Leder Per Christian Magnus og reportasjeleder Kristine Holmelid i Senter for undersøkende journalistikk, fikk dele æren med journalist Alexander Kjønsø Karlsen, journalist Siri Gulliksen og nyhetsredaktør Vibeke Madsen i Avisa Nordland. Foto: Eskil Wie Furunes
Leder Per Christian Magnus og reportasjeleder Kristine Holmelid i Senter for undersøkende journalistikk, fikk dele æren med journalist Alexander Kjønsø Karlsen, journalist Siri Gulliksen og nyhetsredaktør Vibeke Madsen i Avisa Nordland. Foto: Eskil Wie Furunes

Hyller samarbeidet med Senter for undersøkende journalistikk etter Svarte Natta-prisen

– Jeg håper mange andre tar i bruk det tilbudet. Det er helt unikt.

Publisert

– Det hadde ikke blitt det produktet som det ble, uten dem, sier Siri Gulliksen.

Hun er én av journalistene som forrige helg mottok både HSJ-prisen og Svarte Natta-prisen for historien om «Jenta ingen kan hjelpe».

Historien handler om «Mia». Hun var klassens revystjerne og vant en nasjonal quiz-konkurranse i tenårene. I 20-årene er hun tiltalt for flere voldsforbrytelser, men er for syk for fengsel og for frisk for psykiatrien.

I et 44-siders bilag og flere titalls oppfølgningssaker problematiserte Avisa Nordland både hennes historie, og andre som er i samme situasjon.

– Jeg har jobbet en god del med undersøkende saker. Det er tungt arbeid over lang tid. Redaktørene har mange de skal ivareta i redaksjonen. Da var det fint å ha en sparringspartner i Senter for undersøkende journalistikk, sier Gulliksen.

– De var djevelens advokat og heiagjeng i samme pakke. De har gjort oss til veldig flinke journalister, fortsetter hun.

– Tenkte «WOW»

Historien om «Mia» startet ikke først som en gravesak. Alt startet med et tips og et fengslingsmøte i Salten tingrett i november 2017. Krimjournalist Alexander Kjønsø Karlsen rykket ut og lærte om «Mia» for første gang. Hun var siktet for vold, men kom inn med en bamse og en smokk. Flere av vitnene sa at hun trengte hjelp, ikke fengsel.

Det startet en løpende nyhetsdekning.

I januar 2018 satte han seg ned med Siri Gulliksen, som er spesialisert på helsejournalistikk, og sammen utvidet de perspektivet på historien. Men andre ting førte likevel til at de måtte legge det til sides.

Først i juli 2018 bestemte de seg for å fortelle hele historien til jenta som ingen kan hjelpe. Gulliksen møtte henne for første gang i august. Gjennom høsten i fjor sendte de innsynsbegjæringer til alle instanser hun hadde vært i kontakt med.

I november var lederen for Senter for undersøkende journalistikk (SUJO), Per Christian Magnus, på en sjarmturné i Nord-Norge. Karlsen og Gulliksen pitchet saken til han og han oppfordret dem til å søke på stipend. Litt senere ble de tildelt stipend, hospitering og reportasjeledelse.

Både leder Magnus og reportasjeleder Kristine Holmelid i SUJO tente umiddelbart på prosjektet.

– Jeg tenkte «WOW» først gang jeg hørte om det. Og at hvis dette blir gjort riktig, så kan det bli en fantastisk og viktig historie, sier Holmelid til Journalisten.

Det mener hun det ble også, og skryter over de prisvinnende journalistene.

– Det er veldig kjekt og vel fortjent. De har jobbet hardt, målrettet og lenge med dette prosjektet. Det er et prosjekt som er utfordrende på mange måter. Både fortellende, og ikke minst etisk utfordrende. Men de har løst det på en veldig god måte, sier Holmelid.

Holdt på å gi opp

SUJO kom på rett tidspunkt for journalistene i Avisa Nordland som nå dedikerte seg selv 100 prosent til historien om «Mia». Både Gulliksen, Kjønsø og Vibeke Madsen dro til Bergen for å hospitere på senteret, og journalist Anders Bergundhaugen ble etter hvert også koblet på prosjektet.

Gjennom samarbeidet med SUJO endret journalistene hovedhypotese, blant annet etter bistand fra en psykologspesialist.

– Vi hadde en klar hypotese om hendelsesforløpet som ble kastet etter hvert som flere opplysninger kom til overflaten. Fra å være en historie om et overgrepsoffer som ikke ble trodd av helsevesenet, ble det en historie om en jente som ingen ser ut til å kunne hjelpe. En som blir en kasteball mellom fengsel og psykiatri, sa Karlsen under et foredrag om prosjektet på Svarte Natta.

