Svekket musikkpoliti

– Før var det lite musikk og mye musikkjournalistikk. Nå er det mye musikk, men lite musikkjournalistikk, sier Kjartan Kristiansen.

Publisert Sist oppdatert

Dumdum Boys’ gitarist og låtskriver kan se tilbake på 25 år som plateartist, og for bare et par uker siden slapp bandet sitt tiende studioalbum, “Ti liv”. Da ble det også en ny runde i media, med snaue 30 intervjuer for aviser, blader, radio og tv i uka rundt lanseringen.

Men selv om Dumdum Boys og de aller fleste norske artister stiller opp for pressen når de har noe å markedsføre, er det færre lanseringsintervjuer i dag enn før.

Gidder ikke

Noe av grunnen kan være at pressen ikke ønsker for mye lanseringsjournalistikk. Den viktigste grunnen er nok likevel at artistene selv i mindre grad gidder å stille opp. Særlig gjelder dette store, internasjonale stjernenavn.

– Det er fortsatt prestisje å bli intervjuet i blader som Rolling Stone og Mojo, men for tabloidene er situasjonen en annen. Der opplever artister ofte at det som står om dem blir feil, og når eksempelvis Lady Gaga og Eminem kan ha direktekontakt med 50 millioner fans på sosiale medier, foretrekker de det heller enn å bli hudflettet eller misforstått med vilje av journalister. Artistene trenger ikke pressen slik som tidligere, sier adm.dir. Petter Singsaas i Universal Music.

Undertegnede har lang fartstid som musikkjournalist, og for bare ti år siden var det fortsatt slik at ni av ti utenlandske stjerneartister på konsertbesøk i Norge møtte pressen før eller etter konserten. Noen ganger på en stor pressekonferanse, andre ganger ved rundebords- eller separatintervjuer med de største mediene. Slik er det ikke lenger.

Kun tre

En Retriever-gjennomgang av 23 av de største navnene som konsertarrangør Live Nation tok inn til Norge i fjor, viser at kun tre av disse (Adele, Roxette og Mastodon) slo av en prat med journalister mens de var i Norge.

– Vi ønsker alltid at Sony Music-artister som er i Norge for konserter skal sette av litt tid til pressen, men svaret fra managementet blir nesten alltid nei, bekrefter Lena Midtveit, toppsjef i Sony Music Norway.
Hvorfor er Midtveit litt mer usikker på, og nøyer seg med å fastslå at “det er blitt en gjengs oppfatning, at det gidder man ikke på turné”. Kollega Petter Singsaas tror derimot at det er nært knyttet til musikkbransjens økonomiske kretsløp.

Før turnerte artister gjerne for å selge plater. I dag er platesalget mye lavere, og når den kommersielle effekten av intervjuer er mindre, blir også artistenes interesse for å gjøre dem mindre, kommenterer Singsaas.
Begge de to plateselskapssjefene bekrefter samtidig at de gamle “promobesøkene”, det vil si å hente artister fra utlandet til Norge for å snakke med pressen om sine nye plater, er på sterk retur.

– Vi prøver fortsatt å ta inn artister til Norge, men det er mye vanskeligere å få til nå. Det fysiske platesalget i Norge er i dag så lavt at artistene føler de får for lite igjen av slike besøk, forklarer Lena Midtveit.

Redusert makt

Bransjeveteran Per Eirik Johansen mener at kombinasjonen sviktende platesalg og framveksten av sosiale medier har redusert musikkjournalistenes makt betraktelig.

Før var hypen i Akersgata veldig viktig for å breake nye artister. Det tror jeg ikke den er lenger, sier Johansen, som har vært toppsjef i Virgin Records og Emi Music i Norge. Han har også lang erfaring fra management, og bruker en av sine nåværende artister som et eksempel på medias reduserte makt.

