Redaktører avviser at de svikter fotojournalistikken

I kjølvannet av protestene mot Facebooks sletting av Nick Uts ikoniske bilde av napalmjenta er det kommet kritikk mot norske medier, for at de i for liten grad satser på egne fotografer og journalister i felt. I debatten er det pekt på at det er få fast ansatte fotografer igjen i mediehusene, og at budsjettkuttene gjør det vanskelig å overleve også for frilansfotografer som jobber i konfliktområder.

Med sine kontinuerlig oppdaterte nettutgaver, inkludert levende bilder, er de tradisjonelle avishusene igjen blitt viktige vinduer mot den store verden. De er ikke lenger akterutseilt i forhold til tv-kanalene, når det gjelder dekning av internasjonale hendelser og konflikter. Men hvordan ivaretar norske mediehus rollen som formidler av det som skjer i andre land?

Lederen Pressefotografenes Klubb (PK), Sveinung Uddu Ystad, støtter de som mener at norske redaksjoner svikter fotojournalistikken og dens bidrag til å dokumentere brudd på folkeretten og menneskerettigheter rundt i verden.

– Kritikken er betimelig. De historiske pressebildene er viktige, men bevisstheten rundt samtidens fotojournalistikk er ikke like tydelig. Jeg savner en mer kritisk holdning til hva som publiseres av bilder og ikke minst hvor de kommer fra. Utenriksdekningen kan ikke basere seg på upersonlige byråbilder og PR-bilder fra humanitære organisasjoner.

Ledelsen i to av de største avisene avviser at det er snakk om svikte fotojournalistikken. Nyhetsredaktør Gard Steiro i VG benytter anledningen til å komme med en utfordring til fast ansatte fotografer:

– Jeg opplever at mange av frilanserne pusher grensene mer.

– Krise

I et innlegg i Journalisten nylig skrev Jon Petter Evensen, som er tidligere fotojournalist i Aftenposten og som nå underviser i fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akerhus:

“Det er bekymringsfullt å se hvordan en del mediehus organiserer seg for å møte de endringene som måtte komme fremover. Antakelig fører reorganiseringene til at vi allerede i dag går glipp av vesentlige historier og bilder. Kan vi akseptere det?”

Les hele innlegget her: Det er grunn til en viss optimisme dersom Aftenposten bruker like mye energi på foto­journalistikken fremover

Frilansjournalist Maren Sæbø skrev følgende i et innlegg på sin Facebook-side nylig:

“I dag gjøres den jobben Nick Ut gjorde ofte av fotografer med langt løsere tilknytning til byråer og aviser enn tidligere, om den i det hele tatt gjøres. I dag har de avisredaktørene som gjør seg høye og mørke over bildet nesten ikke fast ansatte fotografer igjen i staben. Og de de har sendes sjelden på oppdrag i konfliktsoner. I mange konfliktsoner i dag tas det ikke bilder, det skrives ikke artikler om grove brudd på krigens folkerett eller menneskerettighetene. Det er rett og slett en krise i produksjonsleddet. Se godt på dette bildet, så lenge det får stå, så spør deg selv om hvilke bilder du ikke får se i dag. Og om det er Facebooks skyld”.

Sæbø har tidligere uttalt seg sterkt kritisk til norske mediers manglende tilstedeværelse ved dramatiske hendelser og begivenheter rundt i verden. Selv havnet hun midt i den borgerkrigliknende situasjonen i Sør-Sudans hovedstad Juba i sommer. Da skrev hun på Facebook:

«Men det sier jo en hel del om norsk medieøkonomi at en stiftelse som FO (Fritt Ord. Red.anm.) snart betaler for all uavhengig journalistikk som gjøres på norsk om områder utenfor Vest-Europa og USA.»

