For mye avskrift

(KOMMENTAR): Aftenposten forsvarer seg mot anklager om plagiat.

Publisert   Sist oppdatert

Det er brutt ut en aldri så liten mediekrig om journalisters avskrift, eller bruk, av unevnte kilder. I dag svarer Aftenposten på anklager Gudmund Hernes fremsatte i Morgenbladet, mens Morgenbladet svarer på anklager om dobbeltmoral (ikke på nett).

Frikjenner egne

Hernes beskyldte Vibeke Knoop Rachline, Aftenpostens stringer i Paris, for å ha stjålet hele sin artikkel 16. mai fra International Herald Tribune. Derfra trekker han ganske vidtgående slutninger om hvordan avisens utenriksmedarbeidere jobber.

Gudmund Hernes er en flittig polemiker. Han får svar på tiltale fra Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes i dag. Det litt arrogante svaret besvarer i liten grad kritikken av artikkelen om franskmenn som setter sparepengene i kyr, ikke i banken, utover dette:

«Våre tre navngitte medarbeidere har ikke plagiert. De har sitert, og de har videreutviklet et fellesstoff.»

De to andre Hernes gikk løs på, er USA-korrespondent Alf Ole Ask og reporteren Reidun Samuelsen. Den siste begikk en nyhetsartikkel om sykepleiere i Tsjekkia som lokkes til å bli i jobben med løfter om gratis brystforstørrelse. Med to tydelige kildehenvisninger i en sak som ellers gikk på nettaviser verden over, lettfattelig som den var.

Asks sak om ledighetstallene i USA har kildehenvisning til New York Times.

Ku-kloning

Knoop Rachelins artikkel mangler kildehenvisning. Hernes har verken rett i at den dekker en helside eller at «alt (er) rappet fra en artikkel av Steven Erlanger». Men det ser ut til at minst halve artikkelen er klippet fra Erlanger, og at hans opplysninger utgjør selve ryggraden i Aftenpostens beskrivelse.

Åpningsavsnittet fra en bondegård i utkanten av Paris, er ikke hentet fra IHT/NYT. Formen taler for at det er Knoop Rachlines besøk på gården i Vicennes-skogen som gir opphav til dette og til artikkelens siste avsnitt.

Når avisen behendig unnlater å omtale hovedkilden til artikkelen «Setter euroen i kuer», er det etter min mening klart brudd på pressens etiske regler. Dragnes skriver i sitt svar til Journalisten at hun først hørte om ku-plasseringene på radio og selv laget reportasjen fra en annen gård enn den IHT skriver om. Samtidig mener redaktøren at hun burde oppgitt kilden.

Gjør vondt

Saken er vel at tiårs lemfeldig framvisning av opphavet til kunnskapene aviser og journalister smykker seg med, sitter så hardt i veggene at det er smertefullt å snu. Hvis jeg skal dømme andre på meg selv, har de aller fleste journalister underslått kilder de helst burde oppgitt.

Det er relasjonen til leseren som krever transparens. Hvis mottakeren ikke vet om jeg har snakket med bonden, eller om sitatet er sakset fra et helt annet sted, kan leseren heller ikke bedømme om informasjonen kommer fra en reporter eller et medium han stoler på forstår temaet. Samtidig som jeg kler meg i lånte fjær og tar betalt for arbeid som normalt lønnes høyere enn oversettelse.

Gjennomskues

Nettet har gjort den slags sjusk langt mer gjennomskuelig. Hernes antar litt hovent at «Aftenpostens redaktør i det minste må lese IHT» og dermed ikke har sett avisens egen reportasje om kusparing før den kom på trykk. Men det er jo ikke sånn at alle vaktsjefer (redaktører) har lest alle artikler i alle aviser det kan være fristende å sitere. Eller at man etterforsker sine egne medarbeidere hver dag.

Når tilsnikelsene oppdages av andre, gjør mediene trolig lurt i å legge seg litt lavere enn Dragnes velger i dagens kommentar. Hvis man besvarer Hernes’ polemikk med minst like hoven tone («Avisen heter for øvrig The New York Times»), avskjærer man samtidig diskusjonen om hva medieteknologien egentlig gjør med verdien av å gjenta andres fortellinger, enten gjentakelsen er kreditert eller ikke.

Og man provoserer trolig til flere avsløringer, som den vi fikk på mail i dag og som også handler om Aftenposten. Johan Falnes spør om ikke Aftenpostens artikkel «Er pupper verre enn mafiaen?» ikke ligner mistenkelig på New York Times’ beretning om samme tema.

Veldig likt

Anklager om plagiat er alvorlig for omdømmet til journalisten og mediet det rammer, siden det går på troverdighet og integritet løs. Den som framsetter slike beskyldninger, risikerer langt mindre enn den som utsettes for dem.

Aftenpostens korrespondent i Brussel åpner sin artikkel slik:

»Naboen din er på Facebook. Det samme er fetteren din, kolleger og venner. Men gjett hvem som har funnet ut at Facebook er en fin måte å holde kontakten på? «

En snau måned etter at Rachel Donadio innledet sin artikkel på denne måten:

»Your college roommate is on Facebook. So are your cousins and colleagues and friends. But guess who else may find Facebook a great way to stay in touch?»

Nesten hele innholdet i Aftenpostens artikkel kan gjenfinnes i den amerikanske storavisen. Men ikke alt. Den politiske debatten i Italia gikk noen steg videre i mellomtiden, og en rekke andre medier beskrev også problemet.

Det er bare journalisten selv som vet hvilke kilder hun faktisk brukte. Mistanker om avskrift vil ofte være overdrevne og anklagene kan være urettferdige. Men det nytter lite å gjemme seg bak forsikringer om at mediene håndterer dette riktig, og generelle henvisninger til «fellesstoff».

Svaret må heller være å tydeliggjøre kildene mye bedre, spesielt på nett. Og å bremse reprisene til fordel for mer originalt innhold, slik Hernes også var inne på.

(Se vår korrespondanse med Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes.)

(Artikkelen om mafiaens bruk av Facebook er ikke skrevet av Aftenpostens USA-korrespondent, slik noen skal ha trodd.)