Debatt:
Kristiansand byrett i 2001: Sorenskriver Jørn Ree leser dommen mot Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen.
Arkivfoto: Heiko Junge / NTB scanpix
Retorisk sirkus om Baneheia-saken
Svarer advokat Anders Folkman.
Tidligere innlegg i denne debatten om Baneheia-dekningen:
Det er ikke lett å henge med på alle spørsmålene advokat Anders Folkman stiller i sin kritikk av dokumentaren vi lager om Baneheia-saken – og mitt svar til Ada Sofie Austegard på Journalisten fredag 27. mars. Men noen av spørsmålene er betimelige. Jeg tillater meg derfor å svare på det jeg tolker som kjernen i kritikken.
1. Folkman insinuerer at vi gjemmer oss bak påtalemyndigheten som alibi for en ubalansert fremstilling av Baneheia-dommen.
Det gjør vi naturligvis ikke. Skulle enkelte aktører motsette seg deltagelse, har vi fortsatt et ansvar for at deres syn – så langt det lar seg gjøre – kommer til uttrykk i serien. Vi mener at Baneheia-saken har godt av at fleste mulig synspunkter og perspektiver kommer frem, spesielt de som har vært fraværende til nå.
2. Folkman skriver at «Påtalemyndighetens synspunkter fremkommer gjennom den rettskraftige dom. Ut over det skal ikke påtalemyndigheten ha noen plass i medienes sirkus.»
Han oppfordrer oss til å lese riksadvokatens Rundskriv 2/2017. Det har vi gjort. Det samsvarer med medieføringene til riksadvokaten.no. Der står det at «Medienes informasjonsbehov skal respekteres og statsadvokatene oppfordres til å vise en åpen og imøtekommende holdning til mediene».
Det heter også at «media [kan] opplyses for å medvirke til saklig omtale […], korrigere uriktigheter […] skape nødvendig balanse i omtale». Og i rundskrivet det vises til, heter det at «Påtalemyndighetens medarbeidere skal bidra til å ivareta allmennhetens behov for saklig informasjon om straffesaker […].
3. Folkman skriver også at «Hvis påtalemyndigheten skulle forhåndsprosedere før avgjørelse ville vi fått ville tilstander i rettspleien».
Det kan vært greit å minne Folkman på at nettopp forhåndsprosedering i media er et av punktene i kritikken av politiets arbeid i Baneheia-saken. Dette er også noe vi vil undersøke i vår dokumentarserie.
4. Folkman er kritisk til at vi ikke venter med å sende dokumentaren til Gjenopptakelseskommisjonen har avgjort om man skal undersøke Baneheia-saken på ny.
Det er en betimelig refleksjon, og noe også vi og redaksjonen har reflektert rundt. Vår vurdering er at det er flere aspekter ved etterforskningen og rettsprosessen i Baneheia-saken som er interessante, og som har interesse for offentligheten, uavhengig av hva Gjenopptakelseskommisjonen faller ned på.
Blant annet mener vi at det er aspekter ved informasjonen som kom frem i rettssaken, og føringer som ble lagt under avhør og etterforskningen som bør belyses. Det er mye som er endret i politiets arbeidsmetoder de siste 20 årene. Disse endringene har forandret oppfatningen av arbeidet i flere store straffesaker. Å ettergå dommer, også rettskraftige, er et viktig ansvarsområde (og en viktig rolle) for mediene i rettsstaten.
5. Folkman skriver avslutningsvis at «Mediene trenger innsikt og forståelse for den makt de håndterer, verdien av kunnskap, problemet med rykter og antakelser, og virkningen av mediekjør».
Jeg kan forsikre Folkman om at det nettopp er verdien av kunnskap som er vår motivasjon når vi lager denne dokumentarserien. Det er også derfor vi søker deltagelse fra blant annet påtalemyndighetene. Debatten om dommen er etter hvert blitt svært polarisert, og det er et viktig mål for oss nettopp å bidra til å klargjøre hva som er fakta i saken, og hva som er antakelser eller misforståelser som har bygget seg opp over tid.
Vi har stor forståelse og respekt for at omtale av Baneheia-saken kan være belastende for pårørende. Vi mener altså likevel at det både er riktig og viktig å belyse saken – og pressen rolle i denne – uavhengig av hva Gjenopptakelseskommisjonen faller ned på.
