I februar dømte en kongolesisk militærdomstol Joshua French til livstid for å ha drept Tjostolv Moland. Selv har han forklart at cellekameraten tok sitt eget liv.
Ifølge tall fra analysebyrået Retriever hadde saken 2.792 omtaler i perioden 1. januar til 4. mars. Frenchs advokat er nevnt i 2.700 av dem.
– Det vil si at han og Frenchs syn på saken har preget det norske nyhetsbildet i stor grad, sier kunde- og analysesjef Kristina Nilsen i Retriever.
Etter at dommen ble lest opp i forrige måned oppstod det strid om mediedekningen. Det var en kronikk av jussprofessor og tidligere lagdommer Terje Einarsen publisert på NRK Ytring som sparket i gang debatten etter at dommen falt:
– Det ble formidlet et hovedinntrykk av at dommen var en skandale samtidig som den strafferettslige problemstillingen og de forskjellige bevismomentene ikke ble tydelig presentert. Dermed blir det vanskelig for folk flest å gjøre seg opp en selvstendig mening. Det var en mangel ved utøvelsen av pressens samfunnsrolle som kan sies å være særlig viktig her siden norske myndigheter har vært engasjert i sakens utfall, utdyper Einarsen overfor Journalisten, og viser til uttalelser fra utenriksminister Børge Brende og spesialutsending Kai Eide.
– De to alternative hypotesene om faktum har vært umulig å oppfatte. Det vil si om Moland hengte seg selv med et rep på badet eller om han ble kvalt av Joshua French med det samme repet på cellen.
– Håndtert dårlig
Einarsen får støtte av Bjarne Kvam. Han har 20 års erfaring som journalist i Bergens Tidende, men jobber nå som universitetslektor ved juridisk fakultet, Universitetet i Bergen. Kvam understreker at han betrakter seg selv som en interessert mediebruker i denne sammenhengen, og at han ikke støtter Einarsen fordi de to jobber samme sted.
– Media har håndtert denne saken dårlig. Det slår meg at det har vært vanskelig å finne ut hva som skjedde med Moland gjennom å følge med i media. Det er en feilvurdering, sier Kvam.
Ut fra faktorer som at det er snakk om en drapstiltale, omfanget av mediedekningen og norske myndigheters involvering i saken, mener han pressen må informere bredere enn hva Vær varsomplakatens selvmordsbestemmelse åpner for.
– Det tegnes et bilde av at det er opplagt at vedkommende er uskyldig. Det er budskapet og inntrykket jeg har fått av mediedekningen. Men så skjønner man underveis at Moland hadde 2,7 eller 3 i promille. Og det er en veldig viktig opplysning. Er man i stand til å begå selvmord med så høy promille? spør Kvam.
– Problematisk
Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen fra Folkehelseinstituttet svarte som sakkyndig under rettssaken at det er det. Han er tilbakeholden med å uttale seg om mediedekningen, men har merket seg debatten.
– Det kan være problematisk om detaljer med betydning for skyldspørsmålet ikke blir formidlet i en medieprofilert sak som dette. Fagfolk får vurdere de etiske sidene av det bildet som er formidlet hjem av mediene – og det som ikke ble formidlet. Men alle journalister som var i Kongo fikk med seg det jeg sa i retten, sier Stray-Pedersen.
Åpen for diskusjon
Mediene svarer at saken har vært svært krevende. Nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk i NRK er åpen for å diskutere deres dekning.
– Noen tror vi ikke har omtalt selvmordet, men det har vi. Det vi ikke har gjort er å gå inn på metoden. Så er spørsmålet om man da går glipp av vesentlige detaljer. Vi er åpen for diskusjon om vi har valgt riktig, sier Kalbakk.
VG-reporter Stian Eisenträger har dekket Kongo-saken flere ganger siden 2009, og var også tilstede under rettssaken mot Joshua French. Han syns saken har vært krevende å dekke.
