Synnøve Åsebø og Mona Grivi Normann mener tålmodighet og samarbeid er nøkkelen til å få i land en god gravesak. Foto: Marte Vike Arnesen
Synnøve Åsebø og Mona Grivi Normann mener tålmodighet og samarbeid er nøkkelen til å få i land en god gravesak. Foto: Marte Vike Arnesen

Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman er i en eksklusiv gruppe kvinner som kan skryte av å ha vunnet Skup-prisen

Det har gått et halvt år siden Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman ble ropt opp som vinnere av årets Skup-pris i Tønsberg. Kun én annen kvinne var på podiet denne kvelden,VG-kollega, Shazia Majid.

Publisert   Sist oppdatert

At ikke flere kvinner leverer metoderapport og vinner Skup mener Synnøve Åsebø gjenspeiler kjønnsbalansen i redaksjonene. Åsebø er en av enda færre kvinner som har vunnet Den store Journalistprisen. 

LES OGSÅ: Journalistprisen til VG for “Odin”

– Det var tema på Skup i fjor. Det viste seg at veldig mange flere menn enn kvinner leverte metoderapport, sier Åsebø som også er nestleder i Skup. 

– Det handler nok først og fremst om at de fleste mediehus er mannsdominerte, for det er jo ingen grunn til at kvinner ikke skal grave. Jeg kan ikke snakke for andre mediehus, men i Dagsorden-gruppa i VG er vi like mange kvinner som menn - og jeg opplever at kvinner har de samme mulighetene som menn når det gjelder gravejournalistikk i vår redaksjon.

LES OGSÅ: Skup-prisen til psykiatriavsløringen - Hadde vi visst hvor vanskelig det var hadde vi kanskje ikke gjort det

Ser man på listen over vinnere av Skup-prisen de siste 30 årene ser det ut til at det lønner seg å være mann og å skrive om økonomi. Når kvinner har levert rapporter har det ofte vært innen helse og psykiatri.

– Jeg tror ikke det bare gjelder i Norge. På konferansen i Sør-Afrika var det klar overvekt av menn i paneldebattene, men når det gjaldt undersøkende journalistikk på helsefeltet var vi kun kvinner som snakket, legger Norman til.

Det siste halvåret har de to journalistene levert saker på saksfelt som tradisjonelt har vært mannsdominerte. Åsebø har vært en del av teamet som avslørte forretningene til bedrageri-etterlyste Umar Farooq Zahoor, mens Norman har jobbet sammen med utviklere i VG på et prosjekt om brosikkerhet og samferdsel.

– Jeg lærte masse om norsk psykiatri i fjor, men jeg lærte vel så mye om journalistisk metode og hvordan man bør behandle store datasett og drive et undersøkende prosjekt fremover. Det er gøy å oppleve at man kan overføre det til andre felt i journalistikken, sier Norman.

Gravde i 15 måneder

Saken som opprinnelig begynte som en nyhetsfeature ga journalistene et innblikk i psykisk helsevern og hvordan enkelte pasienter utsettes for omfattende tvangsbruk. Da de stilte spørsmål ved omfanget fant de ut at svarene på dette ikke fantes. Det ble starten på et 15 måneder langt graveprosjekt.

– Det begynte med at min kollega Bjørnar Tommelstad fant en dom i Oslo tingrett høsten 2015. Den tok han med tilbake på jobb, og jeg ble spurt av nyhetssjef om jeg kunne forsøke å komme i kontakt med den unge kvinnen som var omtalt i dommen, sier Synnøve Åsebø.

VG-journalistene brukte halvannet år på å gjennomgå og digitalisere tvangsprotokoller fra over 2500 pasienter som viser hvorfor og hvor ofte pasienter blir lagt i belter ved norske sykehus.

– Det har vært mye jobb. For én enkelt av pasientene kunne det være over 60 sider med håndskrevet informasjon, sier Åsebø. Totalt har journalistene fylt inn over 20.000 linjer i excel-ark.

Det har vært mye jobb. For én enkelt av pasientene kunne det være over 60 sider med håndskrevet informasjon

Synnøve Åsebø

– Skal du lykkes i store graveprosjekter, må du ha en grad av systematikk. Det kan ikke flyte i permer og løse ark. Mona er den største systematikeren jeg kjenner. Hun har regneark på alt. Til og med Afrika-turen vår planla hun i excel, ler Åsebø.

