I forrige uke pyntet en hel del medier spalter og sendetid med lokale og nasjonale virksomheter som var kåret til årets bedrift. Bak kåringen står analyseselskapet Great Place to Work.
Datagrunnlaget for kåringen er basert på spørsmål som ansatte i 149 norske virksomheter har svart på. Mange redaksjoner valgte mandag og tirsdag i forrige uke å omtale kåringen. Ingen av dem nevnte at det ifølge Statistisk sentralbyrå er i overkant av 487.000 bedrifter i Norge i starten av 2012. Altså 3.268 ganger flere enn de som var med i kåringen.
På bunn
Likevel er det landets beste arbeidsplasser som blir identifisert gjennom denne undersøkelsen, om vi skal tro overskriftene hos blant annet Aftenposten og TV 2.
Bonuspris
Administrerende direktør Jannik Krohn Falck i GPW bekrefter overfor Journalisten at undersøkelsene og analysene selskapet gjør ligger til grunn for den årlige kåringen av landets beste arbeidsplass.
– Men det er undersøkelsen og analysen de betaler for, kåringen kommer som en bonus, sier han.
Analyseselskapet offentliggjør ikke rangeringen av bedriftene lenger ned på listen. Journalisten blir henvist til å kontakte den enkelte bedrift for å høre om disse ønsker å offentliggjøre sine plasseringer.
Hvor mye den enkelte bedrift betaler for en analyse, sier Falck varierer med hvor mange ansatte selskapet har og hvor omfattende analysen skal være. Og ikke minst hvor detaljerte rapporter de ønsker.
– Det varierer fra ganske lav sum.
– For oss er det viktig å få fortalt om bedriftene som gjør det bra i undersøkelsen, og i så måte er det viktig med omtale.
Hjelper i rekrutteringen
Årets og fjorårets vinner er Finn.no. Organisasjonsdirektør Nina Moi Edvardsen forteller at de har brukt GPWs tjenester siden 2006 til årlige undersøkelser. Og det med høy svarprosent blant de ansatte.
Finn bruker resultatene til utviklingsarbeid, og forteller at summen de betaler er avhengig av hva de får av rapporter og analyser.
– Kåringen har en positiv bieffekt for oss, for det er jo god branding. Og så er det viktig å tiltrekke attraktive medarbeidere, dermed er omtalen av kåringen god å ha med seg. Vi merker vi får gode potensielle medarbeidere som kjenner til oss og kåringen etter å ha lest om det i mediene.
Må passe på
Fungerende nyhetsredaktør Skjalg Engebø i Aftenposten er enig i at deres tittel går langt, men viser samtidig til at de allerede tidlig i brødteksten forteller hva Great Place to Work er for noe, og at grunnlaget for kåringen er de 149 bedriftene selskapet gjør analysevirksomhet for.
– Det er klart at vi og andre må være påpasselig med å fortelle at ikke alle norske bedrifter, men et utvalg, er med i undersøkelsen, og at de er leid inn for å gjøre en jobb.
Engebø er også enig i at det blir feil å slå fast at dette er Norges beste arbeidsplass, men han mener at Aftenposten her uansett ikke har klippet eller kopiert pressemeldingen. Snarere har de her gjort journalistikk på grunnlag av pressemeldingen.
Klipper ikke, henger ikke
Det er ikke uvanlig at en pressemelding kan fungere som et tips eller utgangspunkt for journalistikk i Aftenposten. Men det skal ikke klippes rett fra pressemeldingen. Selv om man i dag opplever et høyere produksjonspress enn for ti år siden, mener Engebø at det ikke er slik at mellomlederne henger over journalistene og presser dem til å produsere mer lettvinte saker.
– På et generelt grunnlag, er det slik at pressemeldinger slipper for lett til i spaltene?
– Ja, i norsk presse totalt sett, helt klart. Det er for mye som går rett ut. Men samtidig er det mye som ikke slippes ut. Minst ni av ti pressemeldinger som kommer til oss, blir ikke brukt overhodet. Kanskje er det til og med færre. Og i de tilfeller der vi bruker pressemelding, er meldingen å anse som et nyhetstips, ikke en nyhetssak.
Ikke kritisk nok
Redaktør Ida Dypvik i God Morgen Norge på TV 2 forteller at de i redaksjonen kjenner til undersøkelsen fra før. Både fordi TV 2 selv er blitt analysert av selskapet tidligere, og at de også tidligere har dekket kåringen.
– I år kom pressemeldingen godt med, selv om vi i redaksjonen som oftest forsøker å unngå pressemeldinger.
– Dette var ingen tung og dyptpløyende nyhetssak, snarere var vi denne dagen på jakt etter en uhøytidelig sak med glimt i øyet. For oss fungerte dette som en knagg slik at vi kunne snakke om arbeidsplasser, noe som passer bra siden våre seere går på jobb etter å ha sett på morgensendingen, sier hun.
Dypvik forteller at de i redaksjonen leter etter slik knagger for å fylle magasinformatet, men det innebærer ikke at de tar tak i pressemeldinger uten å vurdere dem. God Morgen Norge har ikke samme behovet for å være styrt av dagsorden, slik en nyhetsredaksjon trenger. Snarere kan de hente fram saker som har vært i andre medier noen dager tidligere og lage sin egen vri.
– Mest en knagg
Redaktøren erkjenner samtidig at tittelen går langt.
– Jeg kan godt si at vi kunne vært mer kritiske her. Vi burde kanskje sjekket tallene dypere, men saken som vi gjorde på TV, som er mer eller mindre den samme som vi har på nett, er mest en knagg til å snakke om hva som skal til for å være en god arbeidsplass. Jeg har egentlig ikke vært så veldig opptatt av undersøkelsen som sådan.
– På et generelt grunnlag, er det slik at pressemeldinger slipper for lett til i spaltene?
– Litt både òg. Jeg synes de færreste pressemeldinger slipper gjennom. Hos oss er det gjerne slik at det slipper gjennom om det passer programprofilen vår. Vi bygger det ut og har gjester på tema … så det kan være veldig forskjellig. Jeg synes vi tar pressemeldinger ganske sjelden.
Se også Aftenpostens omtale av GPW i 2010.
Adressas omtale i år