– Det har den vært på alle mulige måter. Både etisk, språklig, kulturelt og til og med fysisk, det å sitte i den rettssalen, sier Eisenträger.
Livereferat
Mediedekningen i egen avis mener han har gitt en grundig og nøktern presentasjon av rettssaken. Og han viser til at detaljer om det som skjedde eller kan ha skjedd kvelden Moland døde også er gitt i daglig direkterapportering fra retten.
– Vi har gjentatte ganger presentert sakens kjerne, at enten ble Moland dopet ned og kvalt med tau av French - slik det sto i tiltalen - eller så begikk han selvmord. Vi har presentert beviser fra begge sider. Det som kan ha gjort det litt vanskelig å følge med er at vi som journalister tenker at opplysninger er kjørt når vi har rapportert om noe live, at oppfølgeren på nett eller papir da må ha en ny utvikling og at vi ikke har tatt med alle disse detaljene - som allerede er blitt nøkternt presentert - videre i disse sakene.
Også assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening vektlegger at French-dekningen har vært krevende. Hun sier samtidig det er viktig at nyansene som gjør at publikummet kan gjøre seg opp en mening om saken kommer fram.
– Noen har vært for varsomme i denne saken, men det er vanskelig å snakke om en fasit. VG og NRK har valgt forskjellige måter etter hva jeg har sett.
At mediene viser til at viktige detaljer står i livereferater er ikke tilstrekkelig, mener hun.
– De må huske at bare et fåtall får med seg det som står der. Dette er en stor og kompleks sak. Jeg tror de færreste føler at de har hatt full oversikt over dekningen.
Også Kvam er kritisk til medier som viser til at viktige detaljer er omtalt i livereferater:
– Hvem har tid til å sette og se på det? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg har forsøkt å følge med som vanlig mediebruker, og det slår meg hvor lite som har stått i avisene, sier Kvam.
Egen mening
Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 om selvmord sier at mediene skal unngå beskrivelse av metode eller annet som kan utløse en smitteeffekt. Reidun Kjelling Nybø jobbet for ni år siden med revideringen av denne. Hun håper debatten om Kongo-saken har lært mediene at de ikke skal låse seg til ordlyden i punktet om selvmord, og glemme resten av plakaten.
– Men vi må huske at saken begynte med et selvmord etter manges oppfatning, sier Nybø.
Bjarne Kvam mener det er viktig at mediene dekker saker på en slik måte at lesere, seere og lyttere kan danne sitt eget inntrykk:
– Det er helt opplagt og grunnleggende for mediene at mottakerne må få gjøre seg opp en mening selv. Pressen må formidle ulike synspunkter så vi kan ha meninger om saken. Det er paternalisme å sensurere faktum. Det er noe mediene gjør i mange saker som er sensititve, men det er spesielt i en sak som denne hvor volumet er digert, men innholdet så lite. Jeg syns informasjonsbildet har vært for selektriv i French-saken, sier Kvam, og legger til:
– En lignende rettssak ville ikke fått samme pressedekning her i landet.
Rettsprosess
Einarsen mener mediene burde stilt kritiske spørsmål til både norske og andre myndigheter. Jussprofessoren savner særlig spørsmål fra pressen om hvorfor det ikke har lyktes norske myndigheter å få i land en avtale om soningsoverføring fra Kongo.
Han sier det er bra at mediene har vært kritisk til aktor og uryddigheter under rettssaken. Men Einarsen mener også positive sider som åpenheten, også burde kommet bedre frem.
– Det er uheldig at ordinære ting blir fremstilt som uheldige, som at sakkyndige skal være tilstede samtidig.
VG-journalist Stian Eisenträger legger ikke skjul på at journalistene møtte stor grad av åpenhet i Kongo.
– Vi har blant annet snakket med forsvarsadvokater, aktor, obdusent, dommer og rettssekretærer. Og ikke minst fikk norske medier overføre prosessen direkte på TV.
