Planlagte hendelser, som her fra 22. juli-rettssaken, dekker mediene. Foto: Jo Christian Oterhals
Planlagte hendelser, som her fra 22. juli-rettssaken, dekker mediene. Foto: Jo Christian Oterhals

«Før var vi først, nå er vi sist»

Det er flere grunner til at hendelsesbildet ikke lenger blir prioritert. Men er det bra?

I siste halvdel av januar fortalte leder Sveinung U. Ystad i Pressefotografenes Klubb (PK) at det var kommet svært få hendelsesbilder fra nyhets- og sportsbegivenheter til Årets bilde.

Det tror han skyldes at fotoressursene som er igjen i redaksjonen først og fremst benyttes til planlagte begivenheter og at det går utover rykkene.

– Mediene har reddet seg inn ved hjelp av mobilfoto, men de mangler bilder fra hendelsene som er løftet av en proff fotograf. En som kan gjøre bildet enda mer spennende.

Samtidig forteller PK-lederen at bidragene som er levert inn i konkurransen viser at det ble brukt mye ressurser på planlagte hendelser og delvis regisserte jobber, som for eksempel stortingsvalget i fjor. Det er kommet inn et stort antall bilder av Erna Solberg og Jens Stoltenberg i forskjellige positurer.

Alle er fotografer

Sjefredaktør Espen Egil Hansen i Aftenposten har fortid som pressefotograf og leder i VGs fotoavdeling. Han mener det er en enkel forklaring på at hendelsesbildene i mindre grad tas av pressefotografene: mobiltelefonen.

– Før var vi først til å ta bildet, nå er vi sist. Det vil si, med mindre vi tilfeldigvis er der. Fordi alle nå har en mobiltelefon med kamera i lommen, blir det stadig oftere tilfeldige vitner som sørger for dokumentasjonen. Det handler rett og slett om å være til stede når det skjer, eller nær nok. Dramatikken blir alltid større med føyk og flammer enn dagen derpå.

– Om det er et stor tap for leserne at det er øyenvitner og ikke pressefotografer som tar bildene, er jeg usikker på.

Men, sier Hansen, sammenlignet med den gang han selv var fotograf, er bildetilgangen langt bedre. Sjefredaktøren forteller om hans siste oppdrag som fotograf i VG. Det hadde vært jordskjelv i Nicaragua og en hel by forsvant i gjørmeskred.

Dagen etter at nyhetsmeldingen tikket inn, setter VGs team seg på flyet. Det går ytterligere en dag før de er på plass på åstedet. Og så jobbes det halvannen dag med å dokumentere det som er skjedd, før bilder og tekst sendes tilbake til redaksjonen.

I dag ville bildene vært tilgjengelige nærmest umiddelbart. Fra øyenvitner med mobiltelefon.

Uansett vil bildereportasjen bli stående, sier Hansen og viser til Aftenpostens reportasje fra ruinene i Lærdal.

– Når en bildejournalist havner i en slik situasjon, ser vi at de journalistiske bildene blir veldig mye bedre, sier den tidligere fotografen.

Video vs. stillbildet

PK-leder Ystad ser også to andre grunner til få bidrag i denne bunken. Ønsket om levende bilder tar ofte fokus bort fra stillbilder. Behovet for direktesendte bilder fra store hendelser begrenser tiden fotografen har til rådighet.

Samtidig opplever Ystad at det sales opp i redaksjonene og at fotografene rykker ut ved store hendelser, som brannen i Flatanger.

– For få år siden skjedde ikke det.

Til syvende og sist handler det om høy visualitet. Og Aftenpostens redaktør mener terskelen for å publisere bilder burde være lavere hos avisens medarbeidere enn den er i dag.

– Alle er i stand til å ta bilder og video og legge disse på Facebook. Da må journalistene i Aftenposten være i stand til å legge ut bilder og video på våre nettsider også.

Mangeårig fotograf Roar Christiansen i Bergens Tidende er enig med Ystad i at video og direktefilmer tar tiden fra dokumentasjon via stillbilder. Fotografen går glipp av bilder på grunn av det nye arbeidet.

Samtidig understreker han viktigheten av å trå til når det smeller. Slik at gode bilder fra hendelser som brannene de siste ukene prioriteres.

– Erstatter brukerbildene fotografenes tidsbruk på hendelser?

– Jeg tror ikke det så enkelt. Visst er det veldig enkelt å lage avis og bruke bilder på nett som folk har tatt. Det er ofte gode øyeblikksbilder. Og så tar det litt tid før vi kan komme og ta enda bedre bilder. Da kan jeg godt se for meg at en leder kan tenke at da har vi de bildene og ikke bruker mer tid på det.

Oppsøke folk

Student Katinka Hustad ved fotojournalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus opplever at nyhetsdekningen styres av rapporter og statistikker. Hun fikk nylig utvidet praksistiden i danske Politiken med et halvt år.

– Her i Politiken opplever jeg at en oftere oppsøker menneskene og miljøene først, og gjennom skriftlige og visuelle skildringer av disse møtene evner å løfte debatter og skape unike nyheter. Altså: Møter med mennesker setter dagsorden, forteller hun per epost.

Hustad tviler på at hun er alene med å være urolig for bransjen. Fotoredaksjonene svinner sakte. Kreative miljøer blir erstattet uorganiserte og sårbare frilansere som i all hovedsak jobber alene. På den måten går gode ideer og sunne debatter tapt.

