To viktige Twitter-bevegelser våren 2015 har vist kvinners erfaringer med seksuelle krenkelser. «#jegharopplevd» omhandlet sexisme og trakassering, mens «#1av100» omhandlet voldtekt.
Utgangspunktet for «#1av100» var Aftenpostens oppslag med sterk kritikk av rettsvesenet. Politiet etterforsker angivelig voldtekt så dårlig at kvinner ikke vil anmelde. Ofres vitnesbyrd om elendig behandling ble satt sammen med statistikk for å skape inntrykk av at mange saker feilaktig henlegges og for få gjerningsmenn dømmes. Taggen «#1av100» viste til dette: Av hundre voldtektsofre, dømmes kun én gjerningsmann. En alvorlig anklage kom: Rettsstatens fallitt!
(Marianne Sætres artikkel ble først publisert i Politiforum. Der finner du også kildehenvisninger og litteraturliste.)
Men er det hold i dette særdeles alvorlige budskapet? Jeg vil argumentere for at de enkeltstående vitnesbyrdene må tas alvorlig og brukes til læring, men at det generelle resonnementet om den kvinnefiendtlige rettsstaten bygger på feil premisser. Det er avledet av en forståelsesramme som undervurderer politiets arbeid, gir villedende fortolkning av tall og usynliggjør det åpenbare: En konfliktfylt seksualkultur og press på den rettslige løsningsarenaen.
Henleggelsene
Kjernen i Aftenpostens kritiske budskap er høye henleggelsestall. I tråd med innholdet i NOU 2008:4 fortolkes dette av flere av avisens informanter som tegn på dårlig etterforskning av voldtektsanmeldelsene. De hevder som før at politiet bruker for få ressurser på etterforskningen, de svakeste etterforskerne settes på sakene, og etterforskerne tar ikke ofrene på alvor.
Forskningsmessig er det få, små eller eldre studier som kan gi støtte for disse påstandene. Ingen av dem dokumenterer imidlertid det sentrale spørsmålet, nemlig om etterforskningskvaliteten er avgjørende faktor for å forklare høyt antall henleggelser. Dårlig etterforskning kan like gjerne ende ut med det motsatte alvorlige resultatet, at det reises tiltale mot feil person med fare for justismord.
Henleggelse er en saksavgjørelse som kan kreve like stor arbeidsinnsats og like mange ressurser som avgjørelser om å reise tiltale. Antallet frifinnelser i retten i voldtektssaker kan muligens være en bedre indikator på dårlig etterforskning enn henleggelser, men da som indikator på at politi og påtale kan ha tøyd strikken for langt for å få plassert skyld. Av alle de 253 anmeldte tilfeller av voldtekt i Oslo politidistrikt i 2011 er det per medio april 2015 avgjort 18 med fellende dom, og 9 med dom på frifinnelse (hvorav 3 med erstatning).
En ny nasjonal evaluering av etterforskningskvaliteten i seksuelle overgrepssaker konkluderte med at 61% holder svært god eller god kvalitet, i de øvrige kunne flere etterforskningskritt vært iverksatt (Kripos, 2015). Noen vil hevde at dette bekrefter den påståtte bristende kvaliteten på voldtektsetterforskningen. Andre vil vurdere dette som et sterkt resultat.
Om det er godt eller dårlig, er vanskelig å avgjøre når tilsvarende evalueringer ikke er gjort for andre lovbrudd. Det er ikke urimelig at flere ressurser brukes på de krevende grove overgrepene enn på hendelser man raskt forstår ikke kan finne noen løsning i straffesakssporet. For å vurdere om de 60/40 er fordelt i tråd med behovene i sakene, må man finlese anmeldelsesmaterialet.
Motsatt forklaring
Feil og mangler i etterforskning finnes. Dårlig etterforskning, sporsikring, kompetanse og avhørsteknikker kan selvsagt spille inn på enkeltsaker. Det skal likevel utrolig mange vedvarende individuelle feilskjær til i behandlingen av enkeltsaker for at dette skal kunne virke vesentlig inn på det generelle henleggelsesnivået for ulike typer lovbrudd. Skal man analysere nivået og variasjoner i henleggelsesnivå mellom ulike typer av lovbrudd, må man over på mer systemiske typer av forklaringer.
Da finnes bedre forklaringer enn hypotesen om at rettssystemet ikke tar ofre på alvor. Den viktigste grunnen er akkurat den motsatte, det offerorienterte rettssystemet.
