Afghanistan-kompetansen har forvitret i norske redaksjoner

• Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Uten større tilstedeværelse på bakken i konfliktområder er norske journalister for avhengige av sekundærkilder med egne agendaer.

I enhver krig og konflikt pågår det en kamp om virkelighetsbildet og om begrunnelsen for krigshandlingene på bakken. Siden 11. september 2001 har vi fått høre om frigjøringen av Afghanistan fra Taliban, om at Osama bin Laden og arnestedet for terror skal utslettes, vi har fått høre at vi bomber for kvinners rettigheter og at tusener av vestlige soldater skal gjeninnføre demokrati i Afghanistan.

Den siste uka har vi blitt fortalt at Talibans overtakelse kom brått og overraskende. Stemmer alt dette?

Storbritannia, Sovjetunionen, Mujahedin og Taliban. USA, NATO og Norge. En hel verden har engasjert seg i regionen, tusener drept. Afghanistans plassering i regionen har gitt landet en strategisk viktig rolle, som stormaktene alltid har kjempet om. Enorme ressurser har blitt brukt på militær dominans i landet. Stormaktene besitter store mengder informasjon og kompetanse om dette landet på grensen mellom Sentral-Asia og Sør-Asia.

– Den kalde krigen var fortsatt varm i Afghanistan lenge etter at den kjølnet i resten av verden, forteller Kristian Berg Harpviken, forsker ved PRIO, Fredsforskningsinstituttet i Oslo.

– Landet har dominert verdensbildet gjennom flere tiår.

Siden 11. september 2001 har vestlige og norske medier dekket kampen mot terror. Derimot har dekningen av kampen for Afghanistan fått mindre oppmerksomhet.

Militære PR- og kommunikasjonsstaber besitter svært mange ansatte som har som jobb å formidle hvorfor soldatene er på bakken, hvorfor hendelser og krigshandlinger utspiller seg som de gjør. På det meste var 150.000 utenlandske soldater utplassert i Afghanistan. Milliarder av dollar har blitt benyttet på militært utstyr - og på kommunikasjonsbyråer og -strategier.

Gjennom nær 20 år har vi blitt fortalt av profesjonelle militære kommunikasjonsrådgivere hva som har pågått i Afghanistan etter 9/11. Dette er ikke uavhengige eksperter, men aktører som er ansatte for å gjøre en militær jobb overfor sivilsamfunnet. Ulike typer militært ansatte PR-rådgivere og kommunikasjonsansatte har som sin jobb å sikre et bestemt narrativ.

Uavhengige medier har som jobb å stille spørsmål om hvorfor. Vi har som jobb å utfordre både politikere, militære og akademikere. Vår jobb er å avsløre ståsted, tilhørighet og avhengigheter, når det gjelder både budskap og avsender.

Et overraskende fall?

Mange har sagt at de regnet med at Kabul ville falle, men ikke så raskt. Hvordan kunne det ha seg at Talibans overtakelse av Afghanistan kom som et sjokk på oss? Eller gjorde det kanskje ikke det.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har uttalt at den afghanske kollapsen og Talibans overtakelse skjedde langt kjappere enn antatt. At verdens mektigste militærallianse sitter på så mager kunnskap om det landet de har sendt tusenvis av soldater til gjennom nær 20 år, er ikke til å tro.

Hvordan kunne så mange holde så lenge på forestillingen om at den afghanske regjeringen og de afghanske styrkene ville klare å holde Taliban ute?

Den afghanske regjeringen, statsapparatet og de afghanske styrkene var svake. Korrupsjon var utbredt, og statsapparatet var uten kapasitet til å stå imot. Dette var velkjent overfor amerikanske politikere, som kvartalsvis har blitt holdt oppdatert gjennom SIGAR - Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction - en spesialoppnevnt gruppe inspektører som har hatt som jobb å informere USAs kongress oppdatert om situasjonen i Afghanistan, opprettet i 2008.

Som også journalistikkprofessor Elisabeth Eide skriver i Vårt Land denne uka: SIGAR-rapporten som kom i 2018 - med lange sammendrag gjengitt i Washington Post - avslørte at mye av det offisielle USA fortalte om krigsinnsatsen var basert på løgn. Rapporten fikk nesten ingen omtale i norske medier, ifølge Eide.

NATO-generalsekretærens overraskelse står derfor i kontrast til den informasjon som var offentlig kjent via USAs eget kontrollorgan. Hvorfor ble det så ikke stilt flere kritiske spørsmål til myndighetene i USA og Norge underveis?

For ordens skyld, også Harpviken presiserer når jeg snakker med ham:

– Hverken forskere og Afghanistan-kjennere kunne forutse presis hvor kjapt Talibans overtakelse faktisk kunne gå, selv om kunnskapen om den svake afghanske regjeringen var velkjent.

Utfordre narrativet

Det er vår jobb som journalister å utfordre narrativet som leveres, vi må stille kritiske spørsmål, grave og nyansere bildet som gis. Til dette kreves kompetanse og tilstedeværelse på bakken over tid - og redaksjoner som prioriterer akkurat dette.

– Etter NATO-nedtrekket i 2014 har kompetansen om Afghanistan forvitret fra norske redaksjoner, av ulike årsaker, sier Harpviken.

Det krever ressurser å holde folk på bakken, det krever kompetanse i redaksjoner og det krever prioriteringer, ikke minst fra store medieorganisasjonene.

