Ingunn Røren har skrevet om overgrep mot barn i mange år. I ny bok gir hun oss et innblikk i Operasjon Dark Room

I boken «Det mørkeste rommet» gir gravejournalist i Aftenposten Ingunn Røren, sammen med etterforskningsleder Hilde Reikrås i politiet, et innblikk i Operasjon Dark Room.

Røren har intervjuet flere av de involverte: ofre, pårørende, etterforskere og én overgriper. De fleste forteller sin historie for første gang.

– Målet med boken er å spre mest mulig kunnskap om seksuelle overgrep mot barn og det som foregår på nett, sier Røren til Journalisten.

Operasjon Dark Room er Norges mest omfattende etterforskning av nettovergrep mot norske og utenlandske barn. Den førte til at over 70 norske menn ble dømt.

Boken skal være et bidrag til mer åpenhet rundt temaet overgrep og opplyse med informasjon som kan være nyttig for foreldre, lærere og andre som har å gjøre med barn som surfer på nettet.

– Det kan være ubehagelig å ta innover seg disse historiene. Men som Hilde Reikrås sier: «Det finnes barn der ute som må leve med dette, og da er det minste vi voksne kan gjøre er å klare å lese om det», slik at vi i best mulig grad kan forhindre fremtidige overgrep, sier Røren.

Balanserte beskrivelser

Politietterforsker og avsnittleder Reikrås i Vest politidistrikt ledet operasjonen Dark Room. Boken «Det mørkeste rommet» er et samarbeidsprosjektet med Røren, som selv var ansvarlig for alt av arbeid knyttet til intervjuene med de berørte.

– Det var interessant å jobbe så tett med en etterforsker. Mange spør hvordan de klarer å stå i det, men de er opptatte av at de faktisk kan bidra til å hindre noe av det mest groteske som finnes der ute, sier Røren.

Selv om Røren jobbet tett med Reikrås, fikk hun ikke tilgang til etterforskningsmateriale. Alt av dokumentasjon i boken er hentet inn gjennom vanlig journalistisk arbeid.

En av de største utfordringene i forbindelse med skildringen av historiene, var i hvor detaljert grad Røren skulle beskrive historiene og bevismaterialet knyttet til overgrepene.

– Politiet som har sett bilder og videoer sier at innholdet nærmer seg tortur av barn. Det handler ikke bare om å filme et overgrep, målet er å påføre barn mest mulig smerte. Jo mer nedverdigende og smertefylt, desto mer «kred» får de som deler materialet, sier hun.

Røren jobbet hele veien bevist med å finne en balansegang, forklarer hun.

– Jeg ønsket å gå såpass langt med å beskrive overgrepene for at folk skulle forstå det faktiske alvoret, slik at de videre kan beskytte barna. Samtidig kunne jeg ikke skildre alle detaljene. For da hadde folk ikke orket å lese innholdet, forklarer Røren.

– Viktig med kollegaer

Røren er grave- og featurejournalist. Hun har jobbet nærmere 20 år i Bergens Tidende, men har siden 2020 vært ansatt i Aftenposten, der hun skriver i A-magasinet.

Hun har skrevet om overgrep mot barn i mange år. Det hele startet da hun undersøkte og skrev Janne-saken i 2013. Da så hun et stort behov for å sette søkelys på temaet. Senere vant Røren og to kollegaer Skup-prisen for saken.

Etter publiseringen fikk Røren store mengder henvendelser fra andre ofre og pårørende som hadde behov for å dele historien sin.

• Her kan du lese Journalistens omtalelse av Janne-saken.

I 2019 gransket Røren og kollegaene Per Lindeberg og Anders Grimsrud Eriksen 200 dommer for overgrep mot barn i regi av Bergens Tidende. Her dokumenterte journalistene hvordan unge mennesker har blitt påført alvorlige senskader etter å ha blitt seksuelt mishandlet som barn.

– Det er først når du ser det store bildet, hvor mange mennesker som rammes og hvordan det påvirker livene deres i lang tid, at du ser omfanget av problemet. Du ser særlig konsekvensene tydelig når du vet hvordan ofrene var før og etter overgrepene. De blir fratatt utrolig mange muligheter i livet, sier Røren.

– Hvordan blir du selv påvirket av å ha jobbet med dette temaet i mange år?

– Min jobb er å formidle det som skjer på en så nøktern måte som mulig og få frem akkurat hvordan verden er, sier hun og fortsetter:

– Men det er klart det er tungt. Noen ganger blir jeg sittende å tenke på hva noen enkeltmennesker må tåle. Men som Reikrås sier, når barn må leve med det, så må vi voksne klare å snakke om det også. Dessuten føles det meningsfylt å gi noen av de mest sårbare en stemme.

