Ryktespredere

Sigøynere i Oslo fanger måker, rotter og hunder for å spise dem, fortalte Aftenposten, Eddas dittOslo, Nettavisen og VG. Da jeg leste beretningen, tenkte jeg at den måtte være sann.

Kilden til tiggernes matvaner leder kommunens ryddeordning Rusken. Beretningen gjengis først av dittOslo, og gjentas så av andre medier. Riktignok med to ulike åsteder for hundedrapet, Økern og Grünerløkka, og uten synlige spor av egne undersøkelser. Man nøyer seg med å ringe den samme kilden, som selv ikke har sett hundeliket med avkappet hode, hengt opp på en vegg og klargjort for grilling.

På sosiale medier hevet noen forsiktige stemmer seg mot fortellingen, og spurte hvor sannsynlig den er. dittOslo skriver i en e-post til Journalisten at Oslo Bymisjon verifiserer opplysningene, men det later til å være en tilsnikelse.

Vi forsøkte å ettergå påstandene. Måkefangsten virker bekreftet, uten at man aner om det er skjedd en eller hundre ganger. Rottejakten signaliserer en hungersnød ingen kan bekrefte. Kilder som kjenner romfolks vaner, tror den er usann. Selskapet ISS, som angivelig er Ruskens kilde, kjenner ikke til hundedrapet.

Ruskengeneral Jan Hauger insisterer overfor Journalisten på at innleide fra selskapet ISS kom til en kommunal bolig på Haslevangen, der de fant fem-seks menn av romfolket og en halshogd, flådd hund spikret opp på veggen. Han er usikker på når det skjedde.

Hauger har ikke selv snakket med ISS-folkene, men har hørt dette fra noen i Rusken som har snakket med noen som fikk høre ISS-folkenes beretning. Han mener også det ble tatt bilder, men vet ikke hvor de befinner seg. Historiens opphavsmann skal ha flyttet til Danmark. ISS har på vår oppfordring forsøkt å etterspore informasjonen, uten å lykkes. Konserndirektør kommunikasjon Jan Bjørneboe i det danske serviceselskapet forteller at trass i telefoner og e-poster til en rekke avdelingsledere mandag, er det ikke funnet spor av hundedrapet internt.

Våre små forsøk på å ettergå fortellingen om hundedrapet, etterlater et sterkt inntrykk av at den er et rykte. Jeg tror ikke ryktet er sant, og mener bevisbyrden hviler ensidig på dem som sprer og videreformidler det. 

Tilreisende romfolk befinner seg aller nederst på den norske omdømmestigen. De lever i en risikosone, og hvordan vi snakker om dem, er en prøvestein på humanitet. Hedersmannen Jahn Otto Johansen har i flere år vært en svært enslig stemme for sigøynernes sak i mediene. Han forsøker iherdig å minne oss om at romfolk er mennesker, og en svært utsatt minoritet i Europa.

“En klar potensiell smittefare”. “Griller hunder og bæsjer i buskene”. “Slik stjeler de for titusener”, var noen av overskriftene i hundedrapuka. “Rumenerne gjør fra seg ute. Ofte uten å tørke seg,” sier Ruskens leder Jan Hauger til dittOslo.

Det er en viktig oppgave for Oslo-pressen å undersøke og berette hvordan rom-tiggerne lever. Det krever fotarbeid, empati og anstrengelser for å overkomme språkproblemene. Innsatsen vil antakelig også avdekke flere ubehagelige sider ved levemåter og holdninger innenfor miljøer der det både finnes vanskjøtsel av barn og organisert kriminalitet. Men det vil også bidra til at mennesker framstår som individer, ikke bare som representanter for en gruppe med svært negative assosiasjoner knyttet til seg.

dittOslo gjengir flere motstemmer og har i andre saker skrevet nyansert om romfolk. Men summen av dekningen da en død måke prydet reportasjene, har de fire mediene liten grunn til å være stolt av. Beretningen om hundedrapet har de fleste av ryktets kjennetegn, og burde vært behandlet slik av journalistene. I stedet fikk kildene oppmuntre skattebetaleres uvilje mot kostnader ved tomflasketyveri og renhold. Ingen sigøynere er intervjuet.

Det hjelper lite å smykke denne avhumaniseringen med overdrevne forestillinger om nød. Intet tyder på utbredt sult blant tilreisende tiggere, og deres egne beretninger om elendighet er heller ikke informasjon journalister bør svelge rått.

Det var tankevekkende å oppdage hvor lett man aksepterer anekdoter som sikre opplysninger fordi sigøynerne er målskiven. Kanskje bør det også med i vurderingen når redaksjonene arbeider videre.

(Utvidet versjon av leder i Journalisten.)