– Dysfunksjonelt rettsvesen
Men han trekker også fram VVPs første kapittel der det det blant annet heter at pressen skal «beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
– En rekke rapporter påpeker at Kongo har et av verdens mest dysfunksjonelle rettsvesen. Landet ligger nederst på alle indekser som man ønsker å være øverst på, og øverst på alle indekser man vil være nederst på, sier Eisenträger, som viser til at vitner som fengselsdirektør og fangevoktere virket nervøse da de ble utspurt av aktor.
– Mener du at dommen i saken er feil?
– Jeg tar ikke stilling til dommen. Vi blir anklaget for å ta side eller ha slagside. Men da vil jeg svare at vi naturligvis vil være kritiske til etterforskningen og rettsprosessen. Spesielt når vi ser tegn på at det er ting som kan tyde på at metoder i den kongolesiske etterforskningen ikke har vært gode nok.
Om publikum burde bli presentert flere detaljer i en sak som denne, sier han er opp til redaktørene.
Sjefredaktør Torry Pedersen skriver i en e-post til Journalisten at VG var opptatt av ikke å gå for tett på obduksjonsrapporter, rettsmedisinernes vurderinger også videre der de ikke gikk inn på selve dødsårsaken.
– Men i og med at selve dødsårsaken og patologenes vurderinger av denne sto så sentralt var det nødvendig for å gi en balansert og grundig dekning av saken at vi formidlet noe mer rundt dette enn hva tilfellet vanligvis er i drapssaker. Vi forsøkte også å unngå for detaljerte skildringer av potensielle selvmordsmetoder, men gikk også her inn på detaljer vi ellers ikke videreformidler, nettopp fordi det gikk rett til kjernen av saken, skriver Pedersen.
Dette fikk følger for hva som ble formidlet i VGs ulike kanaler, blant annet ved å ta bort lyden og kutte bildet på VGTV da retten behandlet bestemte temaer.
– Her fulgte vi så langt det lot seg gjøre et føre var-prinsipp, i og med at liven ikke hadde noen forsinkelse. I TV-studioet omtalte vi ofte temaene som var oppe i retten indirekte slik at vi formidlet mer generelt og skånsomt samtidig som vi ga brukerne løpende informasjon om rettsprosessen, og ikke minst bakgrunnen for hele sakskomplekset. Ved bruk av jusprofessor Jo Stigen ga vi løpende analyser som satte direkterapporteringen inn i en større og bredere kontekst.
– Faktafeil
Eisenträger kritiserer kronikken til Einarsen for å inneholde faktafeil. Som at de norske sakkyndige var private, mens de var invitert av kongolesiske myndigheter. Einarsen erkjenner unøyaktighet om promillen, men fastholder at norske eksperter ble involvert på forsvarets initiativ, blant annet basert på en uttalelse fra Graasvold i Juristkontakten:
– Vi uttrykte et ønske, men kongolesiske myndigheter ønsket det også. Alle har interesse av en transparent etterforskning, og myndighetene visste at saken hadde stor oppmerksomhet, blir Graasvold sitert på i bladet på spørsmål om det var de som presset gjennom bruken av norske ekspert.
Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen tilbakeviser selv at han var «privat»:
– Det er en total feilslutning. Jeg var rettens sakkyndige, oppnevnt av aktoratet i likhet med en kongolesisk kollega. Det hender også i norske rettssaker at det oppnevnes flere rettsmedisinske sakkyndige.
Rettsmedisiner understreker at han ble anmodet om å bli med av Kripos, og dro ned som en del av deres team. På aktors anmodning skrev han en selvstendig rapport. Stray-Pedersen sier prosessens faser er ganske lik som i Norge.
– Som rettens sakkyndige blir man ansett for å være nøytral, uavhengig av politiet og med anledning til å kommunisere med begge parter.
