Det norske fotomiljøet reagerer på at World Press Photo frontet fotoprosjekt med indiske barn og falsk mat

World Press Photo (WPP) og fotografen Allesio Mamo skaper sterke reaksjoner med et bilde publisert på WPPs Instagram-konto.

Fotografens bildeserie* viser innbyggere fra de fattige nordindiske delstatene Uttar og Madhya med hendene foran ansiktene bak et bord dekket med kunstig mat laget av plastikk.

Tidligere denne uken publiserte fotografen bildet ovenfor på WPPs Instagram-konto, etter å ha overtatt denne.

Klisjéer

Bildet skapte umiddelbart reaksjoner i kommentarfeltet. Også i det norske fotomiljøet skaper bildene sterke reaksjoner.

– Dette kan knapt kalles fotojournalistikk, selv om fotografen tilsynelatende forsøker å belyse et viktig tema. Jeg synes ikke bildene fungerer – men det samme kan sies om svært mange bilder som daglig kommer på trykk i inn- og utland, sier leder Jarle Aasland i Pressefotografenes Klubb (PK) i en e-post.

Han mener at det for alle som reiser på reportasjereiser i utlandet er lett å la seg friste til å komme hjem med bilder som bekrefter en etablert virkelighetsoppfatning som radmagre barn i Afrika og ruiner i Gaza.

– Som fotografer velger vi gjerne en visuell estetikk som ligner på fjorårets vinnerbilder, på bildene vi ser i New York Times og World Press Photo og på bildene vi tror redaktørene og leserne forventer. Det er lettvint og trygt å ty til klisjeer. I denne serien har Alessio Mamo gjort noen tvilsomme valg, men om ikke annet har han klart å skape en oppmerksomhet og engasjement utover det vanlige.

Fantasi?

Fotojournalist Andrea Gjestvang syns ideen om å plassere kunstig mat på et bord foran indiske barn er kolonistisk og usmakelig. Og hun reagerer på at det er gjennom World Press Photo at prosjektet nå blir eksponert.

– World Press Photo er ikke bare et forbilde for fotografer, men har et ekstremt stort publikum i alle som er interessert i hva som skjer i verden. Jeg tror dette for mange blir en bekreftelse på den imperialistiske tilnærmingen til verden som fotojournalistikken til tider blir beskyldt for å ha, sier Gjestvang, som i sommer jobber som bildesjef i VG.

Uten å ville beskylde Mamo for å gjøre det, viser hun til at det gjennom historien fins eksempler på at fotografer ser på bilder fra fattige deler av verden som en mulighet til å oppnå suksess i form av å vinne priser og få oppmerksomhet.

Og hun mener at WPP som selv flagger en høy etisk standard, og som forbilde for fotografer, må følge med på hva som postes på deres Instagram-konto.

– Det handler om hvilke historier som blir premiert og eksponert.

Gjestvang, som tidligere jobbet som fotojournalist i Journalisten, sier at bildene ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

– Jeg forstår at han ønsket å provosere, men føler det er helt malplassert.

Mamo har selv opplyst at bildene ble tatt i 2011, og at de har vært utstilt blant annet under fotofestivalen i Perpignan i 2012 og i India og Paris i årene som fulgte.

– Bildene har tydeligvis hatt et publikum tidligere. Men når World Press Photo løfter det, får det et større publikum og blir satt inn i en kontekst. Ettersom World Press Photo tidligere har fått kritikk for å applaudere et imperialistisk syn på fattigdom, blir prosjektet et symbol på alt som er feil med måten noen vestlige fotografer forholder seg til land som for eksempel India.

– Er bildene fotojournalistikk eller kunst?

– Jeg vil si at prosjektet hverken er journalistikk eller kunst. Jeg tror intensjonen har vært å gjøre journalistikk fordi Mamo er fotojournalist. Men dette har ikke noe med virkeligheten å gjøre og er derfor ikke journalistikk. Og det er ikke kunst. Da er det kanskje fantasi eller fiksjon?

Gjestvang mener kontroversen er en påminnelse om at historiene fotojournalistene lager, handler om virkelige mennesker, og at det er viktig å være bevisst.

– Gode intensjoner er ikke nok.

Egen dørstokk

Universitetslektor Jon Petter Evensen ved fotoutdanningen på universitetet Oslomet, beskriver prosjektet som fullstendig på viddene på mange nivåer.

