Hva vil folk se? Slik når du ut med video på nett

– I snitt bruker en leser ett til to sekunder på å vurdere tittel og bilde, og å velge om de skal klikke inn og se, sier Jonas Brenna i Aftenposten.

Han er produsent og innkjøpssjef for filmer og serier i avisa, og ga sist uke sine tips til hvordan nå ut med videoer på en plattform med en jevn nyhetsflyt, som Aftenposten. Det var under arrangementet «Revolusjon», som er en serie foredrag arrangert i Oslo, av en gjeng med fotojournalister.

– Det blir ikke enklere av at de fleste også ser på mobilen, kanskje de sitter på t-banen og ser uten lyd, kanskje går de ute på gata, eller ser på mobilen med ett øye, og på tv med det andre.

Ingen harde rammer

Seerne vil gjerne se sterke, personlige historier, som er lett å relatere til, og som har en eller annen universiell overbygging, mener Brenna.

Aftenposten produserer tre til fire egne dokumentarserier i året, i tillegg til samproduksjon på et lite knippe dokumentarer. I tillegg kjøper de inn rundt 50 eksterne filmer og serier i året, både dokumentarer og fiksjon. Det gjør at Brenna også ser gjennom veldig mye video, og etter hvert har bygd seg opp en viss erfaring om hva som funker hos dem og ikke.

– Jeg blir ofte veldig overraska over hva folk vil se og hva de ikke vil se. Derfor vil jeg ikke lage for harde rammer for hva vi tar inn, som kan gjøre at vi går glipp av mye gull. Det har vi ikke råd til.

Innkjøpssjefen mener det er krevende å få lesere til å klikke seg inn på en dokumentar eller annen video – og bli der. Selv om han helst unngår slike rammer, mener han det er noen grep man kan ta for å enklere nå ut med video på en nettavis.

Ofte retta mot kino

Han opplever at de færreste som lager kortfilmer og serier for dem, tenker på hva slags plattform Aftenposten er, eller hvordan de kan tilpasse seg for å nå best mulig ut på nettopp denne plattformen, som er ganske forskjellig fra om man for eksempel lager en film til kino.

– Ikke i idéprosessen, ikke når de pitcher, ikke under produksjonen, og ikke i dialogen med meg. Jeg får en følelse av at det aller meste er produsert med tanke på andre plattformer.

Med det mener Brenna at både journalistutdanninger, film- og tv-utdanninger, finansieringsordninger og produksjonsinstitusjoner ofte er retta mot filmfestivaler, kino og tv – ikke mot avisene, selv om de også i større og større grad satser på video.

Lange åpninger med svart skjerm, eller «opening credits» – navnene på alle som har laget filmen, fungerer for eksempel på kino, men ikke nødvendigvis på en plattform hvor du har få sekunder på å fange noens oppmerksomhet, mener Brenna.

– Alle kunne hatt godt av å legge seg selv litt i bakre rekke og hatt litt mer fokus på seeren og plattformen. Om man lager film, handler det vel om et ønske om å formidle noe. Da bør man være villig til å ta de grepene som trengs for å nå ut.

Her er Jonas Brennas tips:

1) Du har to sekunder på å fange interessen til seeren. Her spiller bildene en stor rolle. Bilde og tittel på forsida bør spille på hverandre, og både pirre nysgjerrigheten, samtidig som de viser tydelig hva det handler om.

2) I løpet av de neste 20 sekundene bør du få på plass en «avtale» med seeren om hva som kommer. Hvilken historie skal du fortelle, hvordan skal du fortelle den og hvorfor er den relevant? Her må du skape mer interesse, og få seeren med på din visjon. Hvis ikke faller folk av, og da hjelper det ikke hvor god resten av filmen er.

3) Dropp derfor lange, intetsigende introer på filmer som skal vises på en nett-tv-plattform. Veldig mange filmer starter med svart skjerm, dropp det. Dropp også lange «opening credits» og å vise navnet på filmen i starten av filmen.

4) Start så tidlig som mulig med å tenke på hvilke grep du bør ta for å tilpasse filmen eller serien til plattformen. Er det en del av denne historien som er bedre egna til å formidle raskt til publikum hva det handler om? Tenk konkret på hvilke spørsmål du må stille, hvem som skal si hva, og på hvilke bilder de skal si det.

5) Vær også tidlig i dialog med den nettplattformen som skal vise filmen eller serien din, gjerne allerede på idéstadiet. De vet best hva som funker og ikke funker hos dem. Hvis ikke, vær villig til å justere, klippe om og endre det du har laget.

6) Det finnes ingen regler om lengde, form eller tempo for video på nett. Det viktigste er opplevd lengde og opplevd tempo. Så lenge du får med deg seeren helt fra begynnelsen av, og klarer å fange interessen nok, kan du også tillate deg de kreative grepene eller den formen du ønsker.

LES OGSÅ:

– Vi har lenge ventet på et marked for frittstående nettdokumentarer i Norge