Én teknikk hjelper Aleksander Nordahl, på jobb i Syria eller under vann i Oslofjorden

– Hele poenget ved å puste på denne måten er for å få ned stresset og hjerterytmen, det tror jeg flere pressefolk hadde trengt, mener Aleksander Nordahl.

Vi ble med ut på tur for å se hva Dagens Næringsliv-fotografen legger i det.

«Gå over brua og rett på den andre siden til venstre ser du to karer i tettsittende klær i en båt», står det i den litt kryptiske tekstmeldingen fra Nordahl.

Det er ikke tilfeldig at vi møter Nordahl stående i tettsittende klær i en båt. Han er over gjennomsnittet opptatt av livet under vann, og har de siste ti årene blitt en av Norges aller beste undervannsfotografer. Bildene hans av hvithvalen Hvaldimir ble tidligere i år nominert til Sony World Photography Awards.

I over 30 år har den prisbelønte pressefotografen plasket rundt i forskjellige verdenshav. Han har høy dykker-sertifisering, og da vannet ble for fristende fridykket han i Latakia i Syria under krigen. Men det er først de siste årene har hatt med seg kamera under vann.

Dykkerhjerne

I en liten motorbåt sitter de to mennene i de tettsittende klærne klare. Vi setter tilsynelatende kursen mot åpent hav, men etter to minutter stopper vi.

– Her er det bra, sier Vidar Holmen, den andre mannen i båten og dykkerkompisen til Nordahl.

Det blåser og bølgene er irriterende store både for fridykkerne og for Journalistens utskremte. Et litt rufsete dykkerflagg blafrer i vinden i det ankeret treffer bunn.

I dag skal de øve på å fridykke, med halvfulle eller tomme lunger, forteller Nordahl idet han drar våtdrakta over hodet.

Å dykke med flasker og ventiler krever at du har utstyret i orden. Det krever planlegging og organisering, det er tungt å dra med seg alt utstyret rundt i verden. Å fridykke er en helt annen øvelse.

Da en annen eventyrer introduserte Nordahl for den litt lettere variasjonen av sporten for ti år siden var det ingen vei tilbake. For der vanlig dykking krever oksygentank, krever fridykking kun neseklype, maske, snorkel og svømmeføtter for å gjennomføre et dykk.

– Jeg var på jobb med Børge Ousland. Han hadde bare en harpun og en våtdrakt og jeg hadde med meg mitt vanlige dykkerutstyr. Før jeg hadde satt ventilen i munnen var han nede og skjøt en kveite. Da jeg kom hjem fra den jobben ga jeg utstyret til min bror og kjøpte meg fridykkerutstyr, forteller han.

Han fant fort ut at fridykking var mye lettere å kombinere med fotografering under vann.

– Jeg kom mye mer i posisjon. Det var mye lettere å bevege seg rundt og se ting som fridykker, jeg ble etter hvert ganske god.

For god er han. Så god at han har begynt å tjene gode penger på bildene han tar under vann. Han har solgt en del kunst de siste årene og har flere utstillinger planlagt.

– Jeg ser ting annerledes. Hjernen fungerer annerledes når du fyller kroppen med frisk luft og oksygen. Hjerterytmen senker seg, og for min del går ting mye mer i sakte film. Det betyr at jeg kan eksponere, fokusere og skape bedre.

Å puste i krig

Å få kontroll på pulsen og fokuset er også noe Nordahl har bruk for i jobben som foto- og videojournalist i Dagens Næringsliv. Pusteteknikken, tre sekunder inn og syv sekunder ut, bruker han i stressede situasjoner, enten det er i demonstrasjoner i USA, på fotballkamp i Norge eller i krigsområder i Syria.

– Jeg puster på samme måte og får roet meg ned. Da jeg var i Aleppo i 2016-17 satt jeg og pustet i bilen da vi kjørte inn i byen. Det er en fin måte å takle stress på.

Blybelte og blyvest må til for å synke dypt nok og fort nok. Et tau er bundet fast i en provisorisk stender som går på tvers av båten. Lina bruker de til å dra seg opp til overflaten igjen med.

