Uten K-rådet må PFU utvide sitt arbeidsområde

Kringkastingsrådet var i hardt vær alt før det avgikk ved selvbestemt livsavslutning i sitt siste møte. Norsk presses organer har allerede tatt til orde for å legge ned eller vingeklippe K-rådet fordi det har trådt inn på PFUs enemerker: Å røkte etikken i norske medier. Jeg har ingen sterke følelser for K-rådets skjebne, men føler meg likevel berørt av diskusjonen om dobbeltbehandling: Saken bygger på at mine kolleger og jeg klaget inn NRK-Brennpunkts program «Den siste reisen» til begge klageinstansene, både PFU og K-rådet.

Slik Frank Rossavik og Kjersti Thorbjørnsrud har påpekt er dette premisset feil: De to klagene tok opp ulike etiske spørsmål. For meg var det frustrerende at verken NRKs tilsvar eller K-rådets behandling førte til noen større etisk debatt, slik vi hadde ønsket. NRK gikk rett i forsvar, selv etter å ha blitt felt av PFU. I ettertid har imidlertid NRK publisert en stor reportasjeserie om selvmord i trafikken – der de har fulgt alle anbefalingene om hvordan man kan omtale selvmord på en varsom måte.

Kritikerne av K-rådet mener det holder med ett klageorgan for presseetiske spørsmål. Men i så fall må PFU utvide sitt arbeidsområde: Ikke bare behandle klager på konkrete VVP-punkter, men også ta de større etiske debattene. Hvis ikke vil vi, brukerne, ikke ha noe sted å henvende oss med slike saker.

Da må også PFU faktisk behandle klagene de mottar. Interessant nok avviste PFUs sekretariat i februar min klage på TV2.no sin dekning av filmen «The suicide tourist» – mens de senere felte NRKs «Den siste reisen». Jeg, som skrev begge klagene, opplevde dem som nesten identiske. Min kollega Per Kristian Eide har problematisert rollen til PFUs sekretariat, som i realiteten henlegger en mengde saker uten realitetsbehandling. Medlemmer av PFU har fortalt om hvor krevende det er å fange opp saker som sekretariatet legger til forenklet behandling.

Norsk presse skryter av vår PFU-ordning. Man kan få inntrykk av at vi skal være takknemlige for at vi tross alt har PFU, at alternativet kunne vært en helt frisluppen presse som ikke tok etiske hensyn overhodet. Men man kan også snu på dette: En fri og selvstyrt presse er ingen selvfølge.

I noen viktige symbolsaker har pressen blitt frikjent i PFU – for så å bli dømt i det sivile rettsapparatet. Dagbladet sto ikke fritt til å framstille Erik Schjenken som rasist, uten å ha dekning for det. Avisa Nordland kunne ikke fritt plukke ut biter av informasjonen de satt på, for å framstille det som om Radislav Kunda tok organer fra friske personer uten at det var grunn til det. Vi i sivilsamfunnet kan ikke i lengden godta at pressen misbruker sin frihet til å forfølge grupper eller enkeltpersoner, eller formidle forvrengte virkelighetsbilder basert på journalistens egen agenda.

Hvis ikke PFU vil ta et reelt ansvar for å røkte presseetikken må vi ta i bruk andre metoder. Denne debatten har rast i Storbritannia. Med en ny medievirkelighet, der gårsdagens presseoppslag ikke blir brukt til å fyre i peisen med, men blir hengende ved deg for alltid – bare et google-søk unna – blir det desto viktigere at vi borgerne har et effektivt vern mot pressens overtramp.

Interessert i medienyheter? Følg Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

«Pressens samfunnsoppdrag» er ofte svaret når pressen kritiseres. Men kanskje bør mediene tenke mer over hva som ligger i dette begrepet: Det er et nettopp et oppdrag, og det er vi i samfunnet som har gitt det. Pressefriheten er en frihet under ansvar. Til gjengjeld for friheten forventer vi å få sannferdig, nyansert og etisk forsvarlig nyhetsdekning.

Trenger i i det hele tatt pressen? I Lucky Luke-bladene er den enslige, tapre journalisten med trykkpressa selve ikonet på kampen for sannhet og rettferdighet. Men i en digitalisert verden har ikke lenger avisene monopol på produksjonsapparatene som trengs for nyhetsformidling. For meg, som for nordmenn flest, har morgenavisa vært uunnværlig. Men lesere og annonsører stemmer med lommeboka – alt nå er papiravisa i ferd med å bli mer et irritasjonsmoment, et avfallsproblem. Hvem som helst kan i dag sette opp en blogg, eller lage et nettsted med egne journalistiske saker. IKT-utviklingen har ført til en demokratisering av selve dette å drive nyhetsformidling.

Det er lett å fnise av Anders Anundsens ubehjelpelige reklamevideo for seg selv. Men ler vi fortsatt om 5 år? 10 år? Papiravisene dør og nettavisene sliter – mens kommunikasjonsbyråene blir mer etablerte og profesjonaliserte. Kanskje vil det i framtiden fortone seg som mer hensiktsmessig for politikerne å skape kommunikasjonsplattformer der de kan snakke direkte til velgerne, der de kan legge fram sakene slik de selv ser dem. Når VG, Aftenposten og Dagbladet kan sette opp egne valgstudioer parallelt med NRK og TV 2 sine – hvorfor kan ikke partiene selv gå sammen om å arrangere tv-sendte debatter?

Hva kan egentlig de tradisjonelle mediehusene by på, som ikke bloggere og kommunikasjonsrådgivere kan gjøre like bra? Jo, det handler først og fremst om objektivitet, bredde i kildeutvalget, korrekt gjengivelse, kildekritikk og faktasjekk. Dette er vel de helt grunnleggende dyder i journalistikkfaget. Hvis den organiserte pressen skal spille en rolle i framtidens Norge blir den journalistiske fagligheten helt avgjørende.

I den forbindelse er det forstemmende at NRs Arne Jensen, for eksempel i Kunda-saken, har valgt å forsvare pressens rett til å gjøre feil. Hadde jeg vært avdelingsoverlege, unnskyld sjefredaktør i norsk presse, ville jeg heller ha sagt til mine journalister: Vi skal være de flinke journalistene – vi skal stå for kvalitet, brede og sannferdighet. Bare slik kan vi ivareta vårt samfunnsoppdrag.