Anders Sømme Hammer er fortsatt den siste norske journalisten med fast base i Afghanistan. Og han var bosatt der som frilansjournalist, uten noe fast støtteapparat. Han flyttet hjem i 2014.

Det er selvfølgelig et ikke uvesentlig sikkerhetsaspekt i dette regnestykket. Å sikre trygghet for journalister på bakken er kostbart over tid. Det kommer til et punkt hvor det ikke kan forsvares å ha korrespondenter utplassert.

Vi sørger fortsatt over Dagbladet-journalisten Carsten Thomassen som ble drept i et angrep på Kabul Serena Hotell, 14. januar 2008.

Med kun hjemlige journalister som dekker situasjonen, så er sekundærkilder eneste mulighet. Da hjelper det å ha gode kontakter her hjemme, i akademia eller i bistandsorganisasjoner. Kan hende hjelper det også å ha gode kontakter i militæret og Forsvarsdepartementet. Hverken militært ansatte, byråkrater, politikere eller NGO-er er uavhengige kilder som tilbyr én objektiv sannhet.

Lokale journalister eller journalister bosatt lokalt, med et eget lokalt nettverk, vil nødvendigvis kunne komme tettere på førstehåndskilder og gi oss en bedre og mer korrekt beskrivelse av nåværende virkelighetsbilde.

Journalister lokalt vil lettere kunne unngå et vestlig narrativ, lenger unna de politikere som har tatt avgjørelse om å sende soldater dit.

Dette er grunnleggende kildemetode for globalt orientert journalistikk, ikke minst i krig og konfliktområder. Global journalistikk står opp mot den klassiske utenriksjournalistikken ved å hevde at man må ta perspektivet til de berørte; journalister må etterstrebe tilstedeværelse og lokale førstehåndskilder.

Torunn Wimpelmann skriver i Morgenbladet denne uka at «den amerikanskledede invasjonen av Afghanistan i 2001 ble rettferdiggjort som en krig for å redde landets kvinner».

Dette er en del av det narrativet som NATO og USA prøvde å selge inn i vesten for å gjøre det spiselig å plassere 150.000 soldater på bakken.

Det er vår jobb som journalister å nyansere eller avsløre narrativet som tilbys.

Kvinner i afghanske medier

Når det gjelder kvinners deltakelse i samfunnet, også i mediene i Afghanistan, så tok det tid, men samfunnet har sett endringer.

De senere årene har en stadig større andel kvinner får utdanning, stadig flere kvinner deltar i politikken. Og i mediene har kvinnelige journalister også tatt sin plass.

– Det har vært et ganske fritt og åpent rom for mediene i Afghanistan de siste to tiårene, forteller Harpviken.

– Frie medier er noe som er relativt nytt i afghansk historie. Det har de senere årene vært rom for ytringer, og det har skjedd en oppblomstring av uavhengige medier i Afghanistan.

– Kvaliteten har vært varierende, men det finnes profesjonelle medier med høy kvalitet i Afghanistan.

Tolo News er en av de større uavhengige mediekanalene som opererer i Afghanistan. En Taliban-representant besøkte denne uka TV-kanalen kort etter at de inntok Kabul og lot seg intervjue på TV av en kvinnelig journalist.

Saad Mohseni, grunnlegger av Tolo News, uttaler på Twitter at de har skrevet historie ved at den kvinnelige journalisten Beheshta Arghand den 17. august intervjuet Taliban-representant Abdul Haq Hammad på TV:

Den afghanske mediegründeren setter sin lit til afghanske kvinner. I en kronikk publisert i Washington Post denne uka, skriver han: «Vi ser allerede unge afghanske kvinner som demonstrerer i Kabul, står opp for sine rettigheter, uberørte av væpnede Taliban-krigere og viser motet som manglet hos våre politiske ledere.»

Taliban har uttalt at de ønsker at mediene i landet skal fortsette å sende og rapportere.

– Selv på statlig TV - på ATV - har Taliban latt seg intervjue av kvinnelige journalister, sier Harpviken.

– Det er oppsiktsvekkende det vi har sett i afghanske medier denne uka. Dette er scener ingen hadde forventet, og vi kan ikke ta det for gitt at dette fortsetter.

For også Taliban har sin stab av kommunikasjonsansatte som på heltid legger kommunikasjonsstrategier for å selge inn Talibans narrativ.

Det er en vanskelig jobb for verdens journalister å dekode og demontere de mange narrativene som tegnes opp foran oss nå.

Fakta om Afghanistan

• På 1800-tallet slåss britene om kontroll over Afghanistan, men led store nederlag. Det britiske imperiet trakk seg ut i 1919, og landet ble et selvstendig monarki. Statskuppet i 1973 førte landet på ut i borgerkrig.
• I 1979 invaderte Sovjetunionen landet for å støtte kommunistpartiet som tok makten i 1978. Sovjet trakk seg ut av Afghanistan i 1989.
• I 1996 rykket Taliban inn i Kabul første gang, da etter flere år med borgerkrig.
• Etter angrepet på New York den 11. september innledet USA Operasjon Enduring Freedom i Afghanistan oktober samme år. Med fullmakt fra FNs sikkerhetsråd bidro en rekke NATO-land, inkludert Norge, med militært personell og utstyr. Norge sendte de første soldatene i desember 2001.
• På det meste var det 150.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Om lag 9.000 norske soldater har tjenestegjort i landet. 170.000 mennesker har mistet livet i konflikten siden 2001.

LES OGSÅ:

Bekymret for journalister i Afghanistan: – De som offentlig har kritisert Taliban er i livsfare nå