Å forberede et fridykk tar tid. Det er viktig å finne roen, kjenne pulsen og pusten, fylle kroppen riktig. I bølgene kan det være vanskelig.

Skal du bli en ordentlig god fridykker må du trene, mye og ofte, for det er lungekapasiteten, oksygenopptaket og pulsen, ikke størrelsen på oksygentanken, som bestemmer hvor lang tid du har under vann. De aller beste kan holde pusten i over syv minutter uten store problemer. Nordahl dykker vanligvis med kamera og er under vann i alt fra 40 til 90-120 sekunder av gangen.

– Vi er kort tid borte nå, det er fordi vi ikke dykker ned med fulle lunger, sier Nordahl og pusser dykkermaska før han hopper ut i det nokså kalde vannet.

I en liten time holder de to på i det mørke vannet. Lenge ligger de på ryggen, puster rolig før de plutselig forsvinner. Kun luftboblene ligger igjen på overflaten som et bevis for at det er pustende vesener der nede.

Vektløs

For å være under vann lenge nok til å ta bilder trenger Nordahl en viss dykkerkondis. Han dykker ofte ned før fridykkerne, og går ofte opp etter at de er ferdige for å få mest mulig tid til å fotografere, formen må være god. Nå trener han to ganger i uka, enten i basseng eller her i Oslofjorden.

Han trener seg opp for å klare å holde pusten lenge, fylle kroppen med oksygen. Når du går dypere vil trykket gjøre at lungene klemmes sammen, når du kommer til et visst dyp er lungene helt flate, og da begynner du å bruke av oksygenet du har i kroppen.

– Når jeg ligger og puster så lenge før jeg dykker, fyller jeg kroppen med oksygen, da trener jeg på at dykkerefleksen skal slå inn. Å holde pusten, være vektløs og ta bilder samtidig, det er en utrolig fin opplevelse, forteller han.

Vi snur nesa mot land og putrer i rolig tempo inn mot en litt mindre bølgete tilværelse. De to dykkerne virker roligere enn for en drøy time siden.

– Jeg kan faktisk bare dra ned hit, ta et par dykk også er hodet helt fritt og fint. Jeg er mentalt mye mer tilstede under vann enn over vann. Når jeg sitter på et hotellrom i USA på sjette uka er jeg likevel mentalt på Lutvann, sier Nordahl tilbake på land.

– Det er vanskelig å forklare hvordan det er å ligge i Ormsundet, med masse kraner og Mosseveien dundrende forbi, men med en gang du kommer under overflaten er alt borte, forteller han.

– Du lukker øynene, du drar deg litt ned så begynner du å synke. Du stopper, også henger du der, du er helt alene, lukker opp øynene og ser båten langt der oppe, det er kun hjertefrekvensen din du hører. Den går saktere og saktere.

Pressefolk trenger pustehjelp

Det å få ned hastigheten på hjerterytmen mener Nordahl er noe alle pressefolk trenger. Da han var fotosjef i DN hadde han selv høyt blodtrykk, det har han ikke lenger.

– Det å få pulsen til å gå ned med disse sinnsyke deadlinene og pushmeldingene er håpløst. Du vet, hele poenget ved å puste på den måten er for å få ned stresset. Det har jeg begynt å bruke ute på jobber. Jeg rydder bort alt også står jeg der og puster. Av og til puster jeg så mye at jeg får dugg i kamera, det er jo litt dumt, men det hjelper meg, spesielt i stressende situasjoner.

Pust tar opp mye av tiden til Nordahl, for i tillegg til å jobbe som fotograf i DN, fridykke, og trene holder han foredrag om pust, stress og angst sammen med psykolog, og norgesmester i fridykking, Simen Holm.

– Jeg er ikke en sånn «new age»-fyr, men det er utrolig fint og for en fyr på snart 50 med dårlige knær og skuldre, er det en fin måte å holde seg i form på.

– Hadde noen sagt til meg for ti-tyve år siden at jeg skulle fotografere natur, uten folk hadde jeg himla med øynene og rista på hodet. Nå blir jeg bare utrolig glad av å fotografere en gresseng under vann på Lutvann, sier han og ler.