Donald Weber mener fotojournalistikken er korrumpert av jakten på dramaestetikk

Fotojournalistikken styres av økonomien og ikke fortellingen, mener anerkjent fotograf. Men i Norge har den fortsatt gode vilkår, sier Harald Henden.

Publisert Sist oppdatert

«Bare fordi et bilde ser ut som fotojournalistikk, betyr ikke at det er fotojournalistikk.» Slik innleder VII Agency-fotograf og jurymedlem i World Press Photo, Donald Weber sin kommentar «The Rules of Photojournalism Are Keeping Us From the Truth». Fredag kommer han til Oslo for å delta på seminaret «Fotografier lyver, fotografer gjør det ikke». Seminaret arrangeres i regi av Norsk Journal of Photography og Fritt Ord.

Webers oppfatning er at fotojournalistikken er blitt kapret av en ny medieøkonomi som forlanger bilder som griper publikum med en gang. Som i Ukraina, hvor alle fotografene stod på ett sted og tok de samme bildene av demonstrantene. Svært få forsøkte å få bilder fra resten av Kiev. I kommentaren har Weber samlet en rekke bilder fra protestene Kiev.

«I dag er de mest etterspurte nyhetsbildene er basert på tilfeldige hendelser, typisk etterbelyste, beskårede, dramatiserte og uvesentlige detaljer innen rammen som er brukt. Fotografens gode intensjoner om å gjenspeile det autentiske taper for økonomiske hensyn i kampen om publikums vaklende interesse,» slår Weber fast.

Til Journalisten skriver han per epost at det over de siste 10-15 årene er stilt store spørsmål om fotojournalistikken i kjølvannet at medieøkonomiens kollaps. Med kutt i budsjett har fotografene mindre å rutte med. Weber mener det er langt mindre støtte for at fotografene skal få det til å fungere, og med utbredelsen og lettheten i teknologien har det svekket arbeidsvilkårene.

– Du kan se en sterk endring i hvordan historiene er laget og blir presentert. For mange oppleves dette som en destabiliserende måte å jobbe på, etter mange år hvor det har vært en standardisert måte å lage, skape og presentere arbeidet på. Det har vi kalt magasinalderen. Nå er det ingen alder på den måten, nå er tiden din.

Gir feilaktig bilde

VGs fotoveteran Harald Henden er enig med Weber i at fotojournalistikken er påvirket av den økonomiske virkeligheten som har innhentet hele mediebransjen. Det er ikke lenger slik at internasjonale magasiner gir generelle oppdrag, noe som var mer vanlig for ti år siden. Henden forteller at da han dekket den andre Irak-krigen i 2003 fikk han spørsmål om ta et slik oppdrag fra Newsweek fordi han hadde god tilgang.

– Nå finnes ikke Newsweek i en slik form, og denne type internasjonale magasiner gir mer konkrete og kortvarige oppdrag. Tar du det i betraktning har nok Weber et poeng, sier Henden over telefon fra Bangkok.

Harald Henden. Foto: Kathrine Geard
Harald Henden. Foto: Kathrine Geard

Webers eksempel med opptøyene på Maidan-plassen i Kiev er Henden langt på vei enig i. Han sier at hvis tanken er å produsere en dyptgående dokumentar, gjelder det også å rette fokus bortenfor plassen der det skjer. For, som han sier, det kunne utfra bildene se ut som om hele Kiev stod i brann. Derfor dro han dagen etter opptøyene tilbake til plassen og åpnet reportasjen med å fortelle at nettopp her, fra det lille geografiske området, kom 99 prosent av bildene.

Han forteller at det var nokså tilsvarende under dekningen under bombingen av Gaza i fjor. Mens luftkrigen pågikk kunne man få inntrykk av at hele byen lå i ruiner.

– Det gjorde den ikke. Det var enkelte bygninger som var bombet, og dem måtte vi lete etter.

Nederst på stigen

Weber sier det er flere årsaker til at medieindustrien er kommet til et punkt der man kan hevde at fotojournalistikken ikke forteller oss den fulle sannhet. Hans erfaring er at det begynte med kynismen i amerikanske medier på 60-tallet var en begynnelse. Utviklingen i en stadig svekket medieøkonomi gjennom de siste 20 årene har bidratt til denne negative utviklingen for fotojournalistikken.

