Erik Stephansen rister i journalistenes selvbilde

Da Nettavisen flyttet inn sine nåværende lokaler på hjørnet av Akersgata og Grensen i Oslo for et drøyt år siden opplevde Erik Stephansen at han hadde en automatisk dragning lenger bort i den gamle avisgata - der Dagbladet, VG og Aftenposten holdt til tidligere.

– Jeg kom til hjørnet her og hadde et instinkt om å gå videre bortover slik jeg gjorde da jeg jobbet i Dagbladet i gamle dager, forteller nyhetsredaktøren med et smil.

Les også: På plass i varmen

Nå styrer han sine drøyt 40 journalister fra hjørnet av en pultrekke i tredje etasje i Grensen 17. Vis á vis og ved siden av jobber Heidi Schei Lilleås og Jørgen Berge når Journalisten er innom, men ellers står et stort antall arbeidsplasser tomme. Også Nettavisen er i feriemodus.

Geiranger-hytte

– Hvilke feriesysler har du planer om i sommer?

– jeg skal være være tre uker på hytta som ligger mellom Ålesund og Geiranger, i Storfjorden som fører inn til Geirangerfjorden. Der kan jeg sitte i dagevis og se utover sjøen og lure på om jeg skal dra ut og fiske, mens alle cruiseskipene passerer forbi. Det er et familiested, en nydelig plass der jeg har vært hver sommer siden jeg ble født. Det skal jeg fortsette med.

Stephansen forteller at det ikke blir utenlandstur i sommer, derimot Australia-tur til jul, for å besøke svigerfamilien til sin eldste datter.

Tok debattene

Nyhetsredaktøren har vært svært aktiv på debattfronten i sommer. Både VG, Medier24, Doremus og andre har fått gjennomgå i Stephansens blogg “Medier og kommunikasjon og sånt…”.

I bloggkommentaren “Journalister på kildejakt”, i kjølvannet av Medier24s avsløring av Mina Ghabel Lundes bidrag til Twitter-profilen @fruhjorth, stilte Stephansen spørsmål om norske journalister ville ha sett det som en oppgave å avsløre en insider som kom med anonyme Twitter-kommentarer om det indre livet i ledelsen i Statoil eller politiet. Det førte til reaksjoner.

Stephansen opplevde at det haglet med både avsky- og sympatimeldinger på sosiale medier. Han havnet i krangel med VGs profilerte kommentator Anders Giæver, som var sentral bak avsløringen av Ghabel Lunde. I tillegg til friske fraspark mellom de to på Facebook, avla Giæver Nettavisen og Stephansen en visitt i kommentaren Anonyme kolerikere.

I kommentaren «Greit og ugreit om anonymitet og kildevern» ga journalistikkprofessor Svein Brurås uttrykk for at Stephansen var rimelig langt ute på jordet hvis han oppfatter Ghabel Lunde som en varsler.

«Det er forskjell på varslere og nettroll, Stephansen», skrev professoren.

Instinkter slo inn

– Hva sier du til de som undrer seg over at du betraktet henne som en varsler?

– Å se på henne som en varsler var nok et slags forsøk på å sette et spørsmålstegn ved den “Korsfest-korsfest”-stemningen som var. Jeg ser jo at de som ga meg motbør har et poeng. Men jeg forsøkte å reise problemstillingen, kanskje fordi det slo inn to instinkter. Det ene er instinktet som mange journalister har, å ta den svakes parti. Det er noe med styrkeforholdet når en av Norges største aviser med en av de mest innflytelsesrike kommentatorene tar en bitteliten blogger. Det andre instinktet handler om å forsøke å stille seg på den andre siden, når alle er så enig. Når hele presse-Norge springer i flokk.

– Ville du ha formulert deg annerledes i dag?

– Man må jo alltid spissformulere seg litt i debattens hete. Men jeg står for det jeg gjorde, å reise spørsmålet om vi hadde sprunget beina av oss for å avsløre en medarbeider i Statoil som hadde tvitret om interne forhold. Det tror jeg ikke. Da tror jeg vi hadde sett på vedkommende som en slags varsler og sittet musestille for å se hva mer som kom.

