Margrethe jobba flere uker med 22. juli-saker før hun begynte å ta alvoret innover seg

Margrethe Håland Solheim bråvåkna klokka to om natta.

Hun stod opp fra dobbeltsenga hun delte med venninnene hun besøkte i Oslo. Det eneste hun kunne tenke på nå, var hvordan hun kunne komme seg tilbake til Ringerike på jobb – med det samme.

Det ble taxi ned til bussterminalen i julinatta, der hun ble sittende å vente til første buss gikk neste morgen.

– Det tok veldig lang tid før jeg skjønte det reelle omfanget av dette. Jeg tenkte bare at jeg måtte komme meg i en posisjon hvor jeg kunne gjøre en jobb.

Kom seg ikke tilbake

Det var sommeren før Solheim skulle begynne på bachelor i journalistikk i Oslo, og 20-åringen hadde sommerjobb i lokalavisa si Ringerikes Blad, hjemme på Hønefoss.

Denne fredagskvelden, 22. juli 2011, hadde hun hatt fri, tatt bussen inn til Oslo for å besøke noen venninner. På veien inn mot hovedstaden fredag ettermiddag hadde trolig bussen hun satt i passert en hvit varebil som var på vei i motsatt retning.

Kvelden med vennene var hyggelig, til tross for den eksplosjonen som hadde gått av i Oslo sentrum. Nyhetene sa også noe om at det skjedde noe på Utøya, men det var vanskelig å komme seg tilbake på jobb, på grunn av veisperringer. Solheim ble derfor i Oslo.

Da hun bråvåkna den natta, var det til et nyhetsvarsel om at nærmere 80 mennesker var drept.

– Hadde vært bedre rusta i dag

Bussen den morgenen tok hun sammen med mange pårørende, og den fikk derfor kjøre forbi sperringene. Det ble noen intense jobbdøgn, men ennå skulle det ta uker før den unge journalisten forstod hva det var hun var med på.

– En ting er at dette var en stor og dramatisk hendelse, men det er enda mer spesielt når det er i dekningsområdet til lokalavisa di. Det blir så nært, sier Solheim, som i dag er nyhetsjournalist i TV 2 Nyhetene.

– Jeg tror jeg hadde vært bedre rusta i dag, som jeg har vært gjennom en god del flere saker og har litt mer erfaring.

Solheim møtte fotograf Frode Johansen ved Sundvollen hotell, der også hele verdenspressen befant seg nå, sammen med pårørende og overlevende etter skytinga på AUFs sommerleir på Utøya.

Solheim og Johansen kom seg i en båt rundt øya. Johansen tok bilder, det samme gjorde Solheim – sikkert for å distansere seg fra det hun så, tenker hun i dag.

– Vi visste jo at mange mennesker var døde der ute, men samtidig, å se alle de hvite posene, det var bare så absurd. Jeg var også veldig i jobbmodus, så jeg tenkte ikke så mye.

Husker ikke intervju

Det hun husker hun tenkte, var at hun måtte få snakka med noen, så hun kunne skrive en sak. Resten av dagen er tidvis litt diffus.

På Utvika Camping husker hun alle skoene og klærne som fortsatt lå i gangen i det huset hvor mange av ungdommene hadde kommet inn dagen før.

Hun husker også intervjuet med den ene båtføreren som hadde plukka folk opp av vannet, men intervjuet med paret som drev campingen er borte fra minnet.

Det var først noen uker senere at hun oppdaga denne saken, og at den hadde hennes byline.

– Da tenkte jeg «jøss, den var jo egentlig ganske bra. Så rart at jeg ikke husker at jeg skrev den». Det sier noe om at jeg var i en veldig, veldig fokusert og litt stressa tilstand, tenker jeg.

Solheim hadde allerede jobba fire år som frilansjournalist for Ringerikes Blad, og blant annet leda avisas ungdomsredaksjon. Likevel hadde hun ikke vært helt sikker på at det var journalistyrket hun kom til å satse på.

22. juli gjorde henne fast bestemt på at det var journalist hun ville bli. Hun fant mening i jobben, midt i en veldig meningsløs situasjon. Hun var ivrig, og følte at hun kunne bidra med både informasjon og viktige historier.

Posttraumatisk vekst

På ettermiddagsmøtet i Ringerikes Blad søndag 24. juli var det hun som meldte seg til å ringe familiene til de savnede fra Ringerike, og dagen etter stod saken om en av ofrene, som hadde vært på jobb i regjeringskvartalet da bomba gikk av, og fortsatt var savnet.

