– Å høre fra én person at et lite råd jeg ga reddet livet hennes, det er betaling nok, sier den egyptiske journalisten Abeer Saady. Foto: Kristine Lindebø
– Å høre fra én person at et lite råd jeg ga reddet livet hennes, det er betaling nok, sier den egyptiske journalisten Abeer Saady. Foto: Kristine Lindebø

Da hun ble krigsreporter var nesten alle kollegaene menn. Nå kurser hun kvinnelige journalister i sikkerhet

– Kvinner er ekstra utsatte, sier Abeer Saady.

Publisert Sist oppdatert

«Ikke behandle dem som kvinner. De er journalister. Vi trenger dem».

Disse ordene overhørte journalist og krigsreporter Abeer Saady av en soldat i Libyas hovedstad Tripoli i 2011, der hun dekket den pågående revolusjonen. Rebeller hadde inntatt byen, og de to største hotellene var fullbooket av mannlige, vestlige journalister. Tilslutt fikk Saady og en gresk, kvinnelig kollega bo på et hotell som var kontrollert av rebellene, da de forstod at de to journalistene ville dekke konflikten fra begge sider.

– Bare utenlandske journalister blir behandlet slik. De lokale kvinnelige journalistene vil alltid bare bli sett på som kvinner, sier Saady til Journalisten.

– Det er her noe av problemet ligger. Mannlige journalister gjør bare jobben sin, de trenger ikke å bevise noe, mens kvinner må gjøre en ekstra innsats. De er også ekstra utsatte.

Vi møter Abeer Saady på universitetet Oslomet i Oslo. Hun er i Norge for å holde sikkerhetskurs for kvinnelige journalister, i regi av The International Association of Women in Radio and Television (IAWRT), der hun også er visepresident.

Å høre fra én person at et lite råd jeg ga reddet livet hennes, det er betaling nok.

Abeer Saady

Oppdrag for oppdrag

Saady reiser verden rundt og holder slike kurs. Til Oslo kom hun rett fra Tunisia, før det igjen var hun i Irak og før det i Uganda. Journalisten har 28 år bak seg med rapportering fra krigs- og konfliktområder, blant annet fra Bosnia, Syria, Jemen, Irak og Afghanistan, og har fått Reportere uten grensers utmerkelse som «informasjonshelt» for sitt arbeid med å støtte journalister i konfliktområder.

– Da jeg begynte var det nesten ingen kvinnelige krigsreportere. Jeg planla det aldri, det bare ble sånn – oppdrag etter oppdrag, sier Saady, som stort sett har jobbet som frilanser.

– Jeg har blitt veldig berørt av menneskene jeg har møtt. Jeg ville være der for dem, være stemmen deres. Det er jo det journalistikk tradisjonelt er: en stemme for de stemmeløse.

Den engasjerte journalisten og kursholderen er særlig opptatt av å gjøre lokale kvinner i utsatte områder i stand til å rapportere, fordi hun mener hun selv eller andre aldri vil kunne gjøre det fullgodt når de reiser ut igjen.

– Vi kan alle fortelle historier, men med all respekt for dyktige, internasjonale reportere kan ingen gjøre det så godt som de lokale journalistene. De kjenner området best, alt de trenger er verktøyene.

Flere farer enn for menn

Derfor holder hun mange sikkerhetskurs i året – de fleste helt gratis for IAWRT.

– Å høre fra én person at et lite råd jeg ga reddet livet hennes, det er betaling nok. Jeg gjør dette fordi jeg tror på å gjøre kvinnelige journalister mindre sårbare, og mindre utsatte for angrep. Det er viktig, sier Saady.

I krig og konflikt er voldtekt brukt som våpen, og kan også ramme journalister, forteller hun, det samme gjelder andre typer kjønnsbasert vold. I tillegg til å passe på alt det samme som sine mannlige kollegaer i en konfliktsone, bør kvinnene for eksempel også være forsiktige når de går på toalettet og passe på hvor de sover.

Men når Saady snakker om angrep, er det ikke bare fysisk vold hun mener.

– Trakassering er veldig vanlig i konfliktområder, og unnskyld at jeg må si det, men ofte kommer trakasseringen fra kollegaer, sier Saady, som er vant til å jobbe i miljøer som er dominert av menn.

