50 år som pressefotograf:
Terje Bringedal om sine sterkeste opplevelser

Etter en lang karriere som fotograf og 30 år som fast ansatt i VG, fyller Terje Bringedal 70 år og går av med pensjon.

Denne dagen har han gruet seg til, sier han til Journalisten. I likhet med Aftenpostens Mette Bugge, som måtte gi seg da hun fylte 70 år, føler Bringedal at han fortsatt har mye å gi, og ønsker ikke gi seg helt ennå.

– Jeg er frisk, fortsatt oppegående og skulle ønske at jeg fikk lov til å fortsette, sier Bringedal til Journalisten. Han sitter ved kontorpulten sin i avisas fotoavdeling. Andre fotografer sitter og jobber konsentrert mens Bringedal skravler i vei.

Det er torsdag 24. februar, og Bringedal skal ut på sitt siste oppdrag som fast ansatt i VG. Når denne artikkelen publiseres har adgangskortet til Schibsted-bygget i Akersgata i Oslo sluttet å fungere, og VG-mailen hans blitt slettet.

– Det blir veldig rart. Jeg kan fortsatt være i kantinen, men jeg kommer ikke til å komme og plage folk unødvendig her, sier han lattermildt.

Tett med Erna

For noen uker siden var Bringedal i Trondheim, i forbindelse med begravelsen til Nils Arne Eggen, som Bringedal har fotografert i mange år. Han startet sin karriere i Trondheim og jobbet i Adresseavisen, før han fikk jobb i VG og pendlet mellom bartebyen og hovedstaden.

Uken etter dokumenterte han møter mellom Erna Solberg og lokale bedriftsledere og organisasjoner som fortalte om arbeidskrisen i byen. Da hun var statsminister tok han et kontroversielt bilde av henne, fra baksiden av statsministerboligen mens hun sto ved talerstolen under en pressekonferanse, sier han.

– Den fikk jeg mange sure meldinger for, fordi mange mente at politikere ikke bør bli fotografert bakfra, ler han.

Men Erna ble ikke sur, tilføyer han. De har alltid hatt gjensidig respekt for hverandre. Han kan se det i blikket hennes når hun ikke ønsker å bli fotografert, forteller han.

Da de møttes sist fikk han sagt ordentlig farvel på flyplassen, og han gav henne en signert kopi av boken han skrev om prostituerte i Bangladesh: «Det synkende bordellet».

– Det var en veldig fin avslutning med Erna, og det betydde ekstra mye at det var i Trondheim der hele vårt forhold startet.

Det siste oppdraget

Som sitt aller siste oppdrag som fast ansatt i VG ble Bringedal sendt til den russiske ambassade i Oslo, der rundt 50 demonstranter møtte opp torsdag 24. februar for å vise sin avsky mot Putins angrep på Ukraina, kun få timer etter starten på invasjonen.

Sammen med kollega Lara Rashid snakker Bringedal med demonstranter og henter inn deres historier. Noen har familiemedlemmer som befinner seg midt i konfliktsonen i Ukraina, mens andre har foreldre som ikke kommer seg ut av landet.

Det blå og gule flagget svever i morgensolen, og tårer renner blant demonstrantene mens de synger den ukrainske nasjonalsangen og roper slagordet «Stopp Putin! Stopp krigen!»

Under slike hendelser er respekt overfor kildene det viktigste for å få frem de sterke historiene, sier Bringedal på vei tilbake til kontoret.

– I dag snakket jeg med ei som hadde mistet et familiemedlem, og hun gråt. Det gir perspektiv og får meg til å tenke på hvor bra vi har det, sier han.

Det synkende bordellet

I løpet av karrieren har Bringedal opplevd og dokumentert flere sterke historier som har preget han i ettertid.

I 2019 tilbrakte han flere uker på øya Banishanta i Bangladesh, som i sin helhet er et bordell med rundt 80 prostituerte, noen eldre damer og et titalls barn. Her vil alle miste sitt hjem og arbeidsplass ettersom havnivået gradvis stiger over den flate øya som bare er 25 meter bred og 100 meter lang. Dokumentasjonen resulterte i fotoboken «Det synkende bordellet» og en fotoutstilling i 2019.

Bringedal startet med prosjektet i 2016 og har siden vært på øya rundt ti ganger, to ganger med støtte fra Fritt Ord, resten selvfinansiert.

– Jeg måtte jobbe litt med å komme innpå kvinnene der, for de vil i utgangspunktet ikke ha fremmede på øya, med mindre det er kunder. Men jeg ble venner med jentene og respekterte dem. Så var jeg der over lange perioder.

– Selv om det kan være tungt, så er det utrolig givende å drive med slike prosjekter. Fordi jeg lærer nye ting om verden hver dag. Det er inspirerende.

Møtte døden

Men Bringedal har også blitt preget av livslange traumer, og særlig en konkret hendelse. Han ønsker ikke å snakke om hendelsen mens kollegaene hører på, og vi går i et lukket intervju-rom.

Bringedal møtte nærmest døden i Bukarest i Romania under revolusjonen i desember 1989, kort etter at daværende statsleder Nicolae Ceaușescu ble henrettet, sier han og forteller:

Han befinner seg på frihetsplassen i Bukarest. Den er fylt med stridsvogner, soldater og flagg. Det hemmelige politiet Securitate terroriserer befolkningen ved å skyte på alt som beveger seg. Noen dager tidligere hadde en snikskytter nesten truffet ham da han han sto på balkongen på Hotel Intercontinental. Senere fant han kulen inne på rommet, i et hjørne.

