Fotojournalisten Kyrre Lien var 21 år gammel og sommervikar i VG da bomben eksploderte ved regjeringskvartalet den 22. juli 2011. I døgnet som fulgte var han med på å dokumentere hendelsesforløpene både i hovedstaden og ved Utøya.
Fotojournalisten Kyrre Lien var 21 år gammel og sommervikar i VG da bomben eksploderte ved regjeringskvartalet den 22. juli 2011. I døgnet som fulgte var han med på å dokumentere hendelsesforløpene både i hovedstaden og ved Utøya.

Kyrre kjente hele VG-bygget riste under føttene da bomben gikk. Så løp han mot regjeringskvartalet

– Jeg ville gjort akkurat det samme i dag.

Publisert Sist oppdatert

Det er en helt ordinær fredagsettermiddag i hovedstaden. Kyrre Lien har nettopp vært på fotooppdrag og sitter nå med de andre fotografene i redaksjonen, klar for å ta helg.

Plutselig hører han et ubeskrivelig voldsomt smell som får hele VG-bygget til riste. De store fasadevinduene blir blåst inn i en eksplosjon av glasskår, og fotografene hopper opp i sjokk og forvirring. Ut av de glassløse vinduene kan Lien se en stor sky av grått støv som fyller himmelen og byen, der han for noen sekunder siden kunne se ned mot Akersgata. Så går brannalarmen.

Det er 22 juli, klokka 15.22. Lien er 21 år gammel. Han har nettopp fullført andreåret på bachelor i fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo, nå Oslo Met, og er fotografvikar i VG for sommeren. Denne dagen skulle bli starten på et 36-timers langt arbeidskjør, og et vendepunkt for hele Norge.

Se et utdrag av bildene Kyrre Lien tok ved regjeringskvartalet på 22. juli lenger ned i saken.

Husker hvert sekund

Nå har det gått ni år siden terrorangrepet, og Lien husker fortsatt alle detaljene fra den dagen.

– Jeg får fortsatt et lite gufs hver gang jeg går til regjeringskvartalet, sier Lien til Journalisten.

–Jeg husker hvert eneste sekund av det, hvordan det så ut, hvordan det luktet, alle lydene jeg hørte. Jeg har aldri opplevd en så dramatisk setting, før eller siden, forteller han.

– Nå som det snart har gått ti år, er det lett å glemme hvilken påkjenning nok mange lever med den dag i dag, sier fotojournalisten Kyrre Lien.
– Nå som det snart har gått ti år, er det lett å glemme hvilken påkjenning nok mange lever med den dag i dag, sier fotojournalisten Kyrre Lien.

Lien har senere jobbet i flere konfliktpregede områder. Han har blant annet dekket krigssoner, katastrofer og opptøyer i Gaza, Øst-Ukraina og Tyrkia. Selv om han nå har tatt førstehjelps- og sikkerhetskurs, mener han at ingenting kan forberede en til en situasjon som 22. juli.

– Når jeg drar til konfliktsoner i dag, så forbereder jeg meg både mentalt og fysisk. Da er jeg innstilt på en farlig situasjon, kjenner til konflikten, bruker skuddsikker vest og går på kurs i forkant. Når det skjer uanmeldt på hjemmebane, i et land og en by du er glad i, med et følelsesregister, et språk, og kulturelle koder du forstår, er det helt annerledes, sier han.

Regjeringskvartalet

Idet brannalarmen går evakueres VG-bygget. Lien rekker ikke å tenke. Han glemmer igjen både nøklene og lommeboken, men får slengt på seg jakke og grepet med seg kamera og sendeutstyr, før han og kollegaene løper ned trappen. Luften i trappeoppgangen suges inn, det er som å være i en høylytt liten orkan. I resepsjonen er det kaotiske tilstander og forvirring blant de ansatte. Kan det ha vært et lyn som traff midt i hovedstaden? Ingen har sett noe. Men alle hørte det enorme smellet.

Mens mesteparten av fotografene og journalistene beveger seg mot tinghuset, føler Lien en trang til å løpe motsatt vei, ut i Akersgata, mot regjeringskvartalet, sammen med et fåtall kollegaer.

Det første som møter ham er en kvinne, liggende på bakken med blødende hals. Hun får førstehjelp av to sivile, mens en del forskrekkede mennesker har samlet seg rundt dem.