Over flere år er rundt 80 % av voldtektsanmeldelsene blitt henlagt. Dette ligner situasjonen for vinningslovbrudd, der rundt 90 % henlegges. Grunnen til at nivået blir så høyt for de to lovbruddstypene er ikke individuelle feil hos etterforskere, men registreringssystemet som praktiserer i Norge, der hendelsen fornærmede anmelder umiddelbart registreres inn i straffesaksregisteret som lovbrudd.
Det generelle henleggelsesnivået handler for seksuallovbrudd, liksom for vinningskriminalitet og andre lovbrudd, om fraværet av terskel og diskriminering mellom saker ved inntaket av anmeldelsene. Dette er et offerrettet system i praksis, og det er dette man viser til når det på systemnivå snakker om å «tro på offeret».
I kombinasjon med stor bredde og variasjon i hendelser som anmeldes, vansker med å identifisere noen mistenkte og problemer med å bevise skyld, må dette med nødvendighet gi høye henleggelsestall i andre enden av straffesaksbehandlingen, for ikke å begå justismord.
I politiet er det vanlig å begrunne henleggelser formelt med at det i hendelsen som anmeldes ikke er tilstrekkelig med spor som kan avgjøre skyld, at man ikke finner gjerningsmannen, anklagen er åpenbart grunnløs, antatt gjerningsmann ikke kan straffes på grunn av alder eller annet, eller at hendelsen rett og slett ikke omhandler noe straffbart.
For vinningslovbrudd henlegges mange fordi gjerningsmannen aldri blir identifisert. Dette er en vesentlig grunn også for (visse typer) voldtekt, men andre grunner kommer til. For anmeldelser av voldtekt mottatt ved Oslo politidistrikt i 2011, ble flesteparten henlagt på grunn av vanskelig bevissituasjon. Ved første kvartal 2015 var minst 15 % henlagt etter koder som betød at hendelsen var ”ikke-voldtekt” hvilket er i tråd med resultater fra andre sammenliknbare land. Lang og grundig etterforskning ligger gjerne til grunn før en slik avgjørelse tas.
Europa
I omtrent halvparten av europeiske land følger man i stedet et system som vekter hensynet til anklagede over hensynet til offeret. Ingen skal bli urettmessig anklaget for et lovbrudd. Her registreres anmeldelsen først etter en forundersøkelse eller i avslutningen av etterforskningen. Saker som avvises under forundersøkelsen, blir aldri del av kriminalstatistikken og framkommer heller ikke i statistikk over henleggelser. I Norge gjennomføres slik «undersøkelsessak» ved det som kalles «mistenkelig dødsfall». Uten undersøkelsessaken som inntaksterskel i disse tilfellene, ville vi hatt høye henleggelsestall for drap i kriminalstatistikken, slik vi altså har for voldtekt og flere andre lovbruddskategorier.
Dersom man synes høye henleggelsestall i seg selv er et problem, vil ikke en ytterligere styrking av kvaliteten av etterforskningen nødvendigvis ha noen ønsket effekt. Derimot kan man lett redusere antallet henleggelser ved å endre rutiner og innføre «undersøkelsessak». Det vil også i større grad ivareta den anklagedes interesser.
Antakelig er ikke det noe mål for Amnesty og aktørene som i Aftenposten legger som premiss at henleggelsesnivået er et problem for kvinners rettssikkerhet. Motargumentet er nemlig at det kan være vanskelig å åpne opp og fortelle om overgrep, og ofre kan trenge tid. En forundersøkelse som terskel vil kunne demotivere offeret og frata politiet muligheten til å få kjennskap til en av samfunnets mest alvorlige lovbrudd. Slik situasjonen er, kan det likevel være en riktig strategi i enkelte typer saker, slik at anklagedes rettsikkerhet i større grad ivaretas. Det er paradoksalt at en organisasjon som Amnesty ikke vurderer dette aspektet.
Mistillit?
Ifølge kritikken anmelder kvinner i liten utstrekning hendelser de opplever som voldtekt fordi de har lav tillit til at politiet vil tro dem eller være i stand til å reise tiltale. Kripos og flere politidistrikt har fulgt opp Oslo politidistrikts inngående analyser av hva slags hendelser som anmeldes som voldtekt. Når man ser på bredden av variasjoner i slike hendelser, virker det som om tilliten til politiet er stor, ikke liten.