I slutten av november var journalistduoen på en to ukers tur til Sør Afrika og holdt foredrag på Global Investigative Journalism Conference i Johannesburg.

De har også vunnet flere priser for saken. Investigation of the year på NODA, Årets journalistikk hos NONA og Ytringsfrihetsprisen for psykisk helse. I tillegg har prosjektet vært finalister under Digital Journalism Awards i Wien og ONA i Washington.

LES OGSÅ: VG-duo fikk Ytringsfrihetsprisen for «tvangstallene»

– Det har vært et spesielt år, hvor vi har fått reise mye og møtt veldig mange interessante mennesker. Det har vært veldig stas etter å ha brukt fjoråret på å grave i én sak, sier Norman.

Viktig å være et team

De to journalistene mener det har vært avgjørende at de har fått jobbe som et team gjennom hele prosjektet. Særlig viktig har det vært i møte med mange tunge menneskeskjebner.

– Jeg har vært nyhetsjournalist i VG i ti år og det var uvant å få jobbe så lenge med én og samme sak. Det er et privilegium, men det kan også være krevende å holde motivasjonen oppe hele veien. Det dukker opp dager hvor du tenker ‘har vi egentlig en sak?’ og ‘hvordan i all verden kommer vi oss videre nå?’. Vi hadde begge slike dager, men heldigvis ikke samtidig, sier Norman.

– Det er viktig både å holde på motivasjonen og kontrollen når man jobber med et prosjekt som stadig vokser i omfang. Store deler av året gikk med til å søke innsyn og følge opp avslagene fortløpende. Når man skal forholde seg til folk og systemer som gir deg informasjon på forskjellige tidspunkt er det fort gjort å glemme ting, legger hun til.  

Det viktigste de har lært det siste året er å følge alle spor til bunns, og ikke være redd for å tenke stort når man innhenter informasjon. De legger til at de er heldige som jobber i en stor redaksjon der det er muligheter til å bruke mye tid på en sak, dersom det er tro på at den er viktig nok.

– Vi lærte veldig mye i fjor, og det er spennende å se at vi kan bruke mange av de samme metodene når vi jobber med andre saker i år, sier Norman.

Åpenhet og offentlighet

Etter at de vant prisen i april har de holdt over 30 foredrag for både journalistkollegaer, journaliststudenter og helseforetak i hele landet.

– Vi har vært på forskjellige psykiatrikonferanser og fagdager om psykiatri. Det har gitt oss muligheten til å møte de vi faktisk skriver om, både pasienter og ansatte. Det er kjempespennende. Vi får innspill til nye saker, og vi får se hvordan saken vår har blitt oppfattet der ute, sier Norman.

LES OGSÅ: VG måtte kjempe for innsyn i «tvangstallene» i over et halvt år

– Det er kjekt å presentere hva som har vært våre tanker bak det arbeidet vi har gjort, og opplever at vi i stor grad møter forståelse for at dette har vært et viktig tema å ta opp. Det er fint når sykehus sier de har lyst til å lære av det arbeidet vi har gjort, sier hun.

Journalistene mener det er viktig for media å kunne ha en oppdragende rolle overfor forvaltningen. Og vise at offentlighet og åpenhet er viktig.

– Fordi psykisk helsevern har vært så lukket, prøver vi å fortelle de som jobber innenfor fagfeltet at det er viktig for dem å forklare offentligheten hvorfor de gjør som de gjør. Vi har ikke vært ute etter å ta enkeltpersoner, men å endre det som ikke har fungert godt nok i systemet, sier Åsebø.

– Samtidig vet vi jo at systemene består av enkeltmennesker. Vi møter en del som føler at journalistikken vår har kritisert deres daglige jobb – og det forstår jeg er vanskelig når de står i krevende situasjoner hver dag, legger Norman til.

Til tross for at de to har tilbragt nesten hver dag sammen de to siste årene, forsikrer de at de ikke har gått lei hverandre.

– Vi har veldig lyst til å jobbe sammen på et prosjekt igjen, så vi er på jakt etter en sak som vi kan grave i sammen, sier Åsebø.