– Jarle Bernhoft. De store avisene og radio var ganske lunkne til ham da han kom. Men intens turnévirksomhet, YouTube og tipsing på sosiale medier skapte en buzz rundt Jarle som tok ham til topps. Først da fattet også mediene interesse for alvor, sammenfatter Johansen.

Hans Petter Haaland, daglig leder i firmaet Haaland, Eidsvåg & Strøm (hes), trekker fram Siri Nilsen som et lignende eksempel.

– Siri Nilsen hadde ikke særlig drag på radio eller trykt presse før hun medvirket i Senkveld. Da ble effekten til gjengjeld stor, med folk som gikk rett fra Senkveld til iTunes for å kjøpe plata, samtidig som tipsinga på sosiale medier tok av. Som en effekt av dette kom radio på. I gamle dager måtte plateselskapet vurdere om de torde presse opp 20.000 plater, i håp om en tv-effekt slik hun opplevde her. Dette viser hvordan
 publikums reaksjoner mer direkte enn noen gang gjør seg gjeldende, sier Haaland.

FB-informasjon

Mens Kjartan Kristiansen innrømmer at han er uinteressert i å bruke tid og energi på sosiale medier, ser Vincent «Vinz» Dery i hiphopduoen Envy på det som både “jobb og moro”.

Duoen, som i vinter fikk en Spellemannpris for videoen til hiten “One Song” og som albumdebuterte tidligere i vår, har i dag over 10.000 tilhengere på sin Facebook-side.

Vi får mange hyggelige tilbakemeldinger ved å kommunisere med folk på denne måten, men det er også en del av jobben. Både som en måte å profilere oss på og som et planleggingsverktøy. FB-informasjonen forteller mye om våre tilhengere, som hvor gamle de er og hvor de kommer fra. Og når vi skal planlegge turneer er det jo greit å vite i hvilke byer vi står sterkest, sier Dery.

Skillet mindre

21-åringen er så pass ung at det blir vanskelig å mimre særlig over gamle dager. Men han tror at sosiale medier gir et mer ærlig bilde av artisten enn tradisjonelle medier.

– Når jeg er blitt intervjuet, har jeg stort sett vært fornøyd med journalisten. Men det har også skjedd at noe som er sagt i en bestemt setting er blitt plassert i en helt annen setting som gjør at det blir helt feil. Da er det veldig greit med sosiale medier, hvor du kan legge ut videoer og poste riktig informasjon direkte til fansen. Skillet mellom artist
 og publikum er blitt mye mindre.

Det syns Dery er bra, men ikke bare.

Nå som avstanden er blitt så mye mindre, har noe av den mystikken som var rundt artister blitt borte. Og det kan jo være synd.

Tillegg

Selv om sosiale medier er blitt langt viktigere på pressens bekostning, tror ingen av de Journalisten snakker med på musikkjournalistens snarlige død.

Sosiale medier fungerer mer som et tillegg, i stedet for en erstatning for trykt presse, fastslår  Lena Midtveit.

– Det er ingen tvil om at 1980-tallets norske musikkpresse hadde en helt annen gjennomslagskraft enn dagens musikkjournalister har, men jeg tror fortsatt på en plass for den trykte pressen, sier Petter Singsaas.
Mens Per Eirik Johansen påpeker at “selv om terningkastene i Akersgata ikke betyr særlig i dag, så vil man jo helst ha en bredest mulig dekning”.

Veilede

Også Hans Petter Haaland i hes framhever de sosiale medienes rolle som et supplement.

Makta er i stor grad flyttet over fra journalister til publikum. Men når så mye musikk er tilgjengelig som i dag, er det også behov for noen som kan veilede i den store mengden.
Og disse veilederne kan gjerne være musikkjournalister, sier Haaland, samtidig som han minner om at det fortsatt er lettere å få fram en artist, dersom man har pressen på lag.

– Men sosiale medier gir artistene en annen mulighet. Der kan de lettere by på seg selv og være mer personlig, samtidig som de slipper problemet med å bli feilsitert med mer.

Powered by Labrador CMS