Liens tanker går i spinn. Hva kan ha for forårsaket noe så dramatisk? Er folk trygge her? Hva om det står en tikkende bombe, klar for å smelle igjen? Men han holder hodet kaldt og konsentrert, og fortsetter å dokumentere hendelsen. Brannvesenet og politiet har ikke ankommet enda, men det er en del mennesker, og flere andre fotografer og journalister tilstede.

Flere er skadde eller døde etter eksplosjonen ved regjeringskvartalet. Politi, ambulansepersonell og brannvesen prøver å få situasjonen under kontroll.
Flere er skadde eller døde etter eksplosjonen ved regjeringskvartalet. Politi, ambulansepersonell og brannvesen prøver å få situasjonen under kontroll.

Det er som en grusom scene tatt ut av en film. Regjeringskvartalet er som en krigssone. Alle vinduene i høyblokka er blåst vekk, og Lien kan se tvers gjennom bygningen. Han ser flere alvorlig skadde. En kvinne løper ut av bygningen med sjokk i blikket og en pinne stikkende ut av hodet. En mann har fått splintskade i låret og får desperat hjelp for å stoppe blødningen. En annen ligger livløs på bakken og blir dekket til.

Når politiet ankommer klarerer de området. Det kommende døgnet fortsetter Lien å dokumentere terrorangrepet for VG.

Godt samarbeid

– Den dag i dag blir jeg veldig nysgjerrig om noe alvorlig skjer. Jeg får en trang til å sjekke det ut, sier Lien.

Han er takknemlig for at han fikk være med det omfattende VG-teamet som dokumenterte og rapporterte nyhetene knyttet til 22. juli, og at han fikk lov til å bidra til tross for hans unge alder og mangel på erfaring. Under de kaotiske omstendighetene, mener Lien at VG og de andre mediene gjorde en god jobb med å dekke hendelsene, både under og i etterkant av terrorangrepet.

Rollen som fotograf hjalp Lien å holde fokus den dagen. Han følte at han handlet rasjonelt og at han hadde kontroll over egen kropp og sinn. Men han er fortsatt preget av det som skjedde, og forteller at hendelsene satte igjen et dypt inntrykk.

– Samtidig kan man ikke sammenligne de opplevelsene jeg gikk gjennom 22. juli med de som mistet noen, eller ble rammet selv. Nå som det snart har gått ti år, er det lett å glemme hvilken påkjenning nok mange lever med den dag i dag, sier Lien og tilføyer:

– 22. juli fikk frem noe av det verste og det beste i mennesket. Det samholdet som kom i etterkant var sterkt. Samtidig er det bekymringsverdig å tenke på at 22. juli ikke var slutten på noe. Det finnes mye grusomhet i verden.

Lien viser de sterke bildene han tok ved regjeringskvartalet da han var og sommervikar for VG for ni år siden.
Lien viser de sterke bildene han tok ved regjeringskvartalet da han var og sommervikar for VG for ni år siden.

Frilanset med politiradio og sykkel

Lien er fra Oslo og var 16 år gammel da han startet sin karriere som fotojournalist. Den gang lyttet han til sin egen politiradio, og syklet ut for å dokumentere ting som skjedde i byen, med ambisjon om å få bildene publisert i de store avisene.

I dag fokuserer Lien for det meste på konflikter og humanitære utfordringer. I tillegg til å være frilans fotojournalist for en rekke redaksjoner som VG, Aftenposten og The New York Times, jobber han med egne prosjekter og har laget reportasjer i Norge og utlandet. Han har også vunnet en rekke priser, blant annet Årets Bilde i 2014 og Norsk Journalistlags Årets Frilanser i 2019.

De siste månedene har han reist gjennom Europa sammen med Per Christian Selmer-Anderssen, fra Nordkapp til Sicilia, med bil, telt og tørrmat, og dokumentert det korona-pregede samfunnet. Journalisten skrev om første del av turen.

Jeg ble bedre kjent med meg selv etter 22. juli. Jeg fikk oppleve hvordan kroppen min reagerte under sjokk.

Et vendepunkt

Erfaringen fra 22. juli 2011 ble et vendepunkt for Lien. Få dager etter angrepet ble han sendt på oppdrag til Trondheim for å gjøre en såkalt rampelyssak, for VGs kultur- og kjendisseksjon.

