Kildevernet glapp med 22. juli-lekkasjene
(LESERKOMMENTAR:) Frilansjournalist mener noen medier har opptrådt illojalt i lekkasjesaken.
Når mediene blåser hverandres kilder, bør vi være bekymret for pressens omdømme. Men blåser mediene egne kilder også – uten å ville det?
Pressen har et urokkelig prinsipp om å verne om sine kilder. Men i Breiviksaken kan prinsippene ha tapt for konkurransejag og sviktende rutiner.
Gikk galt
Da flere medier tidlig i februar brakte bilder som var hentet fra politiets etterforskningsmateriale, var det åpenbart at bildene var lekket. Kildene kunne være politiet selv, Breiviks forsvarere eller en av de mange bistandsadvokatene som er oppnevnt for pårørende og ofre.
I pressens «etiske bibel», Vær Varsom-plakaten (VVP), behandler punkt 3 forholdet pressen skal pleie til kildene. Når det er grunn til å avvike fra hovedregelen om at kilden bør være åpen, pålegger det pressens aktører å verne kildene ubetinget, slik det står i pkt. 3.4:
«Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.»
Men i denne saken gikk det galt.
Først, da mediene som tok imot bildene og valgte å publisere dem. Politiet har i etterkant gjort det klart at de har lagt inn sporbare unike data i bildene og derfor kunne avsløre via de publiserte bildene hvor kilden var. Dette kan skje på flere måter. Det kan skje med digitale vannmerker som kan avleses med bestemte verktøy, men også fjernes med kjente prosedyrer. Det kan også skje med merking som ikke er like enkelt å fjerne, og ved å redigere bildene slik at de individuelle forskjellene også kan spores på trykk. Siden jeg ikke har hatt tilgang til originalbildene det dreier seg om, er jeg avskåret fra å kunne si noe om hvilke typer merking som her ble brukt.
Det er hevet over tvil at politiet sitter med høy kompetanse på bildeanalyse, og det har neppe vært vanskelig for politiet å velge en prosedyre som gjorde det lett å identifisere den som lekket. For at bildene kom til å bli lekket, var overveiende sannsynlig. Det har skjedd ofte i denne saken og i andre saker. Og i flere saker er det ikke usannsynlig at lekkasjene kommer fra politiet selv.
Men det bør også være vel kjent for mediene at politiet sitter med slik kompetanse, og de mediene som velger å ta imot lekkede bilder og publisere dem, burde ha tatt bedre forholdsregler. Også i mediebedrifter er det høy kompetanse på teknisk bildebehandling. Skal pressen ta sitt ansvar med kildebeskyttelse alvorlig, bør vi pålegge oss selv å sikre at materiale vi publiserer, ikke kan spores tilbake til våre kilder. Det betyr ikke bare at mediene må granske bilder (og tekster – skjulte spor kan også legges inn i tekst) med alle kjente verktøy og metoder. Det betyr også at vi om vi er usikre på om kilden kan avsløres, avstår fra å publisere. For å verne kilden.
Kildejakt hos konkurrentene
Nå er det ikke bare i forbindelse med politiets utlagte spor kildevernet glapp. Enda verre er det at enkelte redaksjoner åpenbart har jaktet på andres kilder. Eller i det minste tatt imot tips som har ført dem til kildene. For i dag, 14. februar, blåser flere medier navn på den advokaten som påstås å være medienes kilde.
Det står ikke noe i VVP om å verne om andres kilder, men pkt. 3.4 handler så tydelig om pressens felles interesser i å fylle sin samfunnsoppgave, at dette ikke er nødvendig. Det er derfor et klart brudd på plakaten når enkelte medier blåser andre mediers kilder, slik det er gjort i dag. Både Norsk Presseforbund (NP), Norsk Journalistlag (NJ) og Norsk Redaktørforening (NR) har ønsket seg et forsterket kildevern, men strafferettslige sanksjonsmuligheter for dem som bryter dette. Som i en uttalelse fra NR:
«Etter NRs oppfatning bør denne rettstilstanden ytterligere befestes, slik som foreslått i NRs lovforslag; ved å gjøre kildevernet absolutt, herunder ved å straffesanksjonere brudd på kildevernet fra redaksjonelle medarbeideres side, samtidig som kildene får tilhørende anonymitetsrett.»
Det må derfor ses på som ekstremt illojalt i dette tilfellet å handle slik noen av pressens medlemmer har gjort. Det er en kildeblåsing som pressens egne organisasjoner ønsker å gjøre straffbar. Hvis pressen ikke klarer å verne om kildene bedre enn dette, kan vi komme til å gå glipp av muligheten til å utføre vår samfunnsoppgave i andre saker i fremtiden. Og vi oppnår neppe større forståelse for at resten av samfunnet skal respektere pressens behov for kildevern.
Toralf Sandåker er frilansjournalist, fotograf og grafisk designer. Dette innlegget er også publisert på hans blogg.
