Debatt:
Sakspapirene i Baneheia-saken. Bildet er fra ankesaken i 2002.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix
Baneheia-dekningen og krokodilletårer
Å vente på kommisjonens avgjørelse, uten å lage sirkus, er det minste man kan gjøre for ofrene.
Tidligere innlegg i denne debatten om Baneheia-dekningen:
Jeg viser til Espen Skolands innlegg av 27.03.20 om Baneheia-saken.
Jeg har fulgt Ada sin ferd etter drapene og kan slå fast en ting. Det er ingen grunn til å bruke Ada som unnskyldning for ikke å ta en relevant debatt.
Viggo Kristiansen er dømt. Hans krav om gjenopptakelse avvist seks ganger.
At mediene kritiserer påtalemyndighetens valg om å følge spillereglene ved å avvente å uttale seg før Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse foreligger, er i beste fall kunnskapsløst.
Påtalemyndighetens synspunkter fremkommer gjennom den rettskraftige dom. Ut over det skal ikke påtalemyndigheten ha noen plass i medienes sirkus. Hvis Skoland og kolleger ikke har forstått det, bør de snarest kurse seg. Et tips: les Rundskriv 2/2017 fra Riksadvokaten. Å bruke påtalemyndigheten som alibi for en ubalansert fremstilling bør det ikke være behov for.
Påtalemyndighetens synspunkter fremkommer gjennom den rettskraftige dom. Ut over det skal ikke påtalemyndigheten ha noen plass i medienes sirkus.
Å lese dommer er krevende, særlig hvis man har justismord-brillene på.
Hvis påtalemyndigheten skulle forhåndsprosedere før avgjørelse ville vi fått ville tilstander i rettspleien. Hva med habilitet, saklighet, kontradiksjon etc.? Er det for få klovner i manesjen som det er ? Hvordan ser mediene for seg at påtalemyndighetene skal operere? Skal man ansette journalister som medierådgivere? Skal påtalemyndigheten ha egen Youtube-, Facebook-, Twitter-kanal de kan sende brøker av helheten på? Hvem skal redigere? Hva med direktesendt åsted med ekspertkommentatorer? Fast plass i Åsted Norge?
Det eneste mediene behøver å gjøre er å avvente kommisjonens avgjørelse. At det ikke gir klikk eller penger er saken uvedkommende. At de ikke kan vente er medienes dilemma og utfordring.
Hva angår dekningen av saken, er den, som Baneheia-podkasten, ensidig, ubalansert og skandalepreget. Hverken podkast eller øvrig dekning problematiserer medienes behandling av saken. Skoland pynter seg med fjær, men svarer ikke Ada.
Hvorfor har ikke journalistene evaluert tidligere avgjørelser i kommisjonen, og sett at disse er bygget på påstander og slett arbeide? Er det tilfeldig at samtlige er avvist? Er det en mulig vinkel at dommen er riktig, og at medie-drevet er motivert av annet enn sakens faktum? Har mediene evaluert egen dekning av de foregående klager til Gjenopptakelseskommisjonen? Har man en plan for et nytt avslag? Er dekningen av saken dimensjonert for den muligheten, hensyntatt den prisen ofrene betaler?
Hvorfor har ikke journalistene evaluert tidligere avgjørelser i kommisjonen, og sett at disse er bygget på påstander og slett arbeide?
Hvorfor har ikke journalistene sjekket den nye begjæringens innhold mot dommen? Kan det hende at denne er like grunnløs som de foregående? Kan det hende at advokat Sigurd Klomsæt sine begjæringer nesten var uten innhold og konsistens? Er det en mulig vinkling? Er det greit at advokat Arvid Sjødin gjør jobben sin til et korstog, og mister sin objektivitet?
Til sammenligning kan man nevne Sjødins avdøde kollega advokat Harald Stabell. Treholts «kronvitne» i Sverige ble etter mitt syn hauset opp. Advokat Stabell og mediene ble aldri holdt ansvarlig for slett arbeide. Ingen spurte, ingen undersøkte. Samfunnet ble belemret med en grunnløs debatt om Treholts mulige uskyld, til tross for at dommen mot ham er bygget på hans egen erkjennelse, en tilståelsesdom. Har mediene tatt et oppgjør med seg selv i den saken? De gjorde mulig forføring av publikum og holdt mikrofonen ukritisk.
Gjorde pressen jobben sin i Baneheia-saken og opptrådte anstendig, ville sensasjonen blekne og de etterlatte få fred.
Gjorde pressen jobben sin i Baneheia-saken og opptrådte anstendig, ville sensasjonen blekne og de etterlatte få fred. Å vente på kommisjonens avgjørelse, uten å lage sirkus, er det minste man kan gjøre for ofrene, og en offentlighet, som til en viss grad tror på pressen.
Ada trenger ikke vern, hun er sterkt. Mediene trenger innsikt og forståelse for den makt de håndterer, verdien av kunnskap, problemet med rykter og antakelser, og virkningen av mediekjør.
Skoland: Gi saken den oppmerksomhet den fortjener ,og opptre slik du selv ville blitt behandlet som etterlatt. Oppskriften finner du i diverse etiske plakater, herunder Vær varsom-plakaten og ditt presseetiske skjønn. Om andre slår mynt på tragedien, trenger ikke du å gjøre det. Det usagte kan være mer effektivt enn støy.
Krokodilletårer for et ønsket show fortjener ikke noe forsvar.
