Kommentar:
Foto: Birgit Dannenberg
Rett av Egmont å outsource journalistene
Fordi verdien av tradisjonell innholdsproduksjon har falt.
Min tidligere arbeidsgiver Egmont Publishing får mye pepper om dagen. Magasinforlaget nedbemanner igjen, denne gangen er det 45 redaksjonelle medarbeidere som får beskjed om at de er overtallige.
(Kommentaren er først publisert på Romørens egen blogg Eplekjekk.no. Gjengitt med tillatelse.)
Nedbemanningen innebærer at magasinredaksjonene nå må kjøpe inn mer stoff fra frilansjournalister istedet for å bruke egne ansatte journalister på å skrive sakene. Det er særlig dette som får journalister til å se svart – de ser for seg en fremtid der de fortsetter som frilansere for det samme bladet de tidligere var ansatt i, men med lavere lønn og mer usikker arbeidshverdag.
Det er utvilsomt mange flinke folk som nå mister jobben i Egmont, og det er ikke vanskelig å forstå bekymringen til de som nedbemannes. Men fra et økonomisk perspektiv har jeg lyst til å berømme Egmont for å ta de nødvendige grep som gjør dem i stand til å møte de problemene som tårner seg opp for en utsatt bransje.
Se Journalistens dekning av Egmont.
For faktum er: Mediebransjen er inne i en stor omstillingsprosess på grunn av de endrede konkurransevilkårene internett har ført med seg. At journalistvirksomheten outsources er en av konsekvensene av dette, og min hypotese er at dette vil skje i langt flere mediebedrifter i årene som kommer.
For å forklare hvorfor, må jeg belemre deg med litt økonomisk teori (heng med, det er ikke så kjedelig som det høres ut):
Økonomen Michael Porter var den første til å beskrive begrepet verdikjede som forklarte en måte å skape verdi på i bedrifter. Begrepet innebærer at en produksjonsbedrift skaper verdi ved å videreforedle en råvare i flere ledd, til det er blitt et nytt produkt bedriften kan selge.
For et magasin vil dette være sentrert rundt informasjon. Journalisten søker etter løsrevne biter av informasjon i research-prosessen, og setter deretter denne informasjonen sammen til en artikkel. Artikkelen blir videre foredlet av desken, som også pakketerer artikkelen sammen med andre artikler til en komplett utgave av magasinet. Deretter blir magasinet trykket og distribuert ut til leserne. De opprinnelige, løsrevne bitene av informasjon blir altså stadig mer verdt når de går gjennom de forskjellige leddene i verdikjeden.
Det er vanlig at det er ett av leddene i verdikjeden som utgjør tyngdepunktet for verdiskapningen. For et magasin har det typisk vært journalistens/fotografens innsats, ettersom det de har levert har vært et produkt det har vært knapphet på.
Men så kom altså ny teknologi og snudde ting på hodet. Tilgangen på informasjon har blitt bedre enn noensinne gjennom internett. Ny teknologi har dessuten gjort det mulig for flere enn de proffe fotografene å levere bilder av god teknisk kvalitet. Dermed har markedsverdien på det journalistene og fotografene leverer blitt lavere. Akkurat dette er et typisk trekk for verdikjeder: Når bransjen blir utsatt for disruptiv innovasjon, devalueres et av leddene i verdikjeden – gjerne det leddet som tidligere skapte mest verdi. Det betyr at det ikke lenger er journalistenes og fotografenes produksjon som skaper mest verdi for bedriften.
Det som samtidig skjer, er at hovedtyngden for verdiskapning flytter seg til et annet sted i kjeden. Nå er det gjerne utvelgelse og pakketering av informasjonen – altså den jobben desken gjør i redaksjonene – som er det leddet som skaper mest verdi for kunden. Dette ser vi for eksempel ved at det dukker opp suksessfulle nettsteder som hovedsaklig profiterer på å presentere andres innhold, basert på automatiserte funksjoner og/eller brukerdeltagelse. Slike websider er for eksempel Pinterest, Feedly,Paper.li, Bundlr og Flipboard.
Også fremveksten av nettsteder som profiterer på delingsøkonomien kan ses på som et uttrykk for hvordan verdiskapningen har flyttet seg fra innholdsproduksjon til utvelgelse og pakketering. Nettsteder som Buzzfeed, Upworthy og BoredPanda er eksempler på nettsteder der det legges ned lite ressurser i å produsere innhold, og betydelig mer ressurser i utvelgelse, pakketering og distribusjon.
For mediebedriftene betyr denne omveltningen at de bør bruke mindre ressurser på journalistisk produksjon, og mer ressurser på å utvikle digitale produkter der utvelgelse/pakketering av informasjon skaper det meste av verdien. Det er nettopp dette Egmont nå gjør. De kutter ned på kostnadene til journalistisk produksjon og lanserer samtidig nettsteder som flipp.no og superlike.no med nye måter å pakketere og distribuere innhold på.
Dette gjør magasinhuset i stand til å reposisjonere seg og beholde markedsandelene når konkurransesituasjonen nå har endret seg. Det samme vil antagelig flere mediehus bli tvunget til å gjøre. Cruxet blir i såfall å endre på ressursbruken før de nye konkurrentene har gjort det umulig å komme inn på nye markeder.
