Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Aftenpostens Redaksjonsklubb feirer 80-årsjubileum og har samlet mye av klubbens historie i jubileumsmagasin “Fra Akersgaten til Akersgaten. Mangeårig sekretær i redaksjonsklubben, Sturle Scholz Nærø har hatt ansvaret for intervjuer, tekster og bildeinnhenting.
Magasinet inneholder blant annet intervjuer med alle sjefredaktører og klubbledere de siste 20 årene. De forteller en dramatisk historie om endringer, omstillinger, nedbemanning, sluttpakker og Avtalefestet pensjon (AFP).
Til tross for dramatikken er ingen redaksjonelle medarbeidere så langt sagt opp som følge av kuttprosessene. Likevel er det sterk kost som blir formidlet i jubileumsboka.
Mange runder
Usikkerhet for fremtiden den gang var noe nytt i Aftenposten
Håkon Letvik er lengstsittende leder av Aftenpostens redaksjonsklubb. Han ledet klubben i årene 1997-2007, en periode da nedgangstidene for norske papiraviser begynte å avtegne seg. Tidligere sjefredaktør Hans Erik Matre (2004-09) betegner Letvik som en av klubblederne i Aftenpostens historie med størst påvirkningskraft.
I løpet av tiårsperioden styrte Letvik klubben gjennom fire nedbemanningsrunder. Oppsigelser i forbindelse med innsparinger var for første gang i Aftenpostens historie et tema, men ble unngått i samarbeid mellom klubb og ledelse.
Prosessene slet så hardt på Letvik at det endte med to omfattende sykmeldinger på grunn av utmattelse.
– Usikkerhet for fremtiden den gang var noe nytt i Aftenposten. For flere medlemmer gikk alle endringene på helsa løs, forteller Letvik i intervjuet med Scholz Nærø.
Det første tilbudet om AFP kom i 1998. Inntil da hadde ingen i redaksjonen engang tenkt på at de kunne gå av ved 62 år, forteller Letvik.
– I redaksjonsklubben skjedde det at medlemmer gikk løs på meg for å be klubben kreve at eldre kolleger gikk av. Redaksjonsledelsen antydet noen ganger det samme.
Slikt avviste Letvik både overfor egne medlemmer og ledelsen, går det fram av jubileumsboka. Han slo fast at “En absolutt forutsetning for å samarbeide, er at folk blir behandlet på en real og skikkelig måte”.
Letvik poengterer at han ble behandlet med respekt av både redaktører og direktører i Aftenposten.
– Ikke minst Solveig Jølstad, mangeårig administrativ redaktør, og administrerende direktør Olav Mugaas, var opptatt av et godt samarbeid, sier han i boka.
Til slutt gikk klubbledervervet på helsa løs. Fullstendig utbrent ble Letvik liggende med dobbeltsidig lungebetennelse i seks uker. I to omganger.
– Min holdning var at jeg ikke kunne hoppe av midt i og overlate alt til en ny leder, sier Letvik og berømmer samtidig nestlederne Knut Skaslien, Tove Diesen og Siri Gedde-Dahl.
– Uten menneskelighet
Letvik oppfatter at bedriften i dag er totalt forandret.
At hver enkelt trives og føler seg verdsatt, ser ikke lenger ut til å bety stort
– Da tenker jeg først og fremst på menneskelige verdier. Er det noen som bryr seg om disse verdiene i dag? Nei, at hver enkelt trives og føler seg verdsatt, ser ikke lenger ut til å bety stort. I redaksjonen, rundt om i alle avdelinger, gjøres massevis av godt arbeid. Men i toppledelsen later ikke menneskelighet til å være et fremtredende tema, ikke i praksis, ikke i dag.
Letvik sier at han synes dette er både leit og uklokt. Han poengterer at folk gjør en mye bedre jobb når de trives.
– På mange måter er huset blitt kaldt og sterilt, særlig sett i forhold til årene da jeg var klubbleder.
Den tidligere klubblederen, som fortsatt jobber i Aftenposten som krimjournalist, håper at dagens ledelse ikke glemmer at de ansatte er mennesker, ikke brikker.
– Trivsel burde være et like naturlig tema som digitale nyvinninger. Mitt inntrykk er at medarbeiderne i dag oppfattes som maskiner – i hvert fall har jeg ikke følelsen av at ledelsen bryr seg så mye om oss.
Journalisten har forsøkt å innhente kommentar fra Aftenpostens sjefredaktør og administrerende direktør Espen Egil Hansen, men har ikke oppnådd kontakt med ham så langt tirsdag.
Annonse
Aftenposten-ånden
Til tross for mismotet gleder Letvik seg over at det fortsatt finnes noe igjen av den gamle Aftenposten-ånden. Han oppfatter at medarbeiderne viser dette gjennom arbeidsglede og ansvarsbevissthet. Den siste medarbeiderundersøkelsen viser også at gleden ved å jobbe i Aftenposten fortsatt er på plass.
Samtidig viser Letvik en viss forståelse for ledernes krevende oppgave:
– Tidligere fantes det noe å skjære i når man skulle kutte i Aftenposten. Slik er det ikke nå.
2012-jordskjelvet
Knut A. Nygaard var leder av Aftenpostens Redaksjonsklubb i perioden 2010-13. Han ledet medlemmene gjennom det som er blitt kalt “jordskjelvet”. Høsten 2012 ble antall ansatte i redaksjonen redusert med nesten 50. Nesten en fjerdedel av redaksjonen måtte ut. Alle ble tatt på sengen: ledelsen i Schibsted-konsernet, ledelsen i Aftenposten, redaksjonsklubben.
