Pressen som informasjonskonsulent

Da Harald Stanghelle ble felt i PFU rykket venner og kolleger til unnsetning. Med språket som kollektivt skjold.

«Forvirret avgjørelse» «Felt på feil punkt» «Problematisk». Listen over karakteristikker er lang. Det er ikke måte på hvor mange vendinger som brukes for å illustrere hvor overrasket vi er over kjennelsen. Raskere enn noen rakk å faktisk lese den, gikk en rekke profilerte journalister ut med knallhard kritikk. Nesten før nettavisene rakk å publisere nyheten ble kjennelsen klubbet ned. Greit nok, for kritisk debatt er flott. Det var formen på den som var mest uheldig.

Du skal ikke bare tale slik at du blir forstått, men slik at ingen kan misforstå deg. Det er et gammelt, romersk råd for god kommunikasjon. Normalt er det ingen i dagspresse og tabloide medier som bryter med slik tankegang.

Men fra og med de første tekniske utspillene om kjennelsen, var debatten hendig degradert til internt stoff. Vi kommer til å se mange spennende ordskifter journalister og redaktører imellom, gjerne på arrangementer i regi av journalist- eller redaktør-foreninger landet rundt. Substansen gikk dog tapt i teknikk, og da tror jeg vi lyktes med å drepe interessen blant dem vi ofte kaller folk flest.

Det hele fremsto raskt som en byråkratisk-teknisk spin-øvelse hentet fra direktoratet for tåkelegging. Summen av paragrafer, begreper og om-og-men gjorde reaksjonene til en eneste stor kampanje egnet kun til én ting: å beskytte Stanghelle. Villet eller ei er uten relevans. Debatten ble spennende for journalister, men utilgjengelig for de fleste andre.

Til opplysning så er jeg smertelig klar over jeg at påstander som dette fnyses av hos pressen selv. Jeg er vant til at kritikk møtes med krass retorikk. Men forsøk en uvant øvelse:

Tenk at du ikke jobber i pressen. At du er en av dem som gir journalister lav score på omdømme-undersøkelser. At du er en av dem som syns journalister fremstår som en samstemt og litt arrogant elite som ikke tåler noen form for kritikk. Forsøk å lese teksten med et utenforstående blikk og en upersonlig tilnærming, så kanskje den også gir mening.

Saken var skreddersydd for pressens kollegialitet. Legendariske Stanghelle, oversynlig og godt likt kommentator i landets største avis mot alle journalisters hat-bedrift First House. Ikke vanskelig for journalister å ta følelsesmessig side her. Men at PFU skulle felle Aftenposten var ganske åpenbart, noe annet ville blitt underlig. I alle fall sett fra hvilken som helst annen vinkel enn pressens. Såpass sensasjonelle var Stanghelles påstander.

PFU felte Stanghelle og Aftenposten for brudd på Vær varsom- plakatens punkt 4.14, som handler om retten til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger ved sterke beskyldninger.

Kritikken mot avgjørelsen hevder at dette kan legge en begrensning på den tradisjonelle kommentator-rollen, ved at man i enkelte tilfeller kan bli nødt til å innhente kommentarer fra den man skriver om før man går i trykken. Det går dog klart frem i VVP 4.14 at dette skal gjelde ved «sterke beskyldninger». Derfor er det vanskelig å følge den dramatiske kritikken. Ja, gud forby at man skulle måtte oppsøke imøtegåelse av vesentlige og sterke påstander.

At det kraftigste forsvaret for Stanghelle stammer fra VG og Aftenposten overrasker ingen. Men også andre mediehus rykket frem som brikker i den antagelig ubevisste, men dog godt regisserte refleks-kampanjen. Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen mener Aftenposten «hadde kildegrunnlag», men at de ikke lenger tror Stanghelles påstand er korrekt. Han gir tydelig inntrykk av å mene at Aftenposten ikke burde blitt felt i det hele tatt. VG mener at saken ikke engang hører hjemme i PFU.