Det viktigste er å ha solide kollegaer å snakke med, forteller Røren.

– Jeg jobber sjeldent alene med store prosjekter. Nære kollegaer som kjenner til saken er viktige å snakke med, og helt nødvendige for meg. De hjelper meg til å få ut frustrasjonen og inspirerer meg til å stå på videre, sier hun.

Intervjuer gjerningsmann

I 2018 skrev Røren og kollega Helle Aarnes en sak for A-magasinet der de kartla livssituasjonen til 89 nordmenn som var siktet, tiltalt eller dømt for å ha spredt overgrepsbilder av barn i pedofile nettverk.

Hun ble overrasket over hvor vanlige liv disse mennene hadde.

– Det var direktører, sjefer, ledere, politikere og ingeniører som bodde i fine hus og familievennlige nabolag. På sosiale medier deler de bilder fra turen på hytta, fotballkampen med gutta, hunden og familien. De er tilsynelatende helt vanlige norske menn, men som også står for noen av de groveste forbrytelsene som kan begås, sier hun.

I forbindelse med boken ønsket Røren og Reikrås å få noen av gjerningsmennene i tale.

– Vi var veldig opptatt av å få med den siden av saken også. Hvis vi skal forstå hvorfor overgrep skjer, må vi også forstå hvordan en overgriper tenker og fungerer når han forgriper seg på barn, sier hun.

Røren tok kontakt med flere av gjerningsmennene, uten hell.

– De fleste sa blankt nei, noen trakk seg rett før publisering og én trakk seg etter at familien hans ble forbannet for at han stilte. Men til slutt var det én som valgte å fortelle sin historie, sier Røren.

Gjerningsmannen som uttaler seg anonymt i boka var en lokalpolitiker som gikk fra å være en anerkjent mann i lokalsamfunnet til bli straffet med 21 års fengsel med forvaring for medvirkning til overgrep mot rundt 200 barn.

Han var engasjert i lokalpolitikken, i næringslivet og hadde barn.

Under intervju med Røren uttalen han: «Jeg skilte dessverre ikke på om ungene var seks måneder eller åtte år. Jeg tror det skjedde fordi det var de ungene som var tilgjengelige. Det var det samme for meg, så lenge jeg fikk se det jeg ville se.»

– Mange av gjerningsmennene i Dark Room har til felles er at de er høytfungerende menn som aldri har hatt noe kriminelt på rullebladet. Det kom som et enormt sjokk for deres familiemedlemmer da de ble pågrepet. Flere av gjerningsmennenes pårørende forteller i boken om hvordan det er å ha en pedofil far, bror eller eksmann, sier Røren.

Et ekkokammer

Pedofili er så tabubelagt at svært få deler sine erfaringer utenfor nettmiljøet. Røren beskriver et ekkokammer der pedofile menn forsterker hverandres seksuelle interesse i stedet for å bremse den.

– Skriver en noe drøyt og grovt på de nettsidene, kan du være sikker på at noen vil svare med noe enda grovere. De fleste snakker ikke utenfor nettet om slike seksuelle preferanser, for de er redde for å bli arrestert, sier hun.

Overgrep mot barn er handlinger som ofte ikke blir anmeldt, ifølge Røren. Mange av ofrene er for små til å anmelde, og når de er i tenårene er de så flaue over hendelsene at de velger å holde den mørke hemmeligheten fra foreldre og venner.

– De fleste pågripelsene knyttet til Dark Room skjedde i forbindelse med at politiet klarte å avsløre hvem som gjemte seg bak brukernavnene på nettet. Det som overrasket etterforskerne var omfanget av hvor mange som var involvert, sier hun og tilføyer at det er langt flere enn man tror som blir utsatt for slike overgrep.

Nytt tilbud

Tidligere har det vært veldig vanskelig for pedofile å få behandling eller offentlig hjelp.

– Vi fant en dom der en tidligere dømt pedofil mann gikk til legen for å be om behandling, men legen fant ikke noe sted å henvise ham til, sier Røren og forteller videre:

– Det eneste behandlingstilbudet var i fengselet, så han måtte dømmes på nytt for å få behandling. Det er noe som mangler i systemet dersom det er slik at du må begå forbrytelser for å få hjelp.

1. september 2020 kom et nasjonalt behandlingstilbud utarbeidet av Helsedirektoratet, kalt «Det finnes hjelp». Tilbudet er for personer fra 18 år med seksuell interesse for barn, som ønsker hjelp til å unngå å handle på sin seksuelle interesse.

– Det blir spennende å se hvordan tilbudet slår ut. Det er såpass nytt at det foreløpig ikke finnes noe særlig data å vise til, sier Røren.

LES OGSÅ:

Fotobyrå gjennomgår arkivet etter anklager om overgrepsbilder