Også ydmykelser og uforskammetheter av den typen som vi ble presentert for på Twitter #jegharopplevd, anmeldes som voldtekt. Dagens kvinner synes preget av de tøffe kvinnene som på 70- og 80-tallet vant fram i straffesaker der ord sto mot ord, samt kvinnebevegelsens oppfordringer til å anmelde og slagord som «sett dine egne grenser» og «ikke finn deg i det». Trenden er bredere enn våre nasjonale grenser; en rapport fra svenske myndigheter dokumenterer at økningen i politianmeldte voldtektssaker fra 1995 til 2006 skyldtes flere anmeldelser av krenkelser med lav grad av tvang, begått av fremmede.
Det som skjer i praksis når kvinner anmelder trakasseringer og krenkelser i gråsonen til voldtekt, er at de anvender de uformelle regler fra hverdagslivet til å sette grenser for det de kaller voldtekt. De låner voldtektsbegrepet og benytter det på andre og mer personlige måter enn den formelle jussens kriterier om tvang, slik at også krenkelser av identitet og verdighet rammes. De «grå» krenkelsene kvinner anmelder som voldtekt, gir «falske positive» i anmeldelsesstatistikken, dvs. de registreres som voldtekt, men viser seg ikke å være det. Disse er med på å gi de høye henleggelsestallene.
Normer kolliderer
Kartleggingen av hva som ble anmeldt til Oslo politidistrikt avdekket store variasjoner. Dette gjaldt både for livssituasjonene fornærmede befant seg i, hvor preget av rus beskrivelsene av hendelsen var, samt graden av tvang mellom partene. Festrelaterte hendelser med høyt alkoholkonsum var vanligst. Flere av disse var grove hendelser, men mange var også uklare fordi fornærmede hadde hatt blackout. De var uten kunnskap om hva som hadde skjedd, med hvem eller for så vidt om noe seksuelt hadde skjedd.
Ellers omhandlet hendelsene noen ganger grov vold og tvang, andre ganger ikke tvang overhode. De siste var eksempler på «forsinket grensesetting» og tilfeller der man følte seg lurt, manipulert og bedratt.
Eksempel 1: Hun treffer en fyr på fest som hun liker godt. De går til sengs senere på kvelden. Hun gir mye av seg selv for å kommunisere sin interesse. Med det samme han er blitt seksuelt tilfredsstilt reiser han seg brått fra sengen og går, uten et ord. Hun blir sint, føler seg utnyttet og anmelder ham for voldtekt.
Eksempel 2: Hun treffer en grei kollega på sin nye jobb, havner til sengs med ham, men får raskt etter vite at han har ligget med alle damene på jobben og har det som «hobby». Hun blir rasende og anmelder ham for voldtekt. I tillegg til dette omhandler noen anmeldelser sexpress, der kvinner lever opp til handlinger, stillinger og teknikker som de tror forventes av dem, men som de ender opp med å føle seg fornedret av. De fornærmede kan selv ha vært initiativtakere til utprøvingen, og anklager kulturen de er del av, mer enn partneren.
Felles for disse anmeldelsene er at de handler om ulike normsett som kolliderer og kvinner som rettsliggjør hendelser de opplever som krenkende. Hendelsene utfordrer selvbildet deres og bryter med deres uformelle regler for intimitet og kroppslig samhandling. Det er dette «finner meg ikke i det» betyr i praksis.
Man henvender seg imidlertid til et rettssystem som kun sanksjonerer tvang og utnytting av svekket bevissthet, ikke lurendreiere og seksualisert kultur. Det folkelige språket vi har om krenkelser og de uformelle reglene for seksuelt samvær er ikke alltid overlappende med formelle rettsbegreper og rettsregler. Det er altså ikke alltid slik at «voldtekt er voldtekt», slik mange har hevdet, fordi i praksis er rettens formelle definisjon annerledes enn settene av uformell etikk som gjelder i hverdagen for ulike subkulturer og grupper. Det er heller ikke sånn at voldtekt alltid er et «nesten-drap», slik justisminister Storberget hevdet i sin tid. I det praktiske livet synes det også å være opplevelse av identitetstap og forringelse av kroppslig kapital og ære, som trigger voldtekt- og overgrepsvokabularet.
Store mørketall?
