Aftenpostens Birgitte Iversen skulle dekke kronprinsparet: Ble brutalt slengt rundt av sikkerhetsvakt

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Birgitte Iversen er journalist i Aftenposten der hun jobber med Oslo-politikk.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Én kopp til frokost, én under morgenmøtet, og så én for å komme i gang med dagens første oppgaver. Det blir kanskje litt mye kaffe før lunsj?

– Hva har du på nattbordet?

– Iphone. Et glass vann. Bøker. For tiden «Tøyeneffekten» av Bjarte Breiteig og «London» av min kollega Nazneen Khan-Østrem. Særdeles gode bøker begge to, men dessverre vinner duste-skrolling på mobilen litt for ofte over boklesingen om kvelden. Det er noe med at den er lett å holde i hånda, og man slipper å ha lyset på og forstyrre gubben.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Hvis jeg skal rett ut på oppdrag, skrur jobb-hodet seg ganske raskt på etter vekking. Ellers på T-banen ned til jobb. Da har jeg gode 22 minutter til å skru meg på.

– Jeg våkner til diverse pushvarsler som gir meg oversikten over det viktigste. Til frokost leser jeg Aftenposten på papir. På T-banen hører jeg på Politisk kvarter og Nyhetsmorgen, og skroller gjennom NTB-feeden, Aftenposten på nett og VG. Jeg er også innom de andre Oslo-avisene Avisa Oslo, Vårt Oslo og Dagsavisen. Jeg har også en Twitter-liste med Oslo-politikere som jeg følger med på. Og så er jeg glad i Aftenpodden, som en god og lun politisk oppsummering av uka. Ellers er det jo et tidkrevende sisyfosarbeid å klare å følge nok med på nyhetsbildet gjennom døgnet. Det er en stadig kilde til dårlig samvittighet.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Det må jo bli fred i Ukraina og en løsning på klimakrisen. Med en personlig vri på det siste: «Nå får du barndommens vintre tilbake i Østmarka». Jeg har hatt snøsorg over Østmarka i flere år.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Jeg vil slå et slag for god, gammeldags kalenderjobbing. Ha oversikt over hendelser som kommer, så man kan være i forkant og forberede saker. Ellers fører uformelle bakgrunnssamtaler nesten alltid til gode tips og ideer. Jeg har også tro på å forfølge journalistiske ting jeg observerer og undrer meg over i eget liv. I Oslo-avdelingen er vi også opptatt av å snakke systematisk om «snakkiser». Det gir mange gode saker.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Jeg har skrevet mange tynne saker om politikere på vei inn og ut av budsjettforhandlingsmøter, som sier intetsigende ting som «stemningen er god» og «det går fremover». Publisert bare for å «vise tilstedeværelse».

– Da jeg hadde praksis i Dagsavisen på begynnelsen av 2000-tallet, skrev jeg en sak om «Mette-Marit-knuten». Jeg undret meg over hvorfor alle plutselig hadde begynt å knyte skjerfet sitt på en helt ny måte. En tynn sak etter min smak!

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Østerrikske Elisabeth Fritzl, som ble kidnappet av sin egen far og satt 24 år fanget i kjelleren i sitt eget barndomshjem, ble voldtatt gjentatte ganger og måtte føde sju barn alene. Det er en så enormt sterk historie om overlevelse. Hun og barna har fått nye navn og skal bo i en liten landsby journalister kun har lov til å omtale som «landsby X». Jeg lurer på hvordan man tar tilbake livet sitt etter å ha gjennomgått et slikt mareritt.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Formidlingsevne. Jeg brenner for å formidle krevende saker så enkelt og lettfattelig som mulig. Jeg vil kunne saken så bra at jeg tør å skrive enkelt. Men det er vanskelig. Stadig vekk tenker jeg at verden egentlig er for kompleks til å passe inn i det journalistiske formatet. Men når det sitter, er det en veldig god følelse.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– På starten av 2000-tallet ble jeg sendt til Folkemuseet på Bygdøy på et av de første oppdragene kronprins Haakon og Mette-Marit gjorde sammen. Det var ikke helt opplagt hvor vi i pressen skulle stå, og jeg stilte meg åpenbart på feil sted. Da Haakon og Mette-Marit kom ut, kom en sikkerhetsvakt og brutalt slengte meg over til motsatt side. Det ble fanget opp av TV-kameraene og brukt i utannonseringen til TV 2, mens programlederne fniste godt. Ikke så gøy for meg, men sikkert for alle andre!

– Ellers synes jeg at jeg har det gøy på jobb stadig vekk. Å få jobbe som journalist er i hvert fall aldri kjedelig. Dagene raser avgårde, og det er jo et privilegium.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Aftenpostens Skup-vinnende pendlerboligsaker, åpenbart. Jeg er også imponert over både E24 og Klassekampens omfattende dataanalyser av hvordan det gikk med koronamidlene til næringslivet. Og debattserien «Norsk nok for de svina», som Avisa Oslos debattredaktør Ahmed Fawad Ashraf dro i gang, var veldig bra. Den fikk fram mange nye stemmer og gode perspektiver.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Å få folk til å betale for journalistikk. Særlig unge lesere, men ikke bare de unge. Vi går alle rundt med en underholdningsmaskin i hånden til enhver tid, og vårt kollektive «attention span» blir bare kortere og kortere. Det er en tøff konkurransesituasjon for seriøs nyhetsjournalistikk. De generelle utfordringene i bransjen er også Aftenpostens hovedutfordringer.

– Overordnet må vi også spørre oss om vi er relevante nok i folks liv. Skriver vi nok om sakene som virkelig berører folks hverdag, eller går vi for mye i de samme opptråkkede sporene med de samme kildene, debattene og åstedene? Jeg tror kanskje at for mange av oss gjør for mye av det.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Være etterrettelige. Oppføre seg ryddig mot kilder. Ta selvkritikk når det er på sin plass. Tydelige rettelogger. Være åpne om hvilke presseetiske avveininger som ligger bak krevende journalistiske valg. Passe på at vi er åpne nok for ulike perspektiver, slik at noen grupper ikke stadig føler seg underrepresentert eller skjevt representert av mediene.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Dan P. Neegaards bilder av kunstneren Tracey Emin i A-magasinet. Emin har en intensitet ved seg som blir godt fanget i bildene. Det, i tillegg til de mange interessante detaljene i bildene fra hennes hjem i Margate, gjorde at jeg ble sittende lenge og se på dem. Intervjuet var også glitrende skrevet av Helle Aarnes.

– Når logger du av for kvelden?

– Målet er før midnatt. Ikke alltid jeg lykkes.

LES OGSÅ:

Maria Can tror lang erfaring utenfor journalistikken kan ha gjort henne god til å tenke utenfor boksen