Etter de dramatiske hendelsene føltes det meningsløst og trivielt for den unge fotojournalisten å være på et slikt oppdrag, og situasjonen utløste et følelsesspekter i ham. På flyet hjem til Oslo kom de første tårene. Det var først da sjokket lettet, og han innså dimensjonen av grusomheten han og Norge hadde opplevd.

Lien på kontoret sitt i Oslo. – Den dag i dag blir jeg veldig nysgjerrig om noe alvorlig skjer. Jeg får en trang til å sjekke det ut, sier fotojournalisten, som har laget reportasjer i hele verden.
Lien på kontoret sitt i Oslo. – Den dag i dag blir jeg veldig nysgjerrig om noe alvorlig skjer. Jeg får en trang til å sjekke det ut, sier fotojournalisten, som har laget reportasjer i hele verden.

– Jeg ble bedre kjent med meg selv etter 22. juli. Jeg fikk oppleve hvordan kroppen min reagerte under sjokk. Kanskje var det sannsynlig at kroppens hensikt var å komme seg i sikkerhet, men det var det motsatte som skjedde. En slik lærdom får du kun om du er i en slik stressende situasjon, det lærer du ikke på kurs, sier han.

Etter dette visste Lien hvilken type fotojournalist han ønsket være: en som dokumenterer saker med mening, som prøver å gjøre en forskjell, og som lager reportasjer som betyr noe for ham.

– Har du tips til unge journalister dersom de skulle befinne seg i en lignende situasjon?

Generelt bør du ikke gjøre noe som strider imot din eget oppfatning, selv om en reportasjeleder ønsker at du skal gjøre noe. Bilder eller gode sitater er ikke verdt å sette seg selv i stor risiko for, sier Lien.

– Men, er ikke dette det motsatte av det du selv gjorde?

– Jo, jeg satte meg selv i risiko. Men selv med all kunnskap og erfaring jeg har i dag, ville jeg fortsatt ha satt meg i samme situasjon. Det er et instinkt jeg har. Men det er ulikt for alle. Poenget er at man ikke bør stride imot instinktene sine.

Løp flere kilometer mot Utøya

Etter bombinga av regjeringskvartalet blir Lien sendt opp til Ullevål Sykehus, der de skadde blir tatt imot av helsepersonellet. Kort tid senere kommer Twittermelding om skyting på Utøya.

Uten å umiddelbart koble de to hendelsene sammen, forlater han Ullevål, og setter seg i bil med VG-journalistene Rune Thomas Ege og Bjørnar Tommelstad på vei til Utøya. Seks kilometer før de ankommer fergekaia, er veien sperret. De etterlater bilen og løper videre med utstyret på skuldrene.

Helt siden eksplosjonen i hovedstaden har Lien hatt tunnelsyn og vært målbevisst på oppdraget. Mens han løper ser han ambulanse etter ambulanse komme kjørende forbi. De siste to kilometerne får journalistene skyss bak i en kassebil. De sier så at noen i familien til sjåføren har blitt skutt.

På kaia står Lien og ser mot Utøya. Stemningen er uvirkelig, uoversiktlig og urovekkende stille.

En AUF-ungdom blir fraktet bort på fastlandssiden ved Utøya. I bakgrunnen ser vi Utøya og helikopter fra forsvaret.
En AUF-ungdom blir fraktet bort på fastlandssiden ved Utøya. I bakgrunnen ser vi Utøya og helikopter fra forsvaret.

Etter nesten et døgn på jobb kommer Lien tilbake til Oslo og sjekker inn på Bristol Hotell, der VG har fått midlertidig redaksjonslokale. Midt på natten sitter han og kollegaene og følger med på Jens Stoltenbergs pressekonferanse på TV.

«Minst 80 unge mennesker har blitt revet bort», lyder det fra Statsministeren. Det blir helt stille i rommet.

Så innser Lien at han og resten av redaksjonen fortsatt har et ansvar om å formidle informasjonen ut til samfunnet. Han ønsker å bidra mer, og blir dermed med VG tilbake til Utøya.

– Jeg er takknemlig for at jeg hadde muligheten til å jobbe, det var såpass viktig for meg. Det hadde vært vanskelig å bare sitte hjemme og ikke føle at jeg kunne bidra, sier han.