Forskning gir lite støtte til påstanden om at mistillit til politiet er den vesentligste grunnen til at folk ikke anmelder voldtekt. I en nylig nasjonal undersøkelse svarte 10% av ofrene at de hadde anmeldt forholdet. De øvrige respondentene ble bedt om å oppgi hvorfor de ikke anmeldte, og det forelå flere svaralternativer om mistillit til politiet. Det store flertallet svarte at de hadde avstått fra å anmelde av «andre grunner».
Resultatet er i tråd med funn i andre vestlige studier, som også viser at blant dem som følte krenkelsen som voldtekt, er anmeldelsestilbøyeligheten dobbelt så høy (om lag 20%) som for dem som personlig ikke følte den på denne måten. For å forstå mer av «mørketall» og valget om å anmelde, må vi reflektere både over hva forekomstundersøkelser fanger opp og hvordan folk anvender språket når de skal håndtere overgangene mellom hverdagens uformelle regler for seksuell conduite på den ene siden, og jussens strengt definerte begrep om voldtekt på den andre.
Mange tror at selvrapporteringsstudier angir det sanne antallet overgrep og viser til fakta om mørketallet. Men det er ikke grunn til å tro at disse undersøkelsene gir et langt mer korrekt bilde av problemet enn anmeldelser. Begge er preget av at folk i sine liv omskriver erfaringer til noe mindre dramatisk enn de er i følge jussen. Da faller de ut av registreringen som såkalt «falske negative» eller «mørketall». Eller folk kan oppskalere alvoret til noe mer alvorlig enn det den strenge jussen tilsier, og registreres da inn som «falske positive».
At ikke forekomstundersøkelser gir et riktigere bilde av antallet overgrep enn anmeldelser kan synes paradoksalt, fordi alle kjenner til kvinner som ikke har anmeldt voldtekter de har opplevd. Vi antar derfor fort at anmeldelsestallene gir altfor lave og feilaktige anslag på problemets omfang. Dette stemmer nok også, men forekomstundersøkelser har antakelig det motsatte problemet. Siden det ikke er noen sanksjoner forbundet med å tolke og rapportere feilaktig inn sine livserfaringer i tråd med studiens tema, er det antakelig langt flere «falske positive» her enn de 15% man finner blant anmeldelser.
Bordet fanger
Flere undersøkelser har vist at en rekke situasjonsbetingede faktorer virker inn på hvordan man begrepssetter sine lyse- og mørkegrå erfaringer, enten som krenkelse, overgrep eller voldtekt, som får innflytelse på resultatene i forekomststudier. I hverdagslivet er ikke nødvendigvis de formelle kriteriene om tvang avgjørende. Like viktig er konteksten hendelsen skjedde i, hvem den andre var, samt hvordan relasjonen mellom dem har forløpt etterpå. Opplevelsen av ens erfaringer kan forandre seg over tid. Persepsjon av risiko og følelse av krenkelse forandres også av holdningskampanjer og mediers måte å framstille voldtekt på.
Samtidig er det slik at «bordet fanger» i den forstand at det du kaller hendelsen, utløser egne forventninger og press fra andre til videre oppfølging. De som føler seg krenket av en man vil fortsette samlivet med, vil helst unngå å kalle hendelsen «voldtekt», som lett forplikter at man anmelder. Her tyder samtidig forskningen på at sosial klasse påvirker og gir lavere tilbøyelighet til å forstå og anmelde krenkelser som voldtekt i de øvre sosiale lag. Når ugjerninger gjelder anonyme, fremmede og personer man ikke skal samhandle videre med, brukes voldtektsvokabularet og anmeldelsesmuligheten lettere.
I tillegg til en betydelig selvseleksjon i forekomststudiene, som gir for høye omfangsestimater, påvirkes resultatene betydelig av metodedesign (personlig-/telefonintervju, postalt/nett- spørreskjema) Likeledes utløser valg av begreper som anvendes i studien, som viser ulikt til tvang, press og ubehag, store variasjoner i hvordan respondentene leser sin egen historie inn i studiens tema. Man ender opp med veldige forskjeller i omfangstallene ut fra dette, noe som også ble drøftet i NOU (2008:4).
Lite grunnlag
For å konkludere: Vi har lite grunnlag for å fastslå noe objektivt om omfangstall og anmeldelsesrate for krenkelser, overgrep og voldtekt, mest fordi folks beskrivelser og definisjoner av erfaringene forandrer seg over tid og mellom situasjoner, men også fordi metoder og begreper trigger ulike selvforståelser og identifiseringer med problemet. Dessuten er det jo alltid et spørsmål om hvordan «motparten» ville definert hendelsen, især hvis man forsøker å dokumentere voldtekt som juridisk avgrensbart fenomen.
