President Vladimir Putin fotografert 21. april i år.
Foto: Mikhail Klimentyev / Sputnik / AP / NTB
Debatt:
Derfor spekulerer vi i Putins helse
Kjendislege Wasim Zahid bommer når han langer ut mot pressen for å gjøre jobben sin.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert hos ABC Nyheter, gjengitt med tillatelse.
«Jeg er jo nysgjerrig som alle andre. I tillegg er jeg helsearbeider, så jeg måtte bare klikke meg inn på den nyheten der. Det burde jeg aldri ha gjort, fordi dette her er ikke bra journalistikk i det hele tatt».
Lege Wasim Zahid var på egen Youtube-kanal denne uka denne uka opprørt etter å ha lest VGs spekulasjonssak om Russlands president Vladimir Putins helse.
«Jeg tar det opp fordi jeg reagerer på at artikkelen ikke har noen substans. Egentlig er den ikke noe annet enn sitater plukket fra sosiale medier, uten noen diskusjon eller analyse », utdypet han overfor Journalisten.
«Fjerndiagnostikk av offentlige mennesker er i seg selv en uting. I tillegg er det folk som ikke har helsefaglig bakgrunn som stiller diagnosene», sier fortsetter Zahid, før han gjør det klart at han er prinsipiell motstander av hele øvelsen.
VGs artikkel hadde bakgrunn i Vladimir Putins (69) møte med forsvarsminister Sergej Sjojgu (66) torsdag 21. april, der presidenten holdt et intenst tak i det bordet gjennom hele møtet.
Flere mente han gjorde det for å skjule skjelvinger; at han kan være rammet av Parkinson.
«Jeg skrev at Vladimir Putin har Parkinsons sykdom og her ser dere at han griper bordet så hans skjelvende hender ikke er synlige – men han kan ikke hindre beinet fra å bevege seg», siterte VG den engelske bloggeren og tidligere politikeren, Louise Mensch.
Vladimir Putin er ingen tilfeldig programleder eller realitystjerne.
VGs sak referer ikke til noen helsefaglige kilder, og det er lett å gi Wasim Zahid rett i at det er en betydelig svakhet med artikkelen. VG siterer, foruten Mensch, kun journalister og en økonomiprofessor.
Men Wasim bommer når han inntar en prinsipiell holdning til fjerndiagnostisering i media. Den må være så presis og faglig som mulig, men mediene hadde ikke gjort jobben sin om vi lot være å dekke helse og sinnstilstand hos verdens for øyeblikket aller farligste mann. Tegn til svakhet eller sykdom er helt vesentlige observasjoner for å søke å forstå og forutse nyhetsbildet i den mest prekære situasjonen Europa og verden har vært i siden 1945.
For Vladimir Putin er ingen tilfeldig programleder eller realitystjerne. Putins helse påvirker hele verden, og vi får ingen troverdig informasjon fra Kreml. Fjerndiagnostikk er i denne situasjonen legitim og viktig journalistikk – selv om det ikke på noe vis er noen eksakt vitenskap, det skal vi være nøye med å presisere.
Og så er det selvsagt viktig, som med alt som ikke er prinsipielt besluttet, at media ikke lar det skli ut, slik vi har sett litt av med hensyn til omtale av private forhold. Særlig kjendispressen, og mer i land som Storbritannia enn her hjemme, har man utvidet argumentasjonen for slik omtale – at maktpersoners private forhold er av allmenn interesse – til også å skulle omfatte kjendiser, ettersom de sitter på uformell påvirkningskraft. Det holder selvsagt ikke helt inn.
Media må være svært nøye med hvorfor og hvordan og på hvem vi driver nærgående og spekulerende journalistikk. Strenge vesentlighetskriterier må ligge til grunn.
Diskusjonen rundt fjerndiagnostikk i media er ikke ny. Under 22. juli-rettssaken i 2012 var det langt flere enn de rettssakkyndige som fikk komme til i media med sitt syn på hva som var galt med terroristen.
Senere har både USAs tidligere president Donald Trump og nåværende president Joe Bidens fysiske og, særlig, mentale helse vært spekulert mye i.
Det handler mye om hvordan man gjør det, mener den kjente psykologspesialist Pål Grøndahl.
«Jeg er prinsipielt enig i at vi fagfolk skal være forsiktig med hva vi uttaler oss om, og hvordan vi uttaler oss, og jeg er veldig skeptisk når det gjelder å komme med spesifikke diagnoser på en person man ikke har møtt. Jeg er ikke fan av det, men jeg mener vi kan beskrive atferd og advare om slik eventuell skadelig atferd», sier han til ABC Nyheter.
Det finnes mennesker og situasjoner hvor det er legitimt å spekulere i helsetilstand. Presseetikk og legeetikk er ikke det samme.
Grøndahl brøt likevel selv sin egen regel i forbindelse med Kongresstormingen i USA 6. januar i fjor.
«Det jeg ser er en avgående (?) president som er ekstremt selvsentrert, arrogant, løgnaktig og manipulativ. Han eier ikke skrupler eller anger for noen av sine handlinger og fremstår som uempatisk med svak impulskontroll », skrev Grøndahl på sin Facebook-side, gjengitt av Psykologisk.no.
Grøndahl trakk også linjer mellom Trumps atferd og diagnosen ondartet narsissisme, og står fortsatt for dette i dag.
Begrunnelsen:
«Jeg synes det var farlig hvordan han opptrådte og følte det var et ansvar å si fra om at denne typen antisosial atferd strekker seg mot denne og denne personlighetsforstyrrelsen».
Nettopp.
Det finnes mennesker og situasjoner hvor det er legitimt å spekulere i helsetilstand. Presseetikk og legeetikk er ikke det samme. Det er her Wasim Zahid kortslutter.
Det er også et paradoks at kjendislegen i sin kritikk av VGs Putin-artikkel også kritiserer avisen for ikke å anvende helsefaglige kilder. Ikke fordi kritikken ikke er legitim, det er den. Og helsefaglige kilder finnes, ABC Nyheter brukte flere i vår sak om samme tema sist uke. I den forbindelse spurte vi også Zahid om å bidra. Det ønsket han ikke.
Det finnes ikke noe punkt i Vær varsom-plakaten som spesielt omhandler fjerndiagnostikk. Det behøver vi nok heller ikke.
Men vi behøver en presse som har et årvåkent og kritisk blikk på alt som kan være med på å avgjøre hvordan det går med den verden vi lever i. I det rommet plasserer Vladimir Putins fysiske og mentale helse seg. Det synes åpenbart. Vi skal gjøre journalistikk på dette. Og journalistikken blir best om dyktige fagpersoner tør å uttale seg.
