. Derfor har også VGs folk tatt opp haikere.

- Jeg klarer ikke kjøre forbi småbarnsfamilier der treåringer må gå seks mil i stekende varme sammen med foreldrene sine, når vi har tre ledige plasser i baksetet. Da stopper vi og tar dem med oss.