En juridisk definisjon handler ikke bare om offerets følelse av å være utsatt for et lovbrudd, men også den andre partens historie samt bevis for ansvar og skyld i handlingen. For ikke å forvirre bør man muligens unngå at forekomstundersøkelser intenderer å måle juridisk avgrensede og definerte problemer, når det kun er en part som er informant og dennes personlige opplevelse som ligger til grunn for generaliseringen. Et dypere (retts-)filosofisk, normativt og politisk spørsmål er når man i det hele tatt kan generalisere om et så omstridt tema som voldtekt og fenomenets omfang med kun den ene partens opplevelse av virkeligheten som basis.
At folks hverdagsforståelser og den rettslige definisjonen ikke er den samme, vil kunne lede noen til å tro at løsningen er å utvide voldtektsparagrafen slik at upassende oppførsel og krenkelser av identitet og ære kan fanges inn. Dette er å ta steget lenger enn kravet om at det må foreligge et tydelig «samtykke», slik Amnesty har fremmet. Kravet innebærer å trekke formell juss inn som erstatning for de fine signalene som kommuniserer myk etikk om forventninger, ønsker, interesse, avvisning og ulyst i seksuelle relasjoner ved hjelp av blikk, bevegelser og berøringer.
Man kan vanskelig erstatte det ikkeverbale språket for seksuell interaksjon uten å av sensitivere seksualiteten. En utvidelse av strafferettens språk og strategi vil, ifølge den amerikanske filosofen Linda Alcoff, gi en feedback loop tilbake på hvordan man i en kultur forstår, føler, omtaler og håndterer sine erfaringer. Behovet for ytterligere utvidelser av den formelle jussens nedslagsfelt vil derfor snart kunne oppstå. Kanskje er dagens tendens til å behandle de ”grå” krenkelsene med det formelle juridiske begrepsapparatet, nettopp en konsekvens av forrige rundes oppfordringer til å benytte strafferetten som verktøy og anmelde det man opplever av krenkelser.
Presset i retning av en utvidelse for voldtektsparagrafens nedslagsfelt, tydeliggjør at det foreligger et behov for alternative tilbud enn rettsliggjøring overfor de grå krenkelsene. Dette kan gjøres ved å bygge konfliktløsning- og forsoningsarenaer utenfor straffesakssporet. Utprøving av såkalt «restorative justice» i tilknytning til seksuelle krenkelser skjer flere steder internasjonalt, og forsøk med tilrettelagt dialog mellom partene skjer også i Norge i tilknytning til Konflikrådet.[1] Sett ut fra bredden i anmeldelsesmaterialet, kan det være behov for dette. Slike arenaer vil kunne redusere antallet henleggelser vesentlig og være et tilbud både til dem som har opplevd «grå» krenkelser og dem som av ulike grunner ikke ønsker å anmelde grove voldtekter, altså personer som er skjult for kriminalstatistikken som «mørketall».
Aftenpostens beregning
Avslutningsvis må vi nå vurdere kritikkens kjerne; «#1av100». Dette er en anakronisme bygd opp av usammenlignbare måleenheter langs en antatt tidslinje fra overgrep blir begått til domfellelse i retten. Redegjørelsen under er nerdete, men viktig.
Representative omfangssurveys omhandler enkeltstående personer som mener seg utsatt for overgrep. Disse kan referere til et varierende antall overgrepshandlinger og overgripere. Det er uklart hvor mange av dem som viser til erfaringer som kan bli vurdert som voldtekt i juridisk forstand. Anmeldelsesstatistikk omhandler enkeltstående overgrepshandlinger som blir anmeldt til politiet, og viser ikke umiddelbart til hvor mange forskjellige personer som har vært ofre for disse, som er mistenkt for å ha begått dem, ei heller hvor mange som ut fra jussen kvalifiserer for tiltale.
Domfellelser omhandler enkeltpersoner som får en dom for ett eller flere anmeldte voldtektslovbrudd, og de omhandler ett eller flere ofre. Rent teoretisk er det ikke umulig at den ene dømte gjerningspersonen i forholdet 1:100 kan være serieovergriper som har forgrepet seg på alle de 100 kvinnene det er snakk om. For så vidt kan det også være samme kvinne som har vært offer for 100 anmeldte voldtektshandlinger begått av samme gjerningsmann, f.eks. av partner. På samme måte som en håndfull unge ransmenn står ansvarlig for en stor andel av ranene i Oslo politidistrikt, viser ikke forholdstallet 1:100 mellom dømte seksualforbrytere og registrerte seksuallovbrudd eller selvrapporterte ofre, nødvendigvis til noe dårlig resultat.
