Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Ingerid Jordals fotoprosjekt She Hunts begynte da hun i 2017 så en venninnes Facebook-post. Venninnen hadde nettopp skutt en reinbukk på Hardangervidda, og poserte smilende foran kamera.
– Hun skrevet liksom over bukken og holdt stolt opp geviret, samtidig som hun var høygravid. Det utfordret fordommer jeg hadde. Hun skal til å gi liv og har nettopp tatt liv. Jeg syntes det var interessant og ville utforske det, sier Jordal til Journalisten.
Siden den gang har hun reist landet rundt og fotografert kvinnelige jegere.
I slutten av mars åpner Jordal fotoutstilling om prosjektet på CYAN galleri i Oslo.
Kamobikini og kalashnikov
Jaktbilder i det offentlige rom illustrerer ikke virkeligheten, ifølge Jordal. Det er gjerne bilder i jaktblader, eller reklamebilder for friluftsforretninger som dominerer. Der er det liten plass til det virkelige og rå.
– Man fremstiller jakt som noe positivt og sunt, og man skal selge telt og friluftsutstyr. Jeg sier ikke at det ikke er sunt, men det er få bilder som viser hva jakt går ut på: Å drepe noe. Og det er mye slit, strev og kaving.
Fotografiene fra She Hunts viser innvoller, blod og svette. Men det er ikke bare råskapen som har manglet representasjon, ifølge Jordal.
– Det er spesielt når det gjelder jakt og kvinner. Det er bare å google det. Man får jo bare opp russiske damer med kamobikini og kalashnikov. Det er ganske seksualiserte bilder. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men jeg ser at det er et behov for andre bilder, sier hun.
Annonse
– Ikke et feministisk prosjekt
Jordal tror jaktinstinkt er grunnleggende for alle mennesker, selv om man tradisjonelt sett forbinder det med menn. Det lå med andre ord en erkjennelse i opplevelsen av at noe skurret da hun så bildet av den gravide jegeren.
Hun tror likevel at jaktinstinkt kan være så mangt. Enten det dreier seg om «jakt» på byen sent på kvelden, eller et utpreget jaktinstinkt i arbeidsmarkedet.
– Jeg tror jaktinstinktet er litt nedtonet i samfunnet generelt. Men det ligger i mennesket uansett om man er veganer eller gravid, sier hun.
– Det handler mer om slike fordommer, enn at dette er et prosjekt om kvinner som gjør manneting. Det handler om representasjon. Det utfordrer jo kjønnsroller, men er ikke et feministisk prosjekt. Det handler om noe jeg ser rundt meg som ikke er representert, sier hun.
Det feminine ved bildene er likevel viktig for Jordal. Man skal se at dette er kvinner.
– Jeg tar ikke glansbilder
At Jordals bilder viser drepte dyr, organer og blodige hender har ikke bare gitt positive reaksjoner. Stort sett har tilbakemeldingene vært gode, men enkelte sosiale medier-aktivister har blant annet laget montasje av alle de mest grafiske bildene i prosjektet, forteller hun.
– Det er noen amerikanske veganaktivister som har satt sammen de jævligste bildene og skriver «se på denne psykopaten». Men de er ganske ekstreme, og det blir en litt fjern kritikk å forholde seg til.
Hun tror også at mange er vant til at bilder skal være udelt fine, og at dokumentarister og fotojournalister kan møte en del motstand kun fordi de dokumenterer noe slik det ser ut.
– Bare fordi man tar bilder betyr ikke det at man hyller noe. Jeg synes ikke jakt er negativt, men jeg tar ikke glansbilder.