Skildre med stil

Det er nesten 30 år siden Roar Christiansen begynte som fotograf i Bergens Tidenden. Siden den gang har han vært fotograf, bildesjef, reportasjeleder og ansvarlig for BT-magasinet.

Mye er skjedd siden den gang forfatter Frode Grytten søkte jobb i bildeavdelingen som deres skribent. Han var levende opptatt av reportasjen, forteller Christiansen. Gryttens definisjon på reportasje var ”En førstehåndsskildring i tekst og/eller bilder i personlig stil om et menneskelig anliggende av offentlig interesse”.

– I dag tror veldig mange journalister, både etablerte og ferske, at de lager reportasjer bare de drar ut og snakker med folk, sier Christiansen.

Fotoreportasjen er Christiansen godt kjent med, og at den kan ta sin tid. Gjennom 15 år fulgte han den hivpositive rusmisbrukeren Wenche Myrna Sunde Bogdanovski. Resultatet endte i en prisbelønt dokumentar, førstepremie i portrettklassen i Pictures of the Year International og Den Store Journalistprisen.

I avisen opplever han at det blir stadig færre reportasjer. Særlig i hverdagsavisen. Magasinet har reportasjer, men i den vanlige avisen ser han stadig mer av da han kaller fenomenjournalistikk. For eksempel om boligprisene. Går prisene opp, blir det førstesideoppslag. Går de ned, blir det førstesideoppslag.

– Det er det samme om og om igjen. Vi reiser mindre enn tidligere selv om vi drar ut på hendelser i vårt distrikt. I hverdagsavisen er det mange bilder av folk som står og ser på leserne fra avissiden. Dette gjør at avisen blir død og statisk.

Disse jobbene mener Christiansen aldri har vært spennende. Når de blar fort gjennom avisen, vil leserne se bilder med ett og to personer som står og ser på dem.

Fotoveteranen mener avisene ville vært tjent med å bruke mer tid på å fortelle gode historier med bilder enn å fotografere folk på møterom. Hendelsesnyheter ser han på som grunnfjellet i formidlingen av historier og bilder.

– Det er klart at det er skjedd en utvikling. Fordi alle har kamera med ganske høy kvalitet på mobilen. Vi fikk leserbilder tidligere også, men nå er det blitt så lett å ta bilder og å sende dem at de kommer hyppigere. Dessuten tar det tid å rykke ut. Når det er sagt, blir det mye bedre bilder når vi får egne folk på stedet. Som brannen i Lærdal, der vi var på plass tidlig. Det luktet svidd av bildene til vår mann, Elias Dahlen.

Å reflektere

Studenten Hustad mener fotografene ikke lenger kan sitte på hver sin tue og la utviklingen fortsette. Det er behov for å ta et valg; enten erobre større plass i redaksjonene, eller å organisere seg utenfor.

Hun er enig med Ystad at om hendelsesbilder erstattes med portretter, mister fotojournalistikken mening. Samtidig er det viktig å skille mellom blålysjournalistikk og nyhetsreportasje.

– Folk med mobilkamera er tilstede ved eksempelvis en bilulykke, og har kameraer gode nok til å dokumentere den, er det nyhetsreportasjen vi som profesjonelle må verne særlig om. Reportasjen som krever tid, troverdighet og nærhet. Og fortellerevne.  

Den største trusselen mot god fotojournalistikk mener Hustad er mediehus som ikke legger til rette for gode rammer. Mer det enn mannen i gata. Hun understreker at særlig ved store hendelser som terror, ulykker og naturkatastrofer velges bildene som forteller raskest hva som har skjedd og hvor det har skjedd. Kvaliteten og hvem som har tatt bildene er underordnet.

– Men fotografi handler mer om å reflektere enn å registrere. En fotojournalist skal ikke bare dokumentere verden, men sette seg inn i den og gi leseren kontekst og perspektiv. Og mulighet til å forstå. Det er et ansvar redaksjonene må la oss ta på alvor.   

Mobilen et supplement

Selv om mobiltelefonenes fotokvalitet har gjort at pressefotografene i større grad kommer sist, mot først tidligere, er det et supplement. Pressefotografene vil aldri kunne konkurrere med den tilgangen publikum har til hendelser, miljøer og mennesker som følge av denne teknologien.

– Paradoksalt nok kanskje kan det være positivt for pressefotografiet. Ikke kun fordi mengden bildedokumentasjon vil tydeliggjøre forskjellen mellom registreringer og god historiefortelling, men også fordi det blir lettere for redaksjonene å prioritere det gode håndverket; de nære, fortellende bildehistoriene. En kan velge å se det som en sunn arbeidsdeling.

– Hva tenker du om egne utsikter – hva vil du helst arbeide med?

Utsikten min er usikker. Det er den for alle fotojournalister. Men fotografiet åpner dører overalt. Det er verdt usikkerheten.  

Vil utvide konkurransegrunnlaget

Tilbake til PK-lederen som sier den kanskje mest opplagte grunnen til at antall bidrag i hendelseskategorien faller, at konkurransen bare er åpen for medlemmer av PK.

– Det er klart at det er mange journalister som også er dyktige fotografer. Det tas mange gode bilder som kunne deltatt i konkurransen, sier PK-lederen.

Styret i PK vil nå se på muligheten for å åpne konkurransen for alle medlemmer i NJ. Så langt har deltakelsen vært begrenset til PK-medlemmer fordi det har vært et medlemsgode.

– Men for alle blir det ikke. Vi snakker om mediefolk med medlemskap i NJ. Kanskje må vi se mot den svenske prismodellen hvor de som deltar må betale et beløp per bilde de deltar med.