Illustrasjonsfoto: Fotolia
Illustrasjonsfoto: Fotolia

Aktiv dødshjelp i norske medier

-  I journalistenes reportasjer framstilles dødshjelp ofte som etisk og juridisk nøytralt, skriver overlege Morten Horn.

Publisert Sist oppdatert

Aktiv dødshjelp omtales ofte i norske medier. Typisk handler det om saker med norske eller utenlandske pasienter som ønsker, og noen ganger gjennomfører, selvmord med legens hjelp. Det er forståelig at slike saker har nyhetsverdi. Både fordi det er sterke historier om enkeltskjebner, og fordi det politiske spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp konstant ligger i vannskorpa – uaktuelt, men samtidig uavklart. Jeg er imidlertid kritisk til måten mediene dekker disse sakene på.

Aktiv dødshjelp er, for tiden, forbudt i Norge. Men ikke bare det: Det er en bred enighet blant de fleste seriøse aktører som har satt seg inn i problematikken, om at det bør forbli forbudt.

Alle berørte helseprofesjoner (med mulig unntak for Psykologforbundet) går klart mot legalisering av dødshjelp – og mener dessuten at det er uetisk.

De fleste relevante pasientforeninger går mot, eller lar i det minste være å støtte, dødshjelpssaken.

Alle de store religionene i Norge er eksplisitt mot dødshjelp – og selv Human-Etisk Forbund har vedtatt å ikke ta stilling.

Ingen norske stortingspartier går inn for legalisering – mange går klart mot det. Selv Frp, som i 2009 tok dødshjelp inn i sitt prinsipprogram i det Siv Jensen omtalte som et «arbeidsuhell», har lovet velgerne at de ikke vil arbeide for dette.

Selv om noen jurister har tatt til orde for dødshjelp, er andre i mot – og ingen har så langt levert konkrete forslag til hvordan en juridisk holdbar dødshjelpslov skulle utformes. Det såkalte «professorforslaget» fra 1992 tok ikke tak i det som alltid har vært hovedinnvendingen mot aktiv dødshjelp: Hvis det noen ganger skal være tillatt, andre ganger forbudt – hvordan skal det avgrenses, på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte?

FNs menneskerettskommisjon har kritisert Nederland fordi landets eutanasilov svekker rettsvernet for syke og sårbare pasienter – og kun etterskuddsvis og summarisk gransker om dødshjelpen var berettiget. Menneskerettsdomstolen slo i den viktige Diane Pretty-dommen fra 2003 fast at Artikkel 2 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen – som forplikter staten til å verne om borgernes liv – har forrang foran borgernes rett til å avslutte livet med andres assistanse.

Nå venter en ny, viktig runde i Strasbourg, når de etterlatte etter en deprimert kvinne stevner den belgiske staten for retten for å ha tillatt at hun døde gjennom eutanasi.

Det er altså slik i vårt samfunn, at de fleste instanser anser aktiv dødshjelp som en kriminell handling, noe som bør forbli ulovlig, og som dertil er uetisk. Ja, også mange av de største avisredaksjonene har på lederplass tatt avstand fra legalisering av dødshjelp. Men i journalistenes reportasjer framstilles dødshjelp ofte som etisk og juridisk nøytralt, ofte med ensidig fokus på hva den aktuelle pasienten selv har uttalt til pressen.

Jeg mener mediene på denne måten gir sine lesere et skjevt bilde – nettopp gjennom å unnlate å formidle hvor massiv motstanden mot legalisering av aktiv dødshjelp er, hvor omfattende listen med innvendinger er.

Hva skyldes denne skjevheten? Trolig har det mye å si at gjentatte meningsmålinger har vist at et flertall av nordmenn (som i andre vestlige land) støtter aktiv dødshjelp. Eller? Disse meningsmålingene er blitt kritisert av meningsmålingseksperter. Selv overfladisk lesning viser at man som regel slår sammen «helt» og «delvis for»-kategoriene – hvor bare et mindretall går inn for dødshjelp uten forbehold.

De fleste er i prinsippet for – men forutsatt krav om avgrensning og kontroll som hittil ikke har latt seg gjennomføre. Det er vist at ordlyden i spørreundersøkelsene kan påvirke ja-prosenten, og spørsmålene klarer ikke gi en realistisk framstilling av de faktiske pasientene som vil komme til å be om dødshjelp. Det er liten tvil om at et flertall av folket er positive til at aktiv dødshjelp burde kunne være en mulighet, i ekstreme situasjoner der alt annet er prøvd – men det er ikke det samme som at man støtter et hvert forslag om legalisering. Og per i dag foreligger ingen konkrete lovforslag i Norge.

Den eneste organisasjon som går inn for aktiv dødshjelp i Norge i dag, er Foreningen Retten til en verdig død (FRVD). Dens talsmenn er å anse som aktivister – og jeg forundres ofte over journalistenes manglende kildekritikk. For eksempel har FRVDs leder flere ganger fortalt norske medier at «fem nordmenn årlig» bestiller plass i Sveits for å få hjelp til å dø.

Jeg har etterspurt dokumentasjon for denne påstanden – gitt at det så sent som i 2009 var null nordmenn som hadde tatt sitt liv hos Dignitas i Sveits. Først nylig fikk VGs journalist klargjort at FRVD kun kjenner til 3 tilfeller. Måten norske medier behandler FRVD minner mye om hvordan klimafornekterne og borrelioseaktivistene møtes: Man skal liksom gi et «balansert bilde», og så ender man med å gi spalteplass og immunitet mot kritiske spørsmål til aktivister uten faglig fundament for sine påstander.

Aktiv dødshjelp handler dypest sett om mennesker som tar sitt liv, eller blir tatt livet av. Men i dødshjelpssaker er det som om den varsomhet man vanligvis skal utvise ved omtale av selvmord kastes over bord. Disse mennesker som tar sitt liv under dødshjelpsvignetten, de er akkurat som andre selvmordspasienter. Alvorlig sykdom, funksjonstap, ensomhet og depresjon er også risikofaktorer også ved «vanlig» selvmord.

Smitteeffekten av å lese om hvordan andre har gjennomført selvmord er godt kjent, og gjelder også ved omtale av aktiv dødshjelp. Den paradoksale forskjellsbehandlingen av disse sakene blir ekstra synlig i disse to sakene fra TV2.no: Den ene, om mobbing og selvmord, har listet opp hvor du kan få hjelp til å bearbeide selvmordstanker. Den andre viser deg hva som trengs for å begå selvmord i Sveits – det eneste som mangler er et nedlastbart søknadsskjema.

Den politiske debatten om legalisering av aktiv dødshjelp vil ikke forsvinne. Norske medier bør ta en prat om hvordan de dekker disse sakene. Klagen mot TV2, som PFU nå skal behandle, er et godt sted å begynne. 

(Red. anm.: TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Aarsæther har kommentert kritikken overfor Vårt Land (jfr. den siste lenken). 

Powered by Labrador CMS