– Etisk er det problematisk at han reduserer fattige indere til visuelle elementer sammen med kunstig mat, en rød duk og et bord til å gjennomføre en dårlig konseptuell fotografiske idé. Hvorfor forteller han ikke historien om disse menneskene og deres utfordringer med å overleve? skriver Evensen på e-post.

Han syns det journalistisk er vanskelig å forstå hvorfor Mamo velger å reise til India med plastikkmat i bagasjen når ideen til historien tar utgangspunkt i hvor mye mat vi kaster i vest.

– Som journalist hadde det kanskje vært naturlig om han hadde tatt for seg forskjellene i sitt eget hjemland Italia. Hvorfor må Mamo reprodusere historien om de fattige «andre» i India? Det er nok å ta av på vår egen dørstokk som burde interessere en fotojournalist.

Lektoren beskriver prosjektet som langt fra sosial dokumentarisme og tradisjonen fotojournalistikken er forankret i.

– Dette handler kun om fotografen selv og hans ideer om verden. Mamo burde ha tatt en kikk på prosjektene til den svenske fotografen Magnus Wennman «Där barn sover» og «What´s on the plate» for å lære noe om hvordan man som vestlig fotograf kan fortelle historier om menneskers situasjon og utfordringer på en mer respektfull måte.

Evensen mener at WPP burde tatt større ansvar for publiseringen.

– Det er fort gjort at mange oppfatter at de med publiseringer som «Dreaming food» er en organisasjon som beveger seg bort fra å jobbe for utviklingen av fotojournalistikken, til å drive med visuelle kommunikasjon eller informasjonskampanjer.

For krass kritikk

Evensen og Gjesvang understreker at de ikke tviler på Mamos motiv om å skape oppmerksomhet om situasjonen for menneskene i de to indiske delstatene.

Aasland mener deler av kritikken mot fotografen er i overkant krass og uberettiget.

– Det må være legitimt for vestlige fotografer å dokumentere fattigdom i den tredje verden uten å bli beskyldt for kynisme og «fattigdomsporno». I dette tilfellet er kritikken først og fremst rettet mot selve utførelsen: hvordan fotografen har iscenesatt og plassert kunstig mat foran fattige og kanskje sultne mennesker. Det er naturlig og flott at mange reagerer, men for diskusjonens skyld: tilsvarende kritikk brukes også mot skildringer av krig og død. Er det riktig å vise bilder av en druknet treåring på en strand i Tyrkia? Er det riktig å fotografere døde tenåringer på Utøya?

Aasland mener debatten om bildene og prosjektet er viktig.

Gjestvang ser oppmerksomheten rundt Mamo og WPP i sammenheng med andre temaer.

– Jeg syns det er litt betimelig å se hvordan så mange i fotomiljøet ivrer etter å fordømme Mamo, og roper høyt, mens CJRs artikkel om seksuell trakassering i fotojournalistmiljøet som nylig ble publisert, nærmest har blitt forbigått i stillhet fra spesielt mannlige kolleger.

Fotografen selv skriver i en uttalelse på Medium at hans hensikt med prosjektet var å se Vestens lukseriøse matbord i en fattig kontrast.

– De jeg fotograferte bodde i en landsby og led ikke av underernæring lenger. De var ikke sultne eller syke og de deltok frivillig i prosjektet, skriver Mamo.

Han skriver videre at hans eneste mål var å provosere folk i Vesten til å tenke over all maten som blir kastet.

– Jeg er bare et menneske og kan gjøre feil. Jeg vil gi min dypeste unnskyldning til alle som har følt seg fornærmet og skadet av bildene, og overfor de menneskene jeg fotograferte.

Lærer

World Press Photo skriver i en uttalelse at Mamo fikk tilbudet om å overta Instagram-kontoen fordi han ble premiert under årets konkurranse. WPP skriver også at de gir retningslinjer til fotografer som overtar Instagram-kontoen.

– Fotografene er ansvarlige for å velge hvilket arbeid de vil vise og skrive deres bildetekster.

WPP skriver også at retningslinjene er under løpende vurderinger og at de lærer av debattene om bildene og prosjektene som deles.

* Bildeserien som viste flere av bildene i prosjektet enn det som ble postet av World Press Photo, er nå fjernet fra fotografens nettside. Flere av bildene kan fortsatt sees på Googles bildesøk.

• LES OGSÅ: Den siste reportasjereisen skal gjøre dem rustet for frilanslivet