Et hjertesukk

Avtalen ble som kjent inngått før jul og den omfatter alle Edda medias virksomheter, blant annet 36 lokalaviser og 23 lokale nettaviser.

A-pressen har fra før av 50 lokal- og regionaviser, med tilhørende nettaviser, trykkeri, lokal-TV og – radio. Saken behandles for tiden i medietilsynet.

Utgjør avtalen/oppkjøpet en trussel mot mediemangfoldet og demokratiet?

Mitt inntrykk som journalist, tillitsvalgt og leser av A-pressens aviser, gir meg en opplevelse av at A-pressen fortsatt inngår i en sosialdemokratisk virkelighetsforståelse med Arbeiderpartiets politikk som det førende. LO er jo fortsatt en av eierne. Arbeiderpartiet var det tidligere.

Ledere sendes ut hver dag fra ANB (A-pressen er eier) til ca. 40 A-presse-aviser som abonnerer på denne tjenesten. Det vil si at disse lederne kan leses av hundretusenvis av lesere hver dag. Jeg har for egen del de siste årene spesielt merket meg at lederskribentene når det gjelder utenrikspolitikk følger NATO og UD omtrent slavisk, som i tilfelle med Afghanistan-krigen.

Når det gjelder innenrikspolitikken er mye lagt opp til Arbeiderpartiets syn, slik jeg kan vurdere det. Flere ganger oppleves det som om det er Jens Stoltenberg som skriver lederne (noe han selvsagt ikke gjør, men det kan ikke være mange ganger han har satt kafeen i vrangstrupen på grunn av ANBs ledere).

For moro skyld gikk jeg gjennom alle ledere fra ANB i januar dette året som ble trykket i Telemarksavisa (TA). Essensen er gjengitt i egen faktaramme. 26 ledere er her, bare én er lokal.

Etter mitt syn ligger disse lederne innenfor det Arbeiderpartiet står for politisk.

Det kan tenkes at det er riktig at det er der A-pressen skal ligge når det gjelder synspunkter i og med tradisjon, formålsparagrafer i avisene og at LO er en av eierne.

Men på den annen side må det være en utfordring at 50 aviser mener mye av det samme og at 36 andre aviser i tillegg kan komme til å mene mye av det samme. Dette er neppe en berikelse av demokratiet. Dette kan ikke bety at vi får mer opposisjon til det de styrende. Jeg kan heller ikke se at pressens rolle som den fjerde statsmakt blir styrket av en sammenslåing mellom A-pressen og Edda-avisene – slik mønsteret har vært til nå.

En kan spørre seg om dette servile mønsteret på lederplass ovenfor de styrende – og som samfunnsaktører – kan slå ut også på det redaksjonelle plan – som gravesaker i forbindelse med regjeringens politikk, inkludert u-hjelp, overvåking eller sykehusnedleggelse. Hvordan blir det i fylker og kommuner hvor Arbeiderpartiet sitter med ordføreren?

Jeg synes det er rart at ikke de andre partiene her til lands reiser en debatt om dette – eller at journalistene klarere gir uttrykk for bekymring.

Det kan hende at alt er i sin skjønneste orden, men som journalist, leser og samfunnsborger er jeg usikker på hvor A-pressen går. Men tar jeg utgangspunkt i lederne januar 2012, er saken klar: A-pressen via ANB vil være et underbruk av Arbeiderpartiet.

Dan Hagen, journalist og medlem at klubbstyret i TA og landsstyret i Arbeiderbevegelsens presseforbund.