Journalistikk er også rettshåndhevelse

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten står for skribentens regning.

«Greier de folkevalgte å bli enige uten nevekamp og neseblod på teppene i Stortingssalen?» Heldigvis er tanken så absurd at ingen journalist – hos oss – ville falle på å stille spørsmålet. Et fungerende demokrati og respekt for lovene er en metode for ikkevoldelig konfliktløsning. Ved å ta fredsplikten for gitt bidrar journalistene til å styrke den. Men i utenriksdekningen virker det ofte som lite er skjedd siden Bismarck.

For journalister sitter det i ryggmargen å være realister og holde seg til fakta og makta, de skjebnetunge spørsmålene om krig og fred behandles som om det er fritt frem for vold. Dermed har de kanskje ennå mindre tro enn folk flest på at det kan bli fred i verden. Eller at fredsarbeidet kan gi resultater.

Da blir det lett til at alt som gjøres for en fredelig verden faller utenfor av skildringene av verden som den er, og man ender opp med å basere seg på endeløs militær kappestrid som det eneste realistiske.

Som jurist opptatt av fredsjournalistikk ser jeg ofte hva elementære innsikter i folkerett kunne ha betydd i kommentarer og intervjuer. Alle land som er medlem av FN har fredsplikt og voldsforbud. Enkle spørsmål fra journalister ville bidra til å håndheve disse reglene, når de uteblir undergraver det folkeretten.

Da USA i 2003 presset på for å få tillatelse fra FNs sikkerhetsråd til å angripe Irak, ville det vært nyttig om media konsekvent hadde holdt frem FN-paktens krav om at fredelige løsninger alltid skal forsøkes. Først når disse har feilet har sikkerhetsrådet adgang til å vedta militær maktbruk.

Noen kurs i folkerett, enkle manualer, og gode lister over fagfolk, kunne bety mye for utenriksdekningen. Jeg tok en gang kontakt med The International Federation of Journalists (IFJ) for å få til noe slikt. Uten å lykkes.

Holder man fast på at et hovedmål med journalistikken er å hindre at makt misbrukes og verne de svake mot overgrep, kan kunnskap om rettsreglene gi stor uttelling. Nå når en ny Nobelpris er nær forestående (annonseres 9. oktober) er det lett å se hvor store virkninger elementære innsikter i arveloven ville få for å beskytte de Nobel ville støtte med «prisen for fredsforkjempere».

Hvem har laget den beste tolkning av Nobels fredspris? Hva er det viktigste beviset om meningen med testamentets ord om fredsprisen? NRK-veteranen Geir Helliesen erkjente i sin tid at tolkning betyr noe annet for teologer og litteraturhistorikere enn for jurister.

Legfolk som spekulerer omkring ordene i et testament finner bare sine egne ideer. Det som teller, hva testator selv mente, er ikke noe man kan gjette seg til, det kan bare fastslås ut fra de bevis som måtte foreligge.

I Alfred Nobels tilfelle er det en stor jobb. Det kanskje viktigste beviset for hva Nobel ville med prisen er et brev fra Paris hvor han – i samme uke som han skrev sitt testament – ba en nevø i Stockholm om å kjøpe Aftonbladet ... han «ønsket å eie en liberal avis som kunne få slutt på rustningsgalskapen og andre relikvier fra middelalderen».

Etter å ha studert fredsprisens skjebne i 13 år er jeg kommet til at den kanskje beste tolkningen er gitt av trubaduren Cornelis Vreeswijk. Han ante neppe hvor presist teksten til «I natt jag drömde något som ...» treffer Nobels intensjon: statsmenn som skriver under en avtale, reiser seg og jubler «det finns inga soldater mer, det finns inga gevär, och ingen känner längre till det ordet militær».

Vilt urealistisk, selvsagt, men er ikke uavbrutt og uendelig opprustning enda mer urealistisk – som vei til sikkerhet? Hvordan kan man egentlig vite at det ikke fins et alternativ så lenge militærsektoren blokkerer all tenkning om andre løsninger og alternative trusler (covid-19)?

Å muliggjøre en diskusjon om en demilitarisering av internasjonal politikk, er hele poenget med å skrive om Nobelprisen i min nye bok «Medaljens bakside» (anmeldt i Journalisten 25.09.2020).

Det er bred enighet om at det var inspirasjonen fra Suttner og Ned med våpnene (1889) som fikk Nobel til å ta med fredsprisen i testamentet i 1895, men man har ikke tatt konsekvensen av det. I boken har jeg funnet at korrespondansen mellom Bertha von Suttner og Nobel er et rikt bevismateriale for hans intensjon – ikke en pris for «fred» eller «fredsarbeid» av enhver art, i teksten peker han spesifikt ut fredsforkjempere, fredskongressene, nedrustning og å skape et nasjonenes brorskap.

Ideen er minst like aktuell som på Nobels tid. Ut fra mine funn er ikke noe viktigere for å fremme formålet enn at Nobelkomiteen i år bekjentgjør intensjonen og forplikter seg på Nobels formål. I denne nye boken har jeg oppdaget enda en stor feil: komiteens mandat var ikke byråkratisk, men politisk. Ikke bare velge blant mottatte nominasjoner, men fremme Nobels visjon om hvordan man kan skape fred i verden. Men det ble aldri Nobels pris.

Min nye bok inneholder 120 års idéhistorie om den pris vi skulle ha hatt og den verden vi kunne ha fått. Disse ideene har Nobelkomiteen konsekvent foraktet og motarbeidet, det viser de interne arkivene jeg har fått tilgang til.

Den første statsmakt har misbrukt betrodde midler. Hermed er den fjerde statsmakt utfordret til å stille opp til forsvar for Nobels fredspolitiske dissidenter, «fredsforkjemperne», etter at de har lidd så massiv urett i så mange år.