Vi gidder ikke mer

(KOMMENTAR): Journalisten er skattelistefri sone.

Publisert Sist oppdatert

I flere år har Journalistens ansatte møtt opp klokka fem om morgenen en dag i året for å hasteprodusere nettartikler om skattelistene, halvfulle av feil. Litt fordi hastverk er lastverk, men mest fordi skattelistene har så mange feil innebygd. Resultatet ble oversikter over best betalte journalister, redaktører og toppledere.

De ble mye lest, og hvorfor er ingen stor hemmelighet. Mange av oss vil gjerne vite hva kolleger og sjefer tjener, spesielt de best betalte og mest kjente av dem. Særlig opplysende er likevel ikke denne journalistikken. Rent bortsett fra at skatteligningen ikke forteller hvilken inntekt den enkelte har, er resultatene påfallende like fra det ene året til det neste.

Derfor gidder vi ikke mer.

Andre redaksjoner får utvilsomt mer ut av skatteligningen enn oss. Jeg synes likevel det er ganske langt mellom sakene som gir innsikt i samfunnet eller på annen måte forsvarer retorikken mediene og deres lobbyorganisasjoner bruker når vi slåss for åpenhet om skatten.

Selv mener jeg at når Norge har hatt åpenhet om ligningen siden 1800-tallet, er det en verdi vi godt kan hegne om. At denne åpenheten er blitt digital, i motsetning til kanskje alle andre land, har også noen fordeler.

Protestene var da også få og langt imellom inntil nettavisene gjorde skattesøk i hele befolkningen lett tilgjengelig for alle. Det er denne meråpenheten som har skapt motvilje, og som gjør at to grupper finner hverandre i en litt lurvete allianse mot slutten av oktober hvert år: De som mener at lingningen er en privatsak og bør være hemmelig, som den er i de fleste land. Og de som aksepterer eller liker den populistiske, norske ordningen, men ikke liker medienes “grafsing”.

I flere år har samfunnsstøtter, mediekritikere og polititjenestemenn forsynt hverandre med fortellinger om at skattelistene fører til ran og innbrudd. Så vidt jeg vet, er ikke et eneste slikt tilfelle påvist, påtalt eller straffet. Det kan trygt behandles som et rykte på linje med hundespisende sigøynere. Vandrehistoriene om kjeltringer som finner sine ofre via skatteapp på mobilen i stedet for å kjøre rundt i en varebil til de finner et hus som ser rikt og tomt ut, får snart noen dokumentere.

Søkelys på privat økonomi kan uansett være ubehagelig og oppleves som kikking. Men så mange lidelseshistorier mediene bringer for tida, er det sannelig litt rart at man aldri hører disse ofrene stå fram.

At bevisbyrden påligger den som framsetter et argument som tar sikte på å avgjøre saken, gjelder selvsagt også medienes påstand om at skattedekningen deres er svært samfunnsnyttig. Det finnes noen få eksempler, som VGs sak om barnehageeiere i fjor. Populistisk og kanskje med feil, men iallefall i nærheten av festtalenes budskap. Likevel drukner unntakene i hastig sammenraskede oversikter over fotballstjerner og andre kjendiser.

Disse anstrengelsene fortsetter i år, slik de forøvrig også fantes før skattedataene ble digitalt tilgjengelige. De er en gevinst eller kostnad ved norsk åpenhet, etter som man ser det. Avviklingen av medienes rett til å lage egne søkemotorer for kikking på naboens og slektas skatt, var antakelig et godt kompromiss. Jeg foreslår at vi lar det forbli sånn, og snakker om noe annet fra imorgen.

Slik som før.

Powered by Labrador CMS