 Anders Giæver i VG går kraftigst til verks, og rykket ut umiddelbart etter kjennelsen: «Jeg skjønner mindre og mindre av pressens faglige utvalg.» Senere på dagen utdyper han til Journalisten.no at han ikke er overrasket, men «sjokkert.» Han mener kjennelsen innebærer at journalister kan komme med ekstreme påstander, innhente en benektelse for så å trykke det.

Jeg tror neppe det er noen reell fare for det. Giæver syns avgjørelsen er «merkelig», og mener PFU « … snevrer kraftig inn på kommentarjournalistikken om alt skal gis samtidig imøtegåelsesrett (…) Samtidig imøtegåelse vil nesten umuliggjøre kommentarjournalistikken slik vi kjenner den i dag.» Nei, ikke på noen måte.

Selv om det neppe har direkte innflytelse på synspunkter, så er det relevant å nevne at Stanghelles Aftenposten og Giævers VG begge har Schibsted som eier. Om ikke annet så burde det ført til en vesentlig mye større forsiktighet i uttalelser og beskyttelse av kolleger generelt.

Tidligere VG-redaktør og nå Schibsted-redaktør Bernt Olufsen mener det er «ubegripelig» at PFU feller for samtidig imøtegåelse men frikjenner for kildekritikk. Han påstår at den «…frie meningsjournalistikken nå fremstår som «uklar i PFU-sammenheng». Kulturredaktør Hilde Sandvik i Schibsted-avisen Bergens Tidende istemmer og mener «PFU er i ferd med å male seg inn i et hjørne.» «Enten har diskusjonen i PFU vært forvirrende, eller så er dette et tegn på at en nærmest ønsker å snevre dette feltet enda mer inn.» De mener begge at vi trenger en debatt om kommentarjournalistikken etter kjennelsen.

Også Aftenpostens redaktør Hansen ønsker en debatt om samtidig imøtegåelse, fordi han mener det endrer kommentatorens rolle. Men later til å hoppe over Vær varsom-plakatens ganske tydelige presisering av at det skal handle om «sterke beskyldninger.» Dernest mener mange, blant annet Dagbladets Andreas Wiese, Dagsavisens Hege Ulstein og Stavanger Aftenblads (for ordens skyld også Schibsted) Sven Egil Omdal at Aftenposten heller eller i tillegg burde vært felt for brudd på kildekritikk. Jeg er for øvrig på linje med sistnevnte og syns det er synd at ikke Aftenposten også felles for brudd på 3.2.

 Jeg er enig i at vi behøver en debatt om både presseetikk og PFU. Men den etiske debatten bør handle om hvor presseetisk utvannet vi er blitt i den daglige journalistikken, ikke hvor utsatt vår privilegerte rolle er. Den bør handle om vårt presseetiske ansvar og vår samfunnsrolle, ikke om hvordan vi skal beskytte oss bedre mot kritikk.

 Og debatten om PFU bør handle om sanksjonsmakt og tanken om å opprette et tvilling-organ frigjort fra pressen. Et parallelt PFU som kan evne å se pressen utenfra. Det makter ikke PFU. Etter mitt syn har organet både for lite makt til å sanksjonere meningsfullt, og også for lite objektiv innsikt.

 At pressen synes spørsmål om samtidig imøtegåelse er viktig, betyr ikke at publikum gjør det. Derfor er det reelt synd at vi ikke tilgjengeliggjør debatten for lesere, kjøpere, lyttere, klikke, brukere og seere på bedre vis. Det er derfor så synd at vi på aller beste informasjonskonsulent-vis lykkes med å drepe debatten før den er igang.

At noen rent faktisk mener at denne fellelsen innskrenker kommentar-journalistikkens bevegelsesfrihet har jeg liten tro på. At det derimot er passende å hevde det er jeg derimot ikke i det minste tvil om.