Resultatet var en panikk-reaksjon
– 20 prosent av inntektene forsvant, slik jeg forsto situasjonen. Resultatet var en panikkreaksjon.
Nygaards verste opplevelse i denne perioden var anklager om at han ikke ville det beste for Aftenposten. Han understreker at flere av lederne la an et pragmatisk perspektiv, framfor å være prinsipiell.
– Inntrykket mitt er at de økonomisk orienterte lederne er mer tilbøyelige til å være pragmatiske enn det noen redaksjonelle ledere kan være. Overraskende nok, sier Nygaard i sitt intervju med Scholz Nærø, og understreker at han ikke ønsker å gå nærmere inn på temaet.
– Enormt godt
Da nedbemanningen i 2012 var gjennomført var ikke en eneste redaksjonell medarbeider sagt opp.
– Det føltes, og føles, enormt godt at ingen røk ut ufrivillig, ikke i Redaksjonsklubben. (..) Hvis medarbeidere ble tvunget til å gå, slik planen opprinnelig var, kunne bedriften ha kommet ut med et mye dårligere omdømme. Et slikt resultat ville ha skadet alle. Nei, det finnes ingen motsetning mellom de ansattes beste og bedriftens beste.
Nygaard kritiserer eiernes politikk i denne perioden, om å fastholde kravene til inntjening. Han oppfattet at børskursen var viktigere enn samfunnsoppdraget.
– Et sterkt hinder for at omstillinger skal lykkes, særlig i mediebedrifter som har det vanskelig nå, er kravet til inntjening. Hele tiden.
Nygaard sier at redaksjonsklubbens krav om å lempe på inntjeningskravene i nedgangstider var fånyttes.
Da vi prøvde, møtte ledelsen oss med tomme blikk
– Da vi prøvde, møtte ledelsen oss med tomme blikk. Og overbærende smil.
Tidligere i år ble det kjent at Schibsted nå har redusert kravene til driftsmarginer i sine mediehus.
Manglende nettsatsing
Aftenpostens sjefredaktør fra 1994 til 2003, Einar Hanseid, bekrefter i jubileumsboka at internett tok redaktørene på senga. I 1995 deltok Aftenposten på en studietur til Silicon Valley og Apple. Hanseid sier at «nesten ingen hadde hørt om internett», men reisen ga inspirasjon til å kjøpe Oslonett, som ble til SOL.
– Det var Kjell Aamot, konsernsjefen, som så utviklingen komme, mer enn noen annen.
Eks-redaktøren bekrefter også historien om at han tre dager på rad, årstall ikke oppgitt, fikk beskjed på skjermen om at postboksen hans var full:
– Jeg skjønte ingenting. I innboksen min av tre, på min store skrivepult, lå intet. Heller ikke fant jeg post ute hos Turid, sekretæren, på forværelset. Den tredje dagen tenkte jeg at meldingen måtte gjelde hyllen nede i resepsjonen. Jeg så etter. Og sa det høyt på redaktørmøtet. Da holdt alle på å le seg i hjel.
Håkon Letvik kritiserer ledelsen for manglende satsing på internett i Aftenposten på slutten av 90-tallet.
Klubben var en sterk pådriver
– Klubben var en sterk pådriver for å få mer fokus på internett. Der var ledelsen slapp. Gang på gang måtte vi mase for at folk skulle få opplæring i nettjournalistikk. (…) Å fremstille det som om det i ledelsen fantes digitale foregangspersoner, er historisk ukorrekt.
Letvik beskriver en situasjon der han oppfattet at Aftenposten lå langt etter på alle digitale områder.
– Noen ganger, når sjefen i dag står på møter og doserer om digital kompetanse, tenker jeg: Stakkars. De vet ikke mye om historien.
Hanseid medgir at klubben kom med nyttige innspill, men forsvarer tregheten med begrensede ressurser og nesten fraværende inntekter på nett.
Ikke som VG
Hans Erik Matre, som altså var sjefredaktør fra 2004 til 2009, sier at det var vanskelig å omstille seg for en avis som levde av å okkupere frokostbordet:
– Hvordan gjenskaper man en sånn posisjon digitalt? Stillingsannonsene alene har falt fra en halv milliard i omsetning til 40 millioner kroner. Jeg tror at den historiske topprekorden ble satt i 2007 med 1,3 milliarder kroner i samlede annonseinntekter.
Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør 2009-13, mener som Matre at omstillingen til sterk nett-satsing var vanskeligere for Aftenposten enn for VG. Hun antyder at ledelsen kunne gjort mer, og peker samtidig på at Aftenposten mistet siene egne digitale utviklere til Media Norges, senere Schibsteds, utviklingsavdeling:
Hilde Haugsgjerd var sjefredaktør i perioden 2009-13. Her fotografert under et intervju med Journalisten i forbindelse med avgangen i 2013. Foto: Kathrine Geard
– Her var det ventetid om ressursene. Samtidig husker jeg en annen side av historien: I papirredaksjonen, da organiseringen var todelt, hørte jeg ingen som ropte på å bli digitalisert. (…) Aldri hadde vi søkere til jobber i nettredaksjonen, det var alltid omvendt. Da den første digitalskolen ble opprettet, måtte redaksjonssjef Kari Storsletten oppsøke folk for å få dem til å søke.
