Grimstads enkildehistorie

Det er mulig Carl-Erik Grimstad har rett i at presseetikken svekkes proporsjonalt med den geografiske avstanden til hendelsene, men det hender ikke så rent sjelden at faktagrunnlaget også blir tynt når man er 170 mil unna. Grimstads historiefortelling er nemlig ganske så ufullstendig.

Integritet

Det er ikke riktig at Altaposten eller politisk redaktør Jarle Mjøen har tatt lett på beskyldningene om dokumentforfalskning. Snarere tvert imot. Når en redaktør velger en belastende rettssak i stedet for et forelegg, betyr det at man er forberedt på at saken blir omtalt og at det rammer familien og omgivelsene hardt. Integritet er vel snarere at man står opp for sine meninger og handlinger, ikke at man bøyer unna for å slippe unna ubehageligheter.

Gjennom hele løpet har Altaposten vært opptatt av å dekke saken på samme måte som vi ellers ville gjort. Mjøen har aldri bedt om noen form for spesialbehandling, som tilsier at han utnytter sin stilling eller skal oppnå fordeler. Tvert imot har han vært nøye med at Altaposten og andre medier ikke skal brukes til forhåndsprosedyre. Under rettssaken ble sakens realiteter presentert av alt som kan krype og gå av lokale medier, inkludert Mediehuset Altapostens plattformer.

Frifunnet

Grimstad må gjerne mene at han har fasit på hva som er realitetene i saken, men Alta tingrett har i en rettskraftig dom konkludert med at Mjøen er uskyldig i påstandene som ble rettet mot ham. Et annet utfall ville naturligvis vært alvorlig for en pressemann som er avhengig av tillit og troverdighet. Det var hele poenget med at Mjøen ikke kunne leve med anklagen.

Grimstad hevder at Mjøen i etterkant av rettssaken har drevet en intens kampanje for å renvaske sitt rykte, angivelig med Altaposten som mikrofonstativ. Det er fullstendig meningsløst. Etter at retten trakk seg tilbake lå saken i bero. Da det forelå en rettskraftig dom ble nyheten rapportert på ordinært vis i våre kanaler, mens Finnmark Dagblad riktignok foretok et intervju med Jarle Mjøen der han i tøffe ordelag tok et oppgjør med politiets ressursbruk. Politimester Torbjørn Aas videreførte sin holdning om å ikke kommentere saken.

Ingen feide i Altaposten

Det er med andre ord tatt ut av luften at «feiden» har funnet sted i Altaposten. I likhet med Sagat, Finnmark Dagblad og Journalisten valgte Altaposten dagen etter å trykke en kronikk, der Mjøen først og fremst forteller om sine opplevelser. Noen vil mene at det er på sin plass etter et kolossalt medietrykk. I tillegg stiller han spørsmål ved politiets ressursbruk, men her finnes ingen utfall eller injurier mot politimesteren som skulle tilsi samtidig imøtegåelse. Tvert imot lar han akkurat dette poenget ligge i kronikken. PFU må gjerne se nærmere på om en slik kronikk foranlediger tilsvarsrett, men da er det faktisk minst like relevant å stille seg spørsmålet om Grimstads elleville karakterdrap av politisk redaktør Jarle Mjøen burde vært kommentert av hovedpersonen selv. Av frykt for tomme debattsider, og av begeistring for ytringsfriheten, bør vi kanskje heller fremelske en annen mentalitet.

Grimstad henviser til at en av sakene som er opphavet til uenighet mellom Altaposten og politiet er et «tvilsomt oppslag» om en ung jente som kjørte ut av veien og ventet på assistanse fra politiet. Han finner det morsomt at den nyopererte jenta ba om assistanse fra politiet i stedet for Viking redningsselskap. Av lydloggen går det helt klart fram at jenta allerede hadde bedt om hjelp fra Viking og ønsket assistanse fra politiet etter utforkjøringen. Det er ikke veldig unormalt, for å si det forsiktig.

Forsvunnet logg

I samtalen med vakthavende politi mente jenta at hun ble bedt om å reise til helvete, en opplevelse hun gjentar i loggen og senere i Altaposten. Da loggen etter hvert kom til rette lenge etter hendelsen, og etter at Altaposten har omtalt saken, viser det seg at jenta er blitt bedt om å holde kjeft. Personlig blir jeg ikke mer imponert over den meldingen fra politiet til et ungt menneske som har kjørt utenfor veien og raskt kan være traumatisert.

I denne saken forsøkte Altaposten i fire dager å få innsyn i loggen, men den var ikke å oppdrive. Det var også beskjeden jenta hadde fått da hun forsøkte å ta opp saken med politiet. Altaposten presenterte saken med tilsvar fra politiet, før man da altså klarte å spore opp loggen. Da koker spørsmålet ned til om Altaposten var for konstaterende i det første oppslaget. Journalisten behøver definitivt ikke ha dårlig samvittighet for at de nevnte saken og Grimstad bør som medieforsker tone ned enkildepåstander, underminering av rettskraftige dommer og den bunnløse forelskelsen i egne formuleringer.

Rolf Edmund Lund er ansvarlig redaktør i Altaposten.