– Etterlatte bør ikke bestemme

I helgen fortalte Journalisten at norsk presse ønsker tilgang til hele bevismaterialet i Aksla-saken i Ålesund. Mens jurist Kristine Foss i Norsk Presseforbund mener pressen bør få se bevismaterialet, viser statsadvokat Ingvild Thorn Nordheim til at pressen hadde fått tilgang til mesteparten av bevismaterialet. Unntaket var obduksjonsbildene av den drepte kvinnen. Etter ønske fra familien fikk pressen ikke se disse.

Pårørende styrer

Mangeårig rettskommentator Inge D. Hanssen i Aftenposten forklarer at viktige prinsipper i rettsstaten ligger til grunn når pressen ber om tilgang på bildene. Hovedregel er at det er åpne dører i straffesaker og bare unntaksvis stenges offentligheten ute.

– Når pressen ikke får tilgang til hele bevisbildet, kan dekningen bli skjev. I dette tilfellet holder aktor bevismateriale unna pressen etter anmodning fra de pårørende. I realiteten lukkes dørene for disse bevisene – og det uten at retten har avsagt kjennelse for det. Med all respekt for de pårørende – de er i en svært vanskelig situasjon – så kan vi ikke ha det slik at det er de etterlatte som bestemmer hva som er offentlig eller ikke. Fortsetter dette, kan det lett bli slik at unntaket blir hovedregelen og offentligheten får mindre innsyn enn før. Da kan ikke pressen lenger kontrollere at domstolen gjør jobben sin, skriver Hanssen i en epost.

Hanssen har fulgt rettssaken i Ålesund for avisen. Han mener påtalemyndigheten bør forholde seg til offentligheten ved å gi pressen innsyn i alle bevis. Dersom dette ikke godtas av de pårørende, kan bistandsadvokaten deres be om lukkede dører når deler av bevisene fremlegges.

– Først da kommer retten inn i bildet. Uten en slik begjæring har dommeren neppe hjemmel til å gripe inn. Det handler altså om viktige prinsipper, ikke bare om innsyn i bilder av en død person.

Har fått tilgang tidligere

 TV 2-reporter Jens Christian Nørve har også vært i Ålesund og dekket drapssaken. Som Hanssen har Nørve dekket et stort antall straffesaker. Han sier at det viktige er ikke å se bilder av en død person, men å få se helheten i bevisene.

– I denne saken har den tiltalte forklart seg mangelfullt om hva som skjedde på åstedet. Derfor mener jeg pressen burde fått tilgang på bilder fra åstedet slik at vi kan danne oss et bilde av hvordan hun ble funnet; var hun forsøkt skjult, hvordan lå hun i forhold til turstiene i området, hvordan var vegetasjonen i området? Nørve forklarer at mediene har fått se bilde fra åstedet hvor plassen kvinne ble funnet var tegnet inn. Det, forteller han, gir ikke et godt nok innblikk i hva slags tilstand hun var i da hun ble funnet.

Nørve viser til den såkalte “Sigrid-saken”. Her valgte statsadvokaten å gi pressen tilgang til obduksjons- og åstedsbilder i en egen bildemappe. Mappen ble levert tilbake da man var ferdig med gjennomgangen av obduksjonen og åstedet.

– Det var restriksjoner mot å filme og avfotografere mappen, noe som selvfølgelig ble respektert.

Nettopp dette understreker Hanssen som viktig.

– Så er det grunn til å minne om at innsyn ikke er det samme som publisering.

Fikk ikke se rapport

Nørve erkjenner at pressen ikke har lovfestet rett til innsyn i bevisene som presenteres for domstolen. Det mener han er problematisk. Mediene bør ha tilgang på lik linje med de andre aktørene i retten, skriver han i en epost, for at rollen som kontrollfunksjon og oppgaven med å formidle informasjon kan ivaretas. Nørve, som Kristine Foss, etterlyser lik praksis i retten. Slik at det ikke blir opp til hver enkelt statsadvokat hva pressen skal ha tilgang til.

– I denne saken har tiltalte forklart seg mangelfullt og usammenhengende om voldtekten og drapet på Anja Weløy Aarseth. Derfor er de kriminaltekniske undersøkelsene og obduksjonsrapporten viktige for retten når de skal danne seg et bilde av hva som skjedde med 21-åringen på Aksla-fjellet. Vi fikk altså ikke se disse rapportene eller utdrag av dem. Vi er prisgitt at aktor gjenforteller hva blant annet bildene viser. Dette er en praksis vi ikke kan være fornøyd med. Pressen får ikke anledning til å gjøre en selvstendig vurdering av bevisene som fremlegges i retten og det kan svekke rettssikkerheten.