Look to Norway

Vi har hatt en lang vei å gå, vi nordmenn. Ingen skal kunne påstå at det har vært lett. Vi har levd i skyggen av verden. Vi vet hva det vil si å være usynlig. Men etter 22. juli fikk vi omsider en plass i rampelyset. Verden så oss. Verden viste oss fram på fjernsynsskjermene sine i nesegrus beundring:

Dette folket! Denne verdigheten! Look to Norway! Tunge, vakre og kloke tårer. Tunge, vakre og pene ord. Rosetog. Kjærlighet. Åpenhet og mer åpenhet og enda mer åpenhet. Vi ble folket som ikke lot seg knekke. De utenlandske reporterne sto på rekke og rad. Inderlige beskrivelser av rettsstaten vår, demokratiet vårt, modenheten vår. Vi hadde den rette måten å sørge på. Den rette måte å samtale på. Den rette måten å møte hat på. 22. juli ga oss en selvtillit vi ikke hadde fra før. Vi var ikke lenger bare rikest og best. Nå ble vi med ett mest sivilisert også. Look to Norway.

Ruset på roser og vissheten om at vi var et ualminnelig verdig folk med et demokrati mer modent enn vi noensinne hadde tenkt på selv, satte vi oss sammen rundt kafébordene, med sushien og cavaen, og kjente på verden. Vi kjente på Kina og ristet bedrøvet på hodet. De tåler ikke ytringer som truer det bestående, sa vi. Det er så trist.

Vi kjente på Syria; oi, oi, oi. Kan de ikke diskutere verdig sammen, sukket vi? Kan de ikke bare lytte og så argumentere og diskutere? Kan de ikke føre en samtale der den klokeste vinner? Kan de ikke for eksempel si; Jeg er dypt uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det? Det kan da ikke være så vanskelig.

Men akkurat i det vi skulle til å putte den beste sushibiten i munnen og riktig kjenne etter hvor gode vi var, kom Fjordmann med det brunflekkede manuskriptet sitt og fikk penger av Fritt Ord for å gi det ut.

Hva i all verden har menneskefiendtlighet med ytringsfrihet å gjøre? Og nå klager jammen massedrapsmannen fra det spesialbygde fengslet sitt over at han er kneblet. Han som vi stolte og ukrenkelige tok i hånda i Oslo tinghus. Den blodstenkte hånda. Morderhånda. Han som vi bruker millioner av kroner på å gi en soning som er Norge verdig. Proppfull av menneskerettigheter. Han, av alle, vil skrive. Han vil publisere tanker fra de mest mugne kjellerdyp med meninger vi blir vettskremte av. Han forakter demokratiet vårt, og det vil han ha på trykk. Han som valgte drap og bomber i stedet for ord, nå skal han liksom hevde retten til å ytre seg. Vårt demokratis vakreste verktøy krever han adgang til. Han! Hva skal vi si til sånt?

Vi skal si ja. Vær så god. Kom med ordene dine, skal vi si. Kom med meningene dine. Kom med kritikken din og påstandene dine. Skriv en bok. Skriv en artikkel. Vi skal lese det du skriver, og vi skal møte deg med motargumenter. Vi skal tåle ytringer som truer det bestående. Det er det som kjennetegner et modent demokrati. Det skal vi si. Med fast blikk og løftet hode.

Men nå sniker det seg inn en uro. Kommer vi til å si det? Kommer vi til å si noe som helst? Alle vi som sitter rundt kafébordene og kjenner på verden mens vi innerst inne er mer opptatt av treningstips enn av politisk debatt. Vi som heller taster ned en ny facebookstatus enn et leserinnlegg. Vi som er mer motivert for å stemme ved Idol enn ved stortingsvalget. Kommer vi til å gidde å ta til motmæle før Gylden Daggry stiger opp over landet og tilbyr alle sinte, frustrerte og forvirrede en plass i solen?

 Kanskje det er her et sted Fjordmann blir mer enn vi kan takle. Kanskje det er derfor vi vil putte Breivik et sted hvor ytringsfriheten ikke gjelder. Fordi vi er mer opptatt av å skåle over hvor gode vi er enn å kjempe for det vi har. Og nå er vi ikke lenger sikre på at vi har nok innsikt og kunnskap og energi til å argumentere mot fascismen når den presser seg mot kafébordet vår. Da er det lettere å omformulere ørlite grann på festtalene vi holdt for verden.

 Men det skal vi ikke gjøre. Vi skal ikke fire en millimeter. Selv om det innimellom gjør vondt. Vi skal la Fjordmann få pengene sine. Vi skal la Breivik skrive det som skrives kan innenfor norsk lov. Men shame on den som etterpå nøyer seg med sushien og enda en statusoppdatering, og ikke med et pip reiser seg for å si: ”Jeg er dypt uenig i det du skriver, og nå skal jeg bruke ytringsfriheten min for å vise at du tar feil”.

(Anki Gerhardsen er journalist, journalistlærer og teaterkritiker.)