– Personlig ringte jeg til hver eneste en som hadde vært involvert i dette og forvisset meg om hvordan de hadde det, sier tidligere VG-redaktør Torry Pedersen.
Foto: Berit Roald / NTB
– Jeg er ikke i stand til å vurdere om det var det beste vi kunne få innen krisepsykologi eller ikke, dette er ikke mitt fag
Torry Pedersen om VGs oppfølging av ansatte etter 22. juli.
Torry Pedersen var ansvarlig redaktør og administrerende direktør i VG 22. juli 2011. Selv var han ikke tilstede i Akersgata da bomben gikk av, men var på plass da redaksjonen flyttet til Hotel Bristol senere på ettermiddagen.
Han hadde det overordnede ansvaret for redaksjonen og øvrige ansatte i VG, som på det tidspunktet talte flere hundre ansatte og sommervikarer.
Krisepsykologen var allerede på plass den samme kvelden, og var tilknyttet VG i lang tid etter. Men om det ble gjort nok for å ivareta den mentale helsen til de ansatte, er ikke Pedersen sikker på.
– Jeg er hverken lege eller psykolog, og som øverste leder var jeg avhengig av å stole på de faglige rådene som ble gitt. Mitt inntrykk var at HR-avdelingen i VG gjorde en utmerket jobb med å tilrettelegge for dette. Det var krisepsykolog på plass allerede samme kveld. Jeg er ikke sikker på at jeg personlig hadde tenkt på det for å være helt ærlig, forteller han til Journalisten.
– Jeg er ikke i stand til å vurdere om det var det beste vi kunne få innen krisepsykologi eller ikke, dette er ikke mitt fag, legger han til.
LES OGSÅ:
Alle fikk tilbud om psykolog
Ifølge Pedersen ble det bestemt at alle de ansatte skulle få den oppfølgingen de selv følte var nødvendig, samtidig ble de rådet til å snakke sammen i redaksjonen. De som ikke ønsket å jobbe med tematikken, ble fritatt fra å gjøre det.
– Personlig ringte jeg til hver eneste en som hadde vært involvert i dette og forvisset meg om hvordan de hadde det. Jeg ga uttrykk for at det ikke skulle stå på ressurser fra VG sin side om de skulle trenge oppfølging, sier han og legger til:
– Men så skjønner jeg jo at det er vanskeligere å si at du trenger oppfølging om du er en sommervikar med ambisjoner om å gjøre en god jobb. Det er prisverdig at Trond Idås [rådgiver i Norsk Journalistlag] gjør disse undersøkelsene og hele tiden bidrar til kunnskapsutvikling på dette feltet.
Pedersen tror at man i en slik situasjon vil være av avhengig av tilbakemeldinger fra den enkelte berørte. Hvordan skal du ellers klare å ha oversikt over nærmere 500 ansatte? spør han.
– Vi er alle individer, og det er ulike ting du jobber med og ulike ting du behersker som fotograf og journalist. Jeg mener at du overhodet ikke skal føle skam om du ikke takler å jobbe med denne type helt ekstreme situasjoner, sier han.
Tøffhetsidol i journalistikken
Pedersen verifiserer at det har vært snakk om et tøffhetsidol i journalistikken. Noe Trond Idås kaller en pansertankegang. Hans inntrykk er at det har bedret seg dramatisk de senere år.
– I min tid i VG var det alltid et stående tilbud om debriefing, og vi oppmodet jo folk til å gjøre det, men vi kan ikke tvinge folk heller. Som leder for en bedrift må man stole på den enkeltes evne til å si ifra og helsevesenets kompetanse til å håndtere det. Det må være det fundamentale, sier Pedersen.
– Jeg mener det er viktig at journalister har følelser som alle andre, men du må håndtere det faglige på et eller annet vis. Av og til blir det for mye, og da er det viktig å ta en pause og få den helsemessige oppfølgingen som er nødvendig, sier han og utdyper:
– Men det går ikke an å si at psykologtimer skal være obligatoriske, vi er jo tross alt frie mennesker i dette landet. At det skal være obligatorisk er jeg motstander av, men at folk bør ta imot tilbudet om de får et, er jeg sterk tilhenger av.
Å diskutere oppfølgingen av de ansatte etter 22. juli mener han er på overtid.
– Vi burde vel strengt tatt ha diskutert denne problemstillingen noen måneder etterpå og ikke nå ti år senere, avslutter han.
