Hva holder norske medier på med?

Innlegget er først publisert på nettsiden Aldrimer.no. Gjengitt med tillatelse.

Russland har varslet missiltester i internasjonalt farvann, vest for Lofoten. To av Russlands aller største krigsskip leker samtidig sisten med et stadig krympende norsk forsvar langs kysten av Norge. Store deler av dette sikkerhetspolitiske dramaet forbigås i stillhet av norske medier. Men det handler jo bare om nasjonens sikkerhet.

Er ikke dette rett og slett skandaløst?», skrev en tidligere redaktør og ivrig leser av Aldrimer.no etter å ha lest vår avsløring torsdag morgen, om at Forsvaret dagen før ikke maktet å holde løpende visuell kontroll på de to russiske krigsskipene «Peter den Store» og «Marshall Ustinov». I over to timer hadde ikke Forsvarets operative ledelse kontroll på den nøyaktige posisjonen til fartøyene fra den russiske Nordflåten. Slagkrysseren «Peter den Store» er Nordflåtens aller største krigsskip, etter at hangarskipet «Admiral Kuznetsov» ble skadet og nå er ute av operativ virksomhet.

Sammen med missilkrysseren «Marshall Ustinov», som også medfølger på toktet langs norskekysten, besitter de to fartøyene er enorm slagkraft. De to fartøyene har en rekke avanserte våpen- og missilsystemer, der missilene kan bestykkes med både konvensjonelle stridshoder og atomstridshoder. Fartøyene har en samlet besetning på 1.382 personer. Det forteller litt om hvilken sikkerhetspolitisk markering Russland for øyeblikket foretar mot Norge og NATO i nord, samtidig som statsminister Erna Solberg har vært i samtaler med Russlands president Vladimir Putin i St. Petersburg.

Men dette synes å være en sak som er for liten for norske medier. Den russiske militæraktiviteten, som beskrives i fagmilitære kretser som ganske oppsiktsvekkende, forbigås i stillhet i norske redaksjoner. Så langt er Aldrimer.no ganske alene i å dekke det som skjer utenfor norskekysten, dog med et hederlig unntak av Independent Barents Observer, selv om VG var først med nyheten om Russlands varslede missiltest i internasjonalt farvann, utenfor kysten av Lofoten.

Men siden er det blitt ganske taust. Man skulle jo tro at russiske krigsskip som setter kursen for norskekysten, samtidig som Norges statsminister møter Russlands president, hadde en viss nyhetsverdi. Men foreløpig får saken null oppmerksomhet i de store mediene.

En mulig forklaring, dog ingen unnskyldning, er at norske myndigheter helt bevisst forsøker å gi minst mulig informasjon om det som skjer. Det er en del av krisehåndteringen.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) har åpenbart instrukser om å ikke gi informasjon hverken om bevegelsene til de russiske fartøyene eller om Forsvarets egne disposisjoner for å følge med. Slik begrenser man den politiske belastningen, ved å begrense medieoppmerksomheten om det som skjer.

Dette vil trolig bare endre seg dersom de russiske marinefartøyene faktisk avfyrer missiler fra det varslede skytefeltet ute i havet, vest for Lofoten. Da blir belastningen større ved å forbli taus. Da MÅ Forsvaret nesten si noe, for å dokumentere at man har et minimum av oversikt.

Norske medier og redaksjoner har i dag for dårlig kompetanse og kunnskap om Forsvaret og sikkerhetspolitikk, samt om sivil og militær beredskap. Dette bildet er selvsagt ikke ensartet og helsvart.

Det drives god journalistikk på fagområdet, herunder i Aftenposten og Klassekampen. Nordlys glimter til med gode penner og gode forsvarsanalyser i Nordnorskdebatt.no. VG har gode saker innimellom, men synes å ha den fordel at det er en foretrukket kanal når myndighetsapparatet og regjeringen selv vil plassere nyheter.

Bladet Vesterålen er flinke på å følge hendelser knyttet til de maritime P-3 Orion patruljeflyene, som er stasjonert i deres dekningsområde. Og Stavanger Aftenblad har vært flinke i nyhetsdekningen av saken om nye redningshelikoptre. Bare for å nevne noe. Men problemet er at det er altfor lite av denne journalistikken, gitt hvor mye som faktisk står på spill dersom Norges forsvarsevne er for dårlig neste gang landet blir satt på en alvorlig prøve.

Fagbladet Journalisten har sogar problematisert i egne spalter at mange av de spesialiserte forsvarsmedarbeiderne i redaksjonene er blitt borte, en etter en. Samtidig er det slik at forsvar, sikker og beredskap er spesialiserte fagområder der tar tid å bygge kunnskap om. Det tar enda lenger tid å bygge tillit til kilder som tør å fortelle om ting de egentlig ikke har lov til å snakke om, og som kan føre til strafferettslig etterforskning og karrieremessig ruin dersom de blir tatt. Når regjeringen legger lokket på, må du ha slike kilder og vist at de kan stole på deg for å kunne komme rundt informasjonsblokaden.

Rent kynisk kan jeg jo være fristet til å tenke at det er bra for Aldrimer.no at vi ikke har mer konkurranse, fordi det styrker vår posisjon og behovet for den journalistikken vi byr på. Men jeg er mest bekymret. Årsaken er at det er altfor lett for norske myndigheter og regjeringen å fortsette med sin medieblackout i vanskelige saker, som vi denne uken har satt litt fokus på.

At trykket fra mediene er for lavt gjør det mulig for Forsvaret og regjeringen å videreføre sin taushet om det som nå skjer langs norskekysten. Denne dynamikken vil bare endre seg dersom norske medier i fellesskap retter et sterkere kritisk søkelys mot Norges forsvarsevne og håndteringen av sikkerhetspolitiske kriser.

Ja, dette kan meget raskt utvikle seg til å bli en sikkerhetspolitisk krise for Norge. Saken er av et slikt omfang at jeg på ingen måte vil utelukke at situasjonen allerede er drøftet av Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU). Statsminister Erna Solberg er garantert orientert. Kanskje var det det eneste formålet med denne markeringen, sett med russiske øyne: Å se hva den norske statsministeren var laget av. Å se om Erna svettet litt i møtet med Putin. Men det kan også hende at Russland har større planer, denne gangen. Det vet vi jo ikke. Og derfor har norske medier en fordømt plikt til å følge med på det som skjer på en langt bedre måte enn hva tilfellet er akkurat nå.

Det er ganske skremmende hvor lite Norge har å møte denne situasjonen med. Norske P-3 Orion overvåkingsfly står på bakken. Kystvakten og den norske marinen har så få operative fartøyer at det ikke er mulig å følge de russiske marinefartøyene løpende, 24 timer i døgnet. Norge gjør en pinlig dårlig jobb på vegne av NATO i nord.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har selv vært tydelig på at Forsvaret i dag er for lite til at han hverken kan ivareta forsvaret av Norge eller våre alliansemessige forpliktelser. Den innsikten synes foreløpig ikke til å ha sunket helt inn, hverken i det politiske miljøet, i redaksjonene eller i den norske offentligheten.

Nettavisen Aldrimer.no setter søkelys på Norges forsvarsevne og sikkerhet og hva som rører seg i våre nærområder.

LES OGSÅ:

Vil ikke gi journalister tilgang til ekspertene