– Verbale angrep kan bidra til å umenneskeliggjøre deg. De kan virke høflige, som «hey pretty», men husk at du ikke er ditt kjønn. Du er et menneske og en journalist.

Men hun mener kvinnelige journalister er verdifulle, fordi de legger merke til andre ting enn sine mannlige kollegaer. De får også ofte tilgang til andre kilder, som kvinner som har mistet sine barn, eller har vært utsatt for overgrep.

Så hva bør journalister tenke på når de skal inn i et konfliktområde? Abeer Saady trekker fram tre hovedtips.

Trakassering er veldig vanlig i konfliktområder, og unnskyld at jeg må si det, men ofte kommer trakasseringen fra kollegaer.

Abeer Saady

ÉN: Tilpass profilen din

«Profile management» er historien om hvem du er, tilpasset det området du reiser til, og i noen tilfeller den saken du jobber med. Det handler om sammensetningen av blant annet navn, hvor du kommer fra, etnisitet, trosretning, politisk overbevisning, alder, legning, språk, kroppsspråk, følelser, hvem du er sammen med, og andre ting.

Du skal ikke lyge, men du bør gli så mye inn i mengden som mulig, mener Saady. Du trenger heller ikke fortelle hele sannheten alltid, mener hun, men må vite hvem du er og hva som gjør deg mer sårbar.

– Det handler for eksempel om å dekke til håret i land der det er vanlig, særlig hvis du er en blond kvinne. Du har ikke lyst til å tiltrekke deg for mye oppmerksomhet.

Her i Norge har hun ingen ring på fingeren, men Saady har en giftering hun bruker når det trengs. Det mener hun er en slags beskyttelse, og er et godt råd til alle kvinnelige journalister.

– Jeg går med giftering selv om jeg ikke er gift. Det kan være lurt, for da er jeg mindre utsatt for seksuell trakassering.

Ringen kan også hjelpe om en kvinne er frykter å bli voldtatt.

– Hvis du er i ferd med å oppleve det, si at du er gift eller snakk om barna dine. Hvis de kan umenneskeliggjøre en person kan de finne på det verst tenkelige, sier Saady.

«Profile management» kan også handle om å snakke på en spesiell måte eller tilpasse seg omgivelsene på andre måter, eller å trekke frem deler av sannheten.

I noen tilfeller vil du unngå at for mange skal vite at du er journalist, særlig når det kan være farlig for journalister å være der. Da mener Saady du må kunne si du er student, om du også er det, eller at du er researcher, som du jo også er.

TO: Skaff oversikt

Det er lurt å gjøre deg kjent med geografien i området du skal til, og med bestemte steder, forteller Saady. Hun tar en rundtur i Google Maps før hun skal til et sted, for å planlegge hvor hun bør bevege seg. Det gjelder særlig områder hvor store folkemengder kommer til å samle seg.

– Vit hvor utgangen er, sier Saady, og minner om å alltid holde seg i utkanten av en folkemengde, aldri midt inni.

– Du vet aldri når folk kan bli voldelige. Ofte har de vært ute i sola hele dagen.

Hun oppfordrer til alltid å stille disse spørsmålene på forhånd:

  • Hva kan være risikoene her?
  • Hvordan kan de skje?
  • Når kan de skje?
  • Hvor kan de skje?
  • Hvilke ulike personer kommer til å samle seg?
  • Hvem kan være angripere?
  • Hva hvis...?

TRE: Elektronisk hygiene

– Du er i fare om ingen vet hvor du er, men alle må heller ikke få vite hvor du er, sier Saady.

Hun anbefaler å sende detaljerte oppdateringer til én person, for eksempel sjefen eller en kollega, om hvor du er, hvor du drar, registreringsnummeret på taxien, og hvilke bygninger du går inn i. Hvis det skulle skje noe, vet i hvert fall denne personen hvor du sist befant deg.

Samtidig bør du være nøye med din «elektroniske hygiene», og ikke la opplysninger havne feil. Sikre telefonen din og viktige apper du har på den, med innlogging og totrinns-verifisering, om du kan. Helst bør du ta med en ikke-smart mobiltelefon, tipser Saady.

– Ikke oppdater sosiale medier med hvor du er og hva du gjør. Det kan sette deg i fare om disse opplysningene kommer i hendene på feil personer.

Powered by Labrador CMS