Etter mye hardt arbeid, hvor journalistene hadde kartlagt store deler av livet til «Mia», gikk Gulliksen i gang med skrivingen. Midtveis i prosjektet reiste Magnus og Holmelid fra SUJO opp til Bodø for å bistå i gjennomgangen av manuset.

– Avsnitt for avsnitt ble gjennomgått, og forslag til språklige endringer diskutert. Etter første dag av deres besøk så holdt jeg på å gi opp, og søke jobb på Rema 1000. 44 sider med tekst ble rett og slett refusert. Jeg måtte begynte helt på nytt, sa Gulliksen under foredraget.

– Det ble mye ekstra jobb kun dager før publisering, men det var verdt det, konkluderte Gulliksen.

Før publiseringen brukte også gjengen en hel arbeidsdag på å gå gjennom hver eneste linje i teksten. Lørdag 23. februar ble hele reportasjen trykket i et 44-siders bilag i Avisa Nordland.

Senere er den også gjenpublisert i flere andre aviser i Amedia.

Flere etiske utfordringer

Prosjektet med «Jenta ingen kan hjelpe» har bydd på flere etiske utfordringer for Avisa Nordland. Blant annet var det lenge en plan om å identifisere. Fordi «Mia» ønsket det selv og fordi lokalmiljøet kjente historien.

Redaksjonen var likevel klar over at det kunne bli en anonymisert historie, så derfor sørget fotograf Tom Melby for å ta bilde som ikke avslørte hvem «Mia» er i tillegg.

Til slutt valgte avisen å publisere saken i anonymisert form, men likevel er det flere opplysninger som gjør at man veldig lett kan finne ut hvem det er snakk om.

– Vi visste at lokalsamfunnet ville kjenne henne igjen uansett. Vi valgte å ikke identifisere henne, i 12. time, for å skjerme henne for videre belastning i fremtiden. Fordi vi håper jo at hun en dag får et godt liv. Men vi er klar over at hvis du ønsker å finne ut hvem det er, så klarer du det, sier Gulliksen.

Blant annet omtales en nasjonal quizkonkurranse hun vant som 17-åring, og en teateroppsetning hun har vært en del av.

– Vi synes det er veldig viktig å vise siden ved henne som ikke er syk. Å vise at hun er intellektuell, smart, vant en quizkonkurranse, er aktiv i teatermiljøet og har mange andre kvaliteter. Det er en mangefasettert dame, fortsetter Gulliksen.

I tillegg gjennomførte både journalistene, redaktørene og SUJO en linje-for-linje-sjekk av hele prosjektet. Tidligere PFU-leder Thor Woje ble også leid inn for å lese gjennom, for slik å avdekke eventuelle etiske fallgruver.

Journalistene skryter også av redaktørene i Avisa Nordland, og kollegene som måtte løpe ekstra fortere, da tre journalister fikk lov til å jobbe tre måneder dedikert til prosjektet.

Har gitt reportasjeledelse til 11 prosjekter

Gjengen bak «Jenta ingen kan hjelpe» anbefaler sterkt tilbudet som Senter for undersøkende journalistikk leverer.

– Jeg håper mange andre tar i bruk det tilbudet. Det er helt unikt, sier Gulliksen.

Senteret har foreløpig levert reportasjeledelse til 11 prosjekter, hvor sju er i redaksjoner og fire er masterprosjekter innen undersøkende journalistikk ved Universitetet i Bergen.

To eksempler er Thomas Frigårds prosjekt om at halvparten av straffesakene i Øvre Romerike tingrett gir strafferabatt på grunn av lang saksbehandlingstid. Medier24 har omtalt at masterstudent Johanna Magdalena Husebye fikk hjelp til prosjektet «Bestefars selvmord», som senere ble trykket i VG.

– Det er et privilegium å få komme inn i mange og forskjellige redaksjoner, og få lov til å hjelpe med prosjektene deres. Vi opplever at mange ønsker vår hjelp, og at mange er veldig åpne for å ta imot vår hjelp. Det er viktig for oss. Og vi er sakens hjelpere, vi har ingen redaktørmyndighet. Men jeg tror det er nyttig for mange å få et blikk utenfra og inn, sier reportasjeleder Holmelid.

Før SUJO har hun vært mangeårig journalist og nyhetsleder i Bergens Tidende.

– Det er et stort potensial som finnes i små og mellomstore redaksjoner. Det er viktig å understreke: Du må ikke bruke seks måneder og 44 sider. Det kan også være å gå de ekstra rundene i hverdagsgravingen, og slik få bedre undersøkende journalistikk.