Den morgenen fikk Solheim en telefon fra faren til savnede, som gråt.

Den unge journalisten ble redd hun hadde gjort noe feil, men faren ville takke henne for at saken ble så fin – en fin måte for lokalmiljøet å vite at dattera var borte.

Flere slike opplevelser gjorde at Solheim kom godt ut av det hele, mener hun. I tillegg til gode samtaler med kollegaer underveis, tror hun de positive opplevelsene med kilder og historiene hun fikk fortalt, gjorde at hun vokste mye som journalist denne sommeren. Posttraumatisk vekst, snakker hun om – å få noe positivt ut av en dramatisk eller traumatisk opplevelse.

De resterende ukene av sommervikariatet jobba hun og fotograf Johansen nesten utelukkende med 22. juli-saker, og reiste på minnemarkeringer, begravelser og møtte berørte.

– Jeg er ikke redd for å tilnærme meg folk i krise nå, er ikke redd for å ta kontakt fordi jeg har gjentatte erfaringer med at folk ikke har noe imot å snakke med oss journalister. Så lenge vi gjør det på en ydmyk og fin måte, så går det bra, sier Solheim.

– Ringen ble slutta

Hun hørte flere journalister i etterkant fortelle at de hadde følt seg invaderende som presse i den situasjonen, men det kjenner hun seg ikke igjen i selv.

– Jeg synes jobben vi gjør der også er veldig viktig, og min erfaring er at andre også synes det – at politi, helsepersonell og pårørende virkelig forstår journalisters rolle i den settinga. Det har jeg tatt med meg videre.

Måneden etter terrorangrepet ble Solheim og flere andre i Ringerikes Blad intervjua av Journalisten om hvordan det var å jobbe med saken for lokalavisa.

– Til min overraskelse har jeg takla det hele ganske bra, sa hun den gang.

Det er hun enig i den dag i dag, ni år etter.

Da hun begynte på journalistikkstudiene den høsten ble hun også en del av NTBs 22. juli-redaksjon, og dekka også rettssaken mot terroristen året etter. Det opplevde hun som bra for sin egen psyke, forteller hun.

– Ringen ble på en måte slutta, for min egen del.

Etterpå var hun klar for å skrive mer om andre ting enn om 22. juli. At mediene skriver mindre og mindre om terroren i dag, synes hun er helt naturlig.

– Det er jo en stund siden, det er sånn det blir, men vi skal ikke glemme det som skjedde. Det er viktig for de kommende generasjonene at vi ser på dette som en stor hendelse, som vi bør ha med oss videre i bevisstheten.

Flere terrorangrep

Nå har Solheim sju år bak seg i TV 2, der hun blant annet har dekka seks terrorangrep til – i København, Paris, London, Stockholm, Manchester og Barcelona.

Det har vært noe ganske annet enn å dekke terror hjemme for lokalavisa, men likevel er måten hun tilnærmer seg folk prega av jobbinga sommeren 2011. Det samme gjelder når hun jobber med krimsaker.

– Ofte setter folk pris på at man tar kontakt. Kanskje de ikke vil stille til intervju, men mange er åpne for å snakke med journalister, og har et behov for å snakke om ting. Jeg har definitivt med meg mye av de erfaringene i hverdagen.

– Hva tenker du på når du tar kontakt?

– Det handler om å være åpen og ydmyk, og et medmenneske, egentlig.

TV 2-journalisten har også engasjert seg i Norsk Journalistlag gjennom årene, og er i dag nestleder i Klubb2, redaksjonsklubben i TV 2. Hun vil oppfordre unge journalister til å være uredde, og til å prøve å komme seg så mye som mulig ut av kontoret for å snakke med folk. For unge som er ute og dekker noe dramatisk, mener hun det er viktig å snakke med kollegaer om opplevelsen underveis og i ettertid.

–Ikke gå og prøv å være tøff og late som ingenting preger deg, fordi det gjør det jo. Det setter seg i deg. Det trenger ikke å bety at man blir syk, men det er viktig å snakke om det som er vanskelig.

LES OGSÅ:

Kyrre kjente hele VG-bygget riste under føttene da bomben gikk. Så løp han mot regjeringskvartalet

– Jeg ville gjort akkurat det samme i dag.