I en oppfølgingskommentar - “Fornærmede journalister med redusert dømmekraft” - avviste Stephansen Giævers tolkning av ham som at ethvert nettroll kan påberope seg varslerrolle og at ethvert forsøk på å avsløre dem dermed vil være kildejakt.

PFU-inhabilitet

Stephansen var den første som påpekte, nok en gang i sin blogg, det spesielle i at halve Pressens Faglige Utvalg vil være inhabile når Ghabel Lundes klage på 10 medier skal behandles.

– Det skal bli spennende å se hva som skjer der. Det er en ganske komplisert sak. Når støvet fra før sommeren har lagt seg tror jeg at veldig mange innser at den ikke er så enkel som den så ut til helt i starten.

Stephansen mener at Medier24 og VG kjørte en kampanje mot Ghabel Lunde, og at denne saken ikke bidrar til å styrke den allerede tynnslitte tilliten folk flest har til journalistikken.

– Det er ikke dette vi skal bruke posisjonen vår til.

– Hva sitter du igjen med av lærdom etter utblåsningene dine mot det du oppfatter som selvhøytidelige journalister?

– Jeg synes debatten har vært høyst relevant, ikke minst om journalisters oppfatning av seg selv. Vi er ekstremt selvopptatte, hårsåre og ofte veldig pompøse. Du skal ha takk hvis du forsøker å kritisere journalister eller redaktører. Det har disse debattene vist.

Enige om Doremus

I motsetning til i @fruhjorth-saken er Stephansen og Giæver enige i vurderingen av den omstridte mediekritikeren Doremus Schafer. Begge mener at Doremus ikke bør få støtte og hyllest som anonym medierefser. I et friskt innlegg på Mediedebatt.no - “Hvis Doremus er den viktigste, står det dårlig til” - flesket Stephansen til mot mediekritikeren. Doremus slo øyeblikkelig tilbake og beskyldte Stephansen for å være preget av vrangforestillinger i sin kritikk av ham.

– Hva er det som har fått deg til å bli så aktiv på debattfronten i sommer? Har du lite å gjøre på jobben?

– Neida, men både Gunnar (Stavrum, publisher i Nettavisen. Red.anm.) og jeg skal blogge ved siden av den ordinære jobben. Min blogg skal nettopp handle om medier og kommunikasjon, så disse temaene har vært midt i blinken. 

Nyhetsredaktøren poengterer at en fordel med å blogge er at det ikke er en fast spalte. Man kan blogge når man har tid og finner et interessant tema. Dessuten tar det ikke veldig lang tid å skrive en blogg når man først blir engasjert i en sak, forteller han.

Arrogante journalister

Stephansen har tidligere jobbet i kommunikasjonsbransjen og har skrevet at han bifaller mediemannen og kommunikasjonsrådgiveren Hans-Christian Vadseths hjertesukk om hvordan «uforberedte, arrogante og lite lydhøre journalister» kan oppleves fra den andre siden.

– Er det noen spesielle du tenker på?

– Nei, det er det ikke, svarer Stephansen med en lett latter.

– Det var et tilsvar til Vadseth fordi han mente at Doremus er den beste mediekritiske stemmen. Men det er en veldig bra lærdom å være i kommunikasjonsbransjen. Vi vet at journalister har en hektisk hverdag og ikke alltid får tid til å forberede seg. Men det ser ikke bestandig så veldig pent ut fra den andre siden når en journalist kommer heseblesende for å intervjue deg og knapt vet hvem du er.

– Hvor ofte skjer det, da?

– Det skjer ikke så sjelden som man ønsker, også når det gjelder journalister i de store redaksjonene. Men det er klart at man husker best den ene som ikke er forberedt, ikke de ni som var godt forberedt.

Og så har vi arrogansen, legger nyhetsredaktøren til:

– Vi journalister har jo en tendens til å tro at vi vet alt.