Les også: Maren Sæbø sitter innestengt i Sør-Sudans hovedstad mens kampene raser

Får ikke solgt

Den mange ganger prisbelønte fotojournalisten André Liohn har også engasjeret seg i debatten. Han er født i Brasil, men har bodd mange år i Norge og bidrar jevnlig med bilder til publikasjoner som Der Spiegel, L’Espresso, Time, Newsweek, Le Monde og Veja.

I et Facebook-innlegg skriver Liohn:

“Aftenposten har selvfølgelig min ubetingede støtte i sin kamp mot Facebooks redaksjonelle regler, jeg er på deres side om det. Jeg håper imidlertid at redaktører fra Aftenposten og fra alle andre aviser og magasiner over hele verden husker å støtte oss, de profesjonelle fotografene som reiser til krigssoner for å lage bilder som fortsatt i dag kan vise verden hva som skjer. Jeg kom akkurat tilbake fra Sirte i Libya, og jeg kan fortelle dere alle at det ikke er lett å selge bildene mine til noen avis eller magasin. Likevel, jeg kan betrakte meg som heldig fordi jeg hadde noen oppdrag. Jeg kjenner noen virkelig gode fotografer som gikk der og ikke fikk solgt noen ting. Facebook-reglene er et svært lite problem sammenliknet med de budsjettkuttene som vi fotografer må forholde oss til.”

PK-kritikk

Pressefotografenes Klubb har om lag 200 medlemmer i dag. PK-leder Ystad regner med en nedgang i antallet framover, rett og slett fordi antallet journalister går ned. 

– Hva tenker du om kostnadskuttene i norske mediehus og konsekvensene for medienes tilstedeværelse med reportere og fotografer ved dramatiske hendelser og konflikter internasjonalt?

– Skrivebordsjournalistikken gjør norsk utenriksdekning distansert, upersonlig og ofte ensformig. Mediene baserer seg på de samme kildene og lager de samme sakene. Skal norske medier holde på leserne og seerne er det nødvendig å komme seg ut i felt for å lage god egenjournalistikk som ikke kan kopieres.

Ystad viser til at PKs Årets bilde-arrangement er den viktigste arenaen for å vise fram det som faktisk lages av god foto- og reportasjejournalistikk i Norge.

– Selv om rammene er tøffe er det fortsatt rom for å skape spennende journalistikk for de som står på. Det er viktig å heie på de som tør å gå litt utenfor allfarvei. Kyrre Lien og Per Christian Selmer-Anderssens arbeid i Ukraina er et godt eksempel.

– Verden er blitt mindre

Den redaksjonelle ledelsen i Aftenposten har ikke hatt anledning til å svare på Journalistens.nos spørsmål om dette temaet. Der i gården har man hatt mer enn nok med å forberede omstillingstiltakene som ble kjent torsdag.

Frode Hansen, nyhetsredaktør i Dagbladet, er ikke enig i at norske redaksjoner svikter fotojournalistikken og dens bidrag til å dokumentere brudd på folkeretten og menneskerettigheter internasjonalt. Han oppfatter at utenriksstoff, og derunder stoff om de nevnte temaene, dominerer hverdagen.

– Verden er på mange måter blitt mindre og kommet mye nærmere. Og aldri har vel tilgangen på kilder - herunder bildestoff - vært større enn nå.  Jeg vil mene at norske redaksjoner rapporterer mer om utlandet, og fra utlandet, nå enn tilfellet var for noen år tilbake. Det er jo ikke nødvendigvis antallet ansatte - heller ikke fotografer - som er avgjørende. Bildetilfanget er stort fra mange ulike kilder. 

Har mange avtaler

Hansen svarer slik på spørsmål om hva Dagbladet gjør for å formidle egne bilder fra den store verden:

 – Dagbladet forsøker å være til stede ved internasjonale hendelser eller konflikter. Vi har fortsatt feltplikt. Dessuten har vi mange avtaler - med byråer og med frilansere - og får hele tiden tilbud om materiale fra ulikt hold.