Forholdstallet 1:100 er samtidig spekulativt. Ifølge aviskronikker og uttalelse fra Statistisk Sentralbyrå[2] er dette beregnet av Aftenposten selv ut fra antallet personer domfelt for voldtekt, sett opp mot den høyeste mulige grenseverdien i estimat i NOU 2008:4 over antallet voldtekter.
Estimatet blir halvert hvis man i stedet benytter den laveste grenseverdien i NOU-en. Forholdet 1:50 er dermed et like sannsynlig resultat som 1:100. Som vist over er imidlertid også dette usikkert. Folks forståelse av hendelser forandrer seg, påvirkes av selve undersøkelsessituasjonen, og svarene omhandler ikke nødvendigvis voldtekt i juridisk forstand. Antakelig er det langt flere falske positive her enn vi finner i anmeldelsesmaterialet. Sannheten er at vi antakelig aldri kan nå fram til noe endelig, objektivt estimat av voldtekt. Mange føler seg krenket, men antallet som har vært utsatt for en eller flere voldtekter i juridisk forstand er ukjent. Taggen #1av100 kan muligens fortsatt fungere som metafor for påstanden om svakheter ved rettsstaten, men for å representere virkeligheten må den endres til #1avX.
Imøtekommende politi
Politiet har kommet den feilaktige problembeskrivelsen fra Aftenposten langt i møte. Det kan være taktiske grunner til dette, for en symbiose med kritikerne kan gjenopprette tilliten i befolkningen som ikke minst trengs på overgrepsfeltet. Muligens gir anerkjennelse av kritikken også et vindu for å etterspørre mer ressurser og kreve reformer. Noen bruker kritikken som argument for sentralisering til færre store politidistrikt med såkalt «robuste fagmiljøer», selv om behovet og effektene av dette er uklart.
Oslo politidistrikts studier fra 2010 og 2011 av variasjoner i hendelsene som anmeldes som voldtekt, ble senere fulgt opp av mange politidistrikt og av Kripos. Disse har sammen lagt grunnlag for ny erkjennelse av realitetene bak sterkt ideologiserte forestillinger om voldtekt og mekanismene som forårsaker høye henleggelsestall og få domfellelser. Det handler om seksuallovbruddenes særegne vansker med å bevise skyld, i kombinasjon med bredden i hva som i dag anmeldes som voldtekt, innenfor det offerrettede registreringssystem der alt som meldes inn behandles som realiteter. For å unngå justismord må mye henlegges i etterkant, da med varierte henleggelseskoder. Det er forunderlig at Aftenposten hoppet bukk over alt dette.
Den folkelige harmen som ble utløst på Twitter i «#1av100» var forståelig og har gitt gode eksempler på «worst practices» som politiet kan og bør dra lærdom av. Grunnlaget for den var imidlertid feilaktig. Fortolkningsrammene som ble benyttet i avisoppslagene har stengt for innsikt i den åpenbare sammenhengen, nemlig at hverdagens mange «grå» krenkelser, som ble uttrykt i den første Twitter-bevegelsene «#jegharopplevd», fører oss rett på sporet av forklaringen på fenomenet; høye henleggelsestall og få domfellelser. I virkeligheten viser dataene ikke til en rettsstatlig fallitt, men tvert om til et samfunn med et konfliktfylt seksuelt samhandlingsfelt, og et overforbruk av formelle rettsbegreper og virkemidler inn i disse uformelle og etisk regulerte kontekstene.
Dette betyr ikke at det ikke også finnes ofre som lever med grove overgrep som bør avdekkes og hjelpes av politiet. Forsøk på å nå fram til dem som representerer denne delen av ”mørketallet” bør målrettes mot disse. Likevel er den store, nye utforingen at vi trenger nye problembeskrivelser og ny medisin utenom jussens ord, og sanksjoner for alle de krenkelser som ikke passer inn i strafferetten i dag, men som #jegharopplevd viste litt av. Mangel på alternativer til den gamle kuren, som bestod av utvidelse av rettsbegrepers gyldighetsområde og styrking av politiet, er selv en av de viktige grunnene til de resultatmål som kritiseres.
Marianne Sætre