En uke senere befinner han seg på frihetsplassen. Det er kaos. Han ser en liten jente på rundt 8 år komme løpende mot ham, og hun kaster seg i fanget hans. Bringedal holder rundt henne og prøver å beskytte henne mot å bli skutt.

Så kommer en soldat med pistol. Han peker den mot Bringedals panne. Han er i sjokk og begynner å snakke på trøndersk høyt og i loop. Han husker ikke hva han sa, bare at ord ramlet ut av han. Soldaten skyver pistolen vekk fra Bringedals panne og skyter den lille jenta midt i ansiktet. Hodet hennes i armene til Bringedal forsvinner, og blod og hjernemasse velter utover fotografen.

– Jeg klarte ikke å fortelle den historien til noen på mange år. Jeg beholdt kulen og skjorten jeg hadde på meg med alt blodet, men tok de ikke med da jeg flyttet til Oslo. Det var sjokkerende, og det preger meg fortsatt etter 30 år. Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på det, sier Bringedal rolig og blank i øynene.

Yrket som fotograf har både vært fantastisk og forferdelig, sier Bringedal. Flere hendelser han har opplevd er til stor kontrast til livet han har i Norge. Han setter mer pris på familien etter å ha vært i kriger og konflikter og sett døden i øyene.

Siden hendelsen i Romania har Bringedal og hans kone adoptert to jenter fra Kina. På armen har han tatovert to kinesiske tegn, navnet på døtre. Når han fotograferer kan han se tegnene og blir minnet på familien sin, hvor mye de betyr for ham, og at han ikke må ta unødvendige sjanser på jobb.

Bringedal har også en sønn fra et tidligere ekteskap, og snart tre barnebarn. Det mest positive med å gå av med pensjon er at han kan bruke mer tid med dem, sier han.

Et historisk bilde

Yrket som fotograf har både vært forferdelig og fantastisk, sier Bringedal.

– I 2004 opplevde jeg noe av det kuleste jeg har vært med på som fotograf. Det var fantastisk, og jeg var med på å dokumentere verdenshistorien.

Alle som har fulgt med på Arne Treholt-saken husker det kjente bildet av Treholt og den pensjonerte KGB-generalen Gennadij Titov som ble tatt av Politiets overvåkningstjeneste i Wien i 1984. Siden har Treholt sonet flere år i fengsel på grunn av de hemmelige møtene med KGB-generalen og den irakiske etterretningstjenesten mens han jobbet i Utenriksdepartementet.

I 2004 møttes Treholt og Titov igjen, denne gangen i Moskva, og Bringedal klarer å ta et nesten identisk bilde som det ikoniske bildet fra 21 år tidligere. Så ble Bringedal og VG-kollega Ole Kristian Strøm med Treholt og Titov inn på restaurant, drakk sterk vodka i store mengder, og snakket om gamledager. Bringedal fikk også «spionbildet» fra Wien signert av begge to, sier han fornøyd.

– Vodkaen ble kastet innpå. Treholt gav seg først, Strøm la seg etter hvert ned ved nabobordet, mens jeg og Titov holdt det gående lenge. Da han gav seg, kom Treholt for å følge Titov hjem. Da sa Treholt: « Nå er det jeg som er føringsoffiser.», forteller Bringedal.

Etter det interessante møte dro Bringedal videre på byen.

– Det skal mer enn ti-tolv vodkashots til en trønder som er oppvokst med karsk, sier Bringedal med et bredt smil.

Gir seg ikke nå

I løpet av 50 år som fotograf har han sett en stor utvikling i yrket. Han husker tiden tilbake da han reiste rundt på reportasjer med mørkeromskuff på 40 kg i bagasjen, og brukte pressekortet for å komme inn på konserter og på byen. Han husker også da avisene først begynte å bruke fargebilder, det var en fascinasjon, sier han.

Bringedal sier han har hatt en privilegert karriere. Han ble fast ansatt i Adressa i 1972, og i VG i 1990. Han er Pressefotografenes klubb (PK) sitt eneste levende æresmedlem. Han satt i PKs styre fra 1987 og var leder fra 1997-2013. I tillegg har han vært president i Nordisk Pressefotografforbund (og medlem i VGs Vektklubb, vil han gjerne tilføye i sitatsjekken).

– Folk sier jeg må få meg en hobby, men jobben min er jo hobbyen min! Jeg har hatt en jævlig godt betalt hobby og hatt muligheten til å gjøre neste akkurat hva jeg vil. 50 år som fast ansatt pressefotograf: Det er legendarisk!

Han ønsker ikke å gi seg helt ennå, og planlegger å jobbe med lengre reportasjer og dokumentasjon som frilanser, både for VG og andre som vil ha ham, sier han. I tillegg skal han fortsette å arrangere Dokfoto-festivalen, med nasjonale og internasjonale gjester. Her har han som mål å alltid ha med minst 50% kvinner, som han mener har generelt en annerledes og sterkere fortellerstemme. I tillegg ønsker han at flere unge skal delta.

– Jeg har spesielt lyst til å gi noe tilbake til de unge. Det er en hard konkurranse å bli pressefotograf i dag, og det finnes mange unge fotografer som er meget flinke.

– Har du noen tips til unge fotografer?

– De må skape sin egen stil og dyrke den, ikke prøve å etterape andre stiler. Som fotografer bør man også alltid respektere dem man fotograferer, vi skal ikke være en rabiat gjeng, avslutter han.

LES OGSÅ:

Han brukte dagevis på å bygge tillit på det kvinnestyrte bordellet. Så kunne han begynne å fotografere