PODKAST-EPISODER:
KORTE VIDEOER:
- Siste
- Mest lest
Debatt:
Vi må snakke om hvordan pressen behandler sine egne, skriver Kyrre Lien.
Denne artikkelen er over seks år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Det er jo unektelig et paradoks. Vi i mediebransjen er verdensmestere i å kritisere andres uryddige arbeidsforhold, men klarer ikke å se til egen bransje. Hva er galt med oss?
Som når VG for noen dager siden gikk ut på lederplass og ytret seg om Foodora-streiken «(...) de ansatte skal ha ryddige arbeidsforhold og en lønn det går an å leve av. Det er en avgjørende verdi ved Norge, et av verdens beste land å leve og bo i – et land preget av høy tillit, små forskjeller og ryddige forhold på arbeidsmarkedet.»
Det høres ganske fair og riktig ut, eller?
Samtidig har avisen stort gjennomtrekk av midlertidige ansatte som ikke får fornyet kontrakten sin etter to-tre år i redaksjonen. Da slipper nemlig avisen å gi dem fast jobb. I tillegg bruker mediehuset i stor grad frilansere til å produsere journalistikk til blant annet helgemagasinene og fotoavdelingen, men til langt lavere honorar enn det Norsk Journalistlag mener er rettferdig.
Jeg kan samtidig nevne at avisen hadde en driftsmargin på nesten 20 prosent, og gikk med 330 millioner i overskudd i fjor. Eller hvordan Aftenposten tidligere i år kom med prisdiktat til sine frilansere og tilbydde såkalte nulltimerskontrakter. Frilanserne signerer og blir påtvunget en diktert pris uten mulighet til å forhandle, men er fremdeles ikke garantert jobb.
Og dette skjer i to av landets mest pengesterke mediehus.
For det er ganske mange av oss frilansere. Drøye ti prosent av fagorganiserte journalister jobber som frilans, og vi er essensielle for å få blant annet helgemagasiner, fotoavdelinger og fagtidsskrifter til å gå rundt.
Men nå spør du deg kanskje, syter ikke disse frilanserne litt vel mye? Det kan da ikke stå så dårlig til, eller? Vel, vel.
I en rykende fersk undersøkelse fra Nord universitet og Oslomet, kommer det frem at halvparten av frilansjournalister tar seg råd til mindre enn tre uker ferie, mot normen på minimum fem. De fleste sparer ikke til pensjon, jobber ekstra i helgene, og hele 70 prosent har ikke sykeforsikring. Det vil jeg påstå er ganske dramatiske tilstander i Verdens Beste Land™.
Det kommer også frem at blant de som lever av kun frilansing, så tjener én av fem under 250.000 kroner. Dette er altså godt under det som defineres som fattigdomsgrensa i Norge, såkalt vedvarende lavinntekt.
Samtidig tjener den jevne fast ansatte journalist ganske godt, og snittlønna inkludert ulempetillegg er på drøye 620.000 kroner. Men til tross for at frilanserne i undersøkelsen knapt tar ferie og jobber i helgene, tjener halvparten av dem under 450.000 i året.
Men det er ikke bare dårlige kår å spore. Undersøkelsen viser også at de aller fleste i undersøkelsen selv ønsker å være frilansere fremfor å ha fast jobb. Selv elsker jeg tilværelsen, med friheten den gir og mulighetene til å fordype meg i undersøkende journalistikk. Og her gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig. Både jobbe for gode og anstendige arbeidskår, samt å fremsnakke det som er bra med frilanstilværelsen.
Så hva kan gjøres for å tvinge frem en endring?
Kyrre Lien er frilansfotograf og -journalist, og leverer regelmessig til flere norske og internasjonale aviser, deriblant Aftenposten og VG. Sitter også i landsstyret til Norsk Journalistlag og i styret til NJ Frilans.