Mediehuset Dagbladet har i dag 12 årsverk på visuell avdeling. Enkelte som har jobbet i avdelingen er overført til andre avdelinger. Hansen sier at Dagbladets behov for faste fotografer er redusert de seneste år.

Det er naturlig å mistenke at kostnadskuttene i norske mediebedrifter fører til at redaksjonene i mindre grad enn før sender egne medarbeidere ut i den store verden. Men stemmer det?

Hansen sier at det er ingen grunn til å tro at rundene med kostnadskutt i norske medier er over, heller ikke i Dagbladet.

– Dette skjer samtidig med at kompetansekravene endres. Når man skal gjøre mer av én ting, må man gjerne gjøre mindre av noe annet. Selve grunnpreget i jobben for fotografene har for øvrig endret seg. Video er blitt - og blir - en stadig større del av jobben. Men for Dagbladet er det viktig å sikre fotokompetanse primært innenfor kjerneområdene.

– Det er mer nyansert

Nyhetsredaktør Steiro i VG betegner debatten som for svart-hvitt.

– Virkeligheten er mer nyansert. Det er legitimt å kritisere norske redaktører for en rekke prioriteringer, men å snakke om “svik” er verken fruktbart eller særlig treffsikkert. Enkelte kritikere blir etter min mening for nærsynte. De må ta inn over seg at det ikke bare er fotojournalistikken, men hele journalistikken som er under press.

Steiro viser til at kutt og nedskjæringer rammer bredt i redaksjonene, og at det er flere enn fotografene som merker konsekvensene av at redaksjonene må gjøre vanskelige valg.

– Men det stemmer faktisk ikke at norske redaksjoner i liten grad reiser til konfliktområder, sier han.

Vilje til å investere

Steiro mener at VG gang på gang de siste årene har vist vilje til å investere i fotojournalistikk i konfliktområder. Han sier at det ligger i VGs DNA å rykke til konfliktområder med fotograf. VG har blant annet opprettet et stringerkontor i Istanbul og fotografene bistår stringeren på reportasjereiser.

– Vi sender fotografer og skrivende reportere verden rundt for å dokumentere. Om det er oss Sæbø sikter til, bommer hun. Redaksjonsledelsen i VG har knapt sagt nei til en fotograf som kommer med en god idé innenfor dette temaet. Vi har tvert imot oppfordret avdelingen til å komme med flere ideer.

VGs fotoavdeling består for tiden av 21 personer, noen av dem har mer administrative oppgaver.

Utfordrer de faste fotografene

Steiro benytter anledningen til å spille ballen tilbake til fast ansatte fotografer i norske avisredaksjoner. Hans inntrykk er at mange av de mest interessante, ambisiøse og innovative prosjektene de senere årene kommer fra frilansere.

– La meg nevne Helge Skodvins glitrende “240 Landscape” og “Moveable beast», Kyrre Liens «Nettkrigerne», Andrea Gjestvangs «Return» og Paul Sigve Amundsens «Route E39». Jeg kunne nevnt enda flere. Poenget mitt er ikke at det ikke tas gode bilder av fast ansatte, men jeg opplever at mange av frilanserne pusher grensene mer.

VG-redaktøren opplever at frilansere i større grad bidrar til å utvikle sjangeren, eksperimenterer mer med ny teknologi og setter i gang flere langsiktige prosjekter.

– Så kan man hevde at årsaken er at rammevilkårene i norske redaksjoner er så dårlige at det ikke er rom for å eksperimentere. Vel, jeg tror det handler om litt mer. Poenget mitt er ikke å kritisere fotografene verken i VG eller andre mediehus. Jeg synes mange av dem er ekstremt dyktige og dedikerte. Poenget mitt er at fotojournalistikken ikke vil bevege seg en millimeter ved bare å sukke over redaktørene - selv om det også tidvis er nødvendig - og ønske seg tilbake til gamle dager.

Fotografene må også ta ansvar for å utvikle sin gren av journalistikken nå som alt snus på hodet, mener Steiro.