Vi er en servicenæring som tar bildene redaktørene ønsker

En økonomi som kollapser etterlater mange fotografer som undrer på hvordan de skal fortsette. Samtidig mener Weber at mediene alltid har vært barnepiker for fotografene og at de aldri har hatt ordentlig kontroll på arbeidet sitt.

– Det har alltid vært fra toppen og ned. Vi er en servicenæring som tar bildene redaktørene ønsker. Det skjer sjelden den andre veien, sier Weber.

Han sier fotografene er nederst på rangstigen i mediehiarkiet og derfor kun har fungert som illustratører av det de ukentlige redaksjonsmøtene har ønsket å presenteres. Derfor mener han det er en god ting at stadig flere fotografer nå frigjøres fra disse båndene.

- Men hvordan kan vi få bukt med at bildene bare forteller historien fra ett ståsted?

- Ved å forstå at en selv kan publisere, og at du ikke lenger trenger tradisjonelle medier til å fortelle en historie og publisere den.

Bestilte bilder vinner ikke

Leder i Pressefotografenes Klubb, Sveiung Uddu Ystad, sier til Journalisten at han er enig i Webers poeng om hvordan fotografi ofte brukes mer som en illustrasjon til en tekst i stedet for å være en selvstendig journalistisk fortelling.

Leder i Pressefotografenes Klubb, Sveinung Uddu Ystad.
Leder i Pressefotografenes Klubb, Sveinung Uddu Ystad.

– Det er fotojournalistikken som bør sette premissene for teksten, ikke omvendt, spesielt i forhold til vinkling. Bilder tatt på bestilling er sjelden de som går til topps når Årets bilde skal kåres, for å si det sånn.

Selv arbeider han etter filosofien at de gode historiene ofte ligger noen skritt tilbake og ikke nødvendigvis der det er mest action.

– Problemet i forhold til Kiev var ikke nødvendigvis det at alle sto på samme sted og fotograferte. Det ble produsert mye bra fotojournalistikk som fikk åpnet øynene til folk flest i forhold til den politiske situasjonen i Ukraina. Problemet var at få medier tok seg tid til å gå i dybden for å finne ut hvordan folk flest levde. Det er et spørsmål om tid og penger for å få rom til å komme innpå folk. Men det finnes gode unntak, noe arbeidet til fjorårets Årets bilde-vinner Kyrre Lien viser.

Bedre vilkår i Norge

Henden tror Webers beskrivelse treffer best internasjonalt, selv om virkeligheten er i ferd med å innhente det norske markedet også. Han har i sine år som fotograf for VG relativt sjelden truffet fotografer fra internasjonale dagsaviser. Det er noen fra de skandinaviske mediene, og internasjonale magasiner som sender ut egne fotografer.

– Jeg tror fotojournalistikken fortsatt har bedre kår i Norge enn internasjonalt. Ett eksempel er VG Helgs reportasje av Harald Berg Sævereid og Espen Rasmussen om flukten fra Syria, et annet er Dagbladets Tomm W. Christiansen og Anders Fjellbergs Våtdraktsmysteriet som de har jobbet med over veldig lang tid. Den type ting tror jeg er vanskelig for fotografer i andre land å gjøre.

Fotojournalistikk har best kår når den gis tid til å følge saker over lang tid, og ved å rette kamera utover store hendelsesbildet. Men slikt skal finansieres og det begynner å bli vanskelig.

Er du enig i Webers påstand om at fotografene besvarer redaktørenes ønsker og sjelden omvendt?

– Nei, men det er avhengig av hvilken type oppdrag vi har. I mye av det jeg har gjort har jeg hatt relativt fritt arbeidsrom til å fortelle historien vi er sendt ut for å dekke. Det kan skje at desken ber om spesielle vinklinger, men jeg har alltid møtt stort gehør for at vi leverer det vi ser og opplever og føler er historien. Svært ofte går jeg til journalisten og forteller at dette er bildet og dette må du skrive ingressen til. Så vi setter også premisset, i hvert fall for